Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 11. kapittel fra vers 17:
Da Jesus kom fram til Betania, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren.
Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham; Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: “Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.” “Din bror skal stå opp,” sier Jesus. “Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,” sier Marta. Jesus sier til henne: “Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?” “Ja, Herre,” sier hun, “jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.”
[…]
Da Jesus så at både Maria og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet, og han sa: “Hvor har dere lagt ham?” “Herre, kom og se,” sa de. Jesus gråt. “Se, hvor han holdt av ham,” sa jødene.
Men noen av dem sa: “Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?” Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og en stein var lagt foran den. Jesus sier: “Ta steinen bort!” “Herre,” sier Marta, den dødes søster, “det lukter alt av ham; han har jo ligget i graven i fire dager.” Jesus sier til henne: “Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?” Så tok de bort steinen. Og Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: “Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.” Så ropte han med høy røst: “Lasarus, kom ut!” Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. “Løs ham, og la ham gå,” sa Jesus. Joh 11:17-44
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dette er en voldsom tekst å ha på en presentasjonsgudstjeneste. Vi er her fordi dere foreldre bar barna deres til dåpen for 14 år siden. Dere ville noe godt for barna deres den gangen. Nå er de blitt konfirmanter. Både foreldre og menighet ønsker å gi dere konfirmanter noe godt og trygt med på veien gjennom ungdomstiden og gjennom hele livet. Gode verdier, trygge livsrammer, en tilhørighet til kirken gjennom alt som kan hende dere.
Jesus gråt og var helt suveren
I dag møter vi mer enn gode verdier. Vi kommer Jesus tett inn på livet. Han gråter! Og han er helt suveren! Han er rystet og opprørt over all sorgen, og han gråter over en kjær venn som er død. Og så løfter han blikket mot himmelen og tar oppstandelsen på forskudd. Han kaller den døde Lasarus ut av graven som en mektig generalprøve på påskedagen, – første påskedag da han selv ble reist opp av graven.
Da Jesus vakte Lasarus opp fra de døde, viste han den makt han en gang skal vise for oss alle, når han kommer igjen for å dømme levende og døde. Jesus sa:
Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom. Joh 5:28-29
Dette skal altså skje med med oss alle sammen, hver enkelt og alle sammen. Dette sa den eneste som kan ha greie på hva som skal skje med oss etter døden, nemlig Jesus Kristus. Dette bekjenner vi hver gang vi sier trosbekjennelsen sammen i kirken: "Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som … sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde."
Det er han vi kommer så nært inn på i dagens tekst. Han ble rystet og opprørt, og han gråt over Lasarus som var død.
Ramaskrik
For femten år siden var jeg prest ved FN-styrkene i Libanon, på grensen til Israel. En dag besøkte jeg et hjem i Blat, en landsby på en fjellhylle over Litani-elven. Jeg stod på gårdsplassen og snakket med en eldre kvinne, da vi plutselig hørte klaprende tresko utenfor hagemuren. Så kom det løpende skritt på den andre siden, og høye rop. Ut av munnen på den gamle kvinnen foran meg kom det en merkelig tåreløs jamring. Kanskje hadde hun ikke flere tårer igjen? Hun banket seg i brystet, løftet hendene mot himmelen og sa noe med "Allah".
Tolken hvisket meg i øret hva som hadde skjedd. En tredve år gammel familiefar var falt i kampene ved Tyr og Saida. Nå samlet alle seg rundt enken og barna.
Det kom løpende skritt fra alle kanter, skrik og jamring. Så startet en sprakende jalling fra høyttaleren i moskétårnet. Etter hvert var hele byen et eneste stort skrik som løftet seg mot himmelen. Slik må det ha vært i Rama, som det står om i Bibelen, det lød klagerop i byen Rama, – et Ramaskrik. (Matt 2:18)
Jeg kjente hvordan det store skriket tok tak inne i brystet mitt og rystet innvollene mine. Lungene var som et brusende, opprørt hav.
Slik sørget de i Midt-Østen på Jesu tid også. Vi leste i evangeliet at Jesus ble opprørt og rystet av å se hvordan Maria og jødene gråt. Opprørt og rystet, – det er akkurat slik det kjennes.
Og så kommer det korteste verset i hele Bibelen: "Jesus gråt." (v 35)
På Nøtterøy
Hittil i år har jeg forrettet 40 begravelser på Nøtterøy. Det vil si at jeg hver uke har stått ved siden av en kiste, ansikt til ansikt med med sørgende mennesker, slik som Martha og Maria og alle vennene og naboene. Noen av dere har også vært til stede.
Jeg blir ikke rystet og opprørt hver gang. Vi sørger ikke slik her i Norge som i Midt-Østen. Ofte er det gamle og trette mennesker som dør. Da er det sårt å ta farvel, men det er ikke tragisk. Men noen ganger kommer skriket. Når en jente har tatt overdose, når en mann har begått selvmord, når trafikken har kostet enda et menneskeliv, eller når et lite barn ikke rekker å bli født en gang. Da blir døden så vanvittig, og livet blir så vanvittig for oss som er igjen!
Og så står jeg der som Jesu Kristi tjener og leser hans ord for de sørgende. Tenk om jeg kunne kalle tilbake den døde, slik Jesus gjorde!
Jeg hadde ønsket at jeg kunne gjøre det for de sørgendes skyld. Jeg hadde ikke ønsket det for at folk skulle få se et under, som kom i avisen dagen etterpå. Jeg tror ikke det ville bli flere kristne av den grunn. Det ville bare komme masse mennesker som ville se et nytt under, og ett til og ett til. Jesus måtte stadig holde folk igjen fra å fortelle om de under han gjorde. For folk kom strømmende for å se tegn, de kom ikke for å ta imot frelsen. Da Jesus begynte å tale til dem, trakk de seg bort.
Det viktigste
Det er vel derfor Jesus stanset den gesjeftige Martha før han gikk inn i byen. Han stanset hennes travle anklager: "Hvorfor kom du for sent, Jesus? Hadde du vært her, da var min bror ikke død!" Der og da, med de jamrende ropene fra byen, stanset han Martha. Det var noe som var viktigere enn alt annet. Han måtte forsikre seg om at hun holdt fast på det aller viktigste.
Jesus sier til henne: “Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Trordudette?” Joh 11:25-26
Det er akkurat som Jesus holder fram det aller viktiste, og han slipper det ikke før han merker Martha har tatt skikkelig tak i det han gir henne. "Tror du dette?" spør han. Og hun svarer:
“Ja, Herre,” sier hun, “jeg er kommet til denne tro at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.” Joh 11:27
Vi ønsker å gi dere konfirmanter noe godt og trygt med på veien gjennom ungdomstiden og gjennom hele livet: Gode verdier, trygge livsrammer, en tilhørighet til kirken gjennom alt som kan hende dere. Men vi ønsker at dere skal få mer enn det: Et skikkelig tak i han som kan berge dere gjennom døden og inn i det evige liv. Et håndtak som kan holde i de verste stormene som livet kan gi dere.
Vi ønsker at Herren skal bevare dere og velsigne dere.
Amen.
Teksten er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
