Nå er vi inne i de førti dagene mellom påskedag og Kristi himmelfartsdag. Lukas beskriver dagene slik:
I førti dager viste han seg for dem og talte om det som har med Guds rike å gjøre. Apg 1:3
Det må ha vært noen utrolig rike dager for disiplene, – og for Jesus.
Jeg har en bønn for hver av oss: At disse 40 dagene dette året må løfte troen på Jesu oppstandelse, og berike våre erfaringer med Jesus. – Hvordan kan det skje?
Kan jeg få gi videre et råd som jeg selv har fått? Jeg var med på en samtale etter en preken, slik vi skal ha etter prekenen i dag. Der var det en som spurte predikanten: "Hvor er smertepunktet i ditt møte med teksten? Hvor er det det bryter for deg selv i møte med denne teksten? – Det er ikke sikkert at ditt eget smertepunkt skal være hovedsak i prekenen, men tilhøreren bør merke at teksten har gjort noe med deg!" (Kjetil Hauge 16.11.98)
Du kan for eksempel å holde rundt en sterk utfordring i teksten vi leste fra 1 Kor 15:
Er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. … Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker. 1 Kor 15:14, 19
Herrens apostel henger hele troen på en eneste knagg: at Jesus er oppstått fra de døde! Jeg synes kristendommen har mange verdifulle sider, som ikke er avhengige av at Jesus stod opp fra de døde. Men apostelen åpenbarer for oss at oppstandelsen er så grunnleggende, at troen blir meningsløs uten den! Vi sang det akkurat:
Var han som gav sitt liv forblitt i dødens fengsel,
hva var vel da vår tro?
Men se, vår Frelser lever! Han lever! Han lever!
Han oppstod og han lever!
(Svein Ellingsen, Salmer97 nr 25)
Jeg har en anelse av at dette kjernepunktet kan løfte min tro disse førti dagene.
Jeg håper vi kan gjøre som Maria da hun fikk høre ord som hun undret seg over, og ikke forstod da hun hørte dem. Hun "gjemte alt dette i sitt hjerte, og grunnet på det" står det. (Luk 2:19 og 51) Sånt blir det tro av!
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 21. kapittel, fra vers 1:
Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sa til de andre: “Jeg drar ut og fisker.” “Vi kommer også med,” sa de. De gikk av sted og steg i båten, men den natten fikk de ingen ting.
Da morgenen kom, stod Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. “Dere har vel ikke noe fisk, barn?” sa Jesus til dem. “Nei,” svarte de. “Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,” sa Jesus. De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått. Da sa den disippelen som Jesus hadde kjær, til Peter: “Det er Herren.” Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av seg – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød. “Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,” sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk noten i land. Den var full av stor fisk, et hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke noten. Jesus sa til dem: “Kom og få mat.” Ingen av disiplene våget å spørre ham: “Hvem er du?” Men de visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og gav dem, og likeså fisken.
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. Joh 21:1-14
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Det er to ting jeg vil stanse ved i møte med denne teksten: Disiplenes erfaringer med den oppstandne Jesus, og erfaringer vi kan ha med Jesus i dag.
1. Apostlenes opplevelser med den oppstandne
Dette er tredje gang at Jesus åpenbarer seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde. Det er skimrende morgenlys over denne teksten. Solen kjemper seg gjennom morgendisen, det blå vannet er som fløyel. Alle lyder blir så sterke: Hvert åredrypp, vannet som risler gjennom tomme garn. Fiskerne aner en skikkelse inne på den brune stranden. Mannen snakker til dem, som en kamerat, og stemmen bærer over vannet.
Det virker som det skarpe lyset gir disiplene en uvirkelighetsfølelse, mens det er Jesus som trekker dem ned på bakken: "Har dere fått noe?" "Kast garnet ut på høyre side av båten!" "Kom hit med noen av fiskene dere fikk." "Kom og få mat."
Jeg kan tenke meg at disiplene kjenner at lyset klarner tankene og får minnene til å stå der som gnistrende krystaller: Jakob og Johannes husker morgenen da Jesus kalte dem fra garnene og yrket de delte med sin far, Sebedeus. Og Peter ser nok for seg hvordan Jesus kom gående langs stranden med de to første disiplene etter seg, og hvordan han kalte ham og broren hans, Andreas. "Følg meg," sa han, "så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere." (Matt 4:18-22). Peter hadde så mange andre minner, også. Én gang tidligere hadde Jesus gitt råd til erfarne fiskere, og Peter hadde fortalt ham hvor håpløst det var. Peter sa at han ville kaste noten bare fordi Jesus hadde sagt det, – og så fikk de fisk så garnene holdt på å revne, mot normalt, mot all erfaring. (Luk 5:4-6)
La du merke til den vennlige tonen gjennom dagens tekst? Det er en myk morgenstillhet, like stille og lysende som påskemorgen i haven, da Jesus kom, lys levende og hilste sine venner: "Fred være med dere! Frykt ikke!"
Hvorfor er det så mye fisk i teksten?
Ni ganger står det om fisk i teksten. Disiplene har fisket hele natten uten å få noe, Jesus spør om de har fått noe fisk, disiplene får 153 fisk i noten, – er det Peter som har tatt tid til å telle dem? Jesus har tent et lite bål, og det ligger brød og fisk på glørne, han innbyr sine disipler til mat, og gir dem av brødet og fisken.
Det ligger nok mange betydninger i dette, slik Johannes har for vane når han skriver.
Men det ligger i hvert fall nær å tenke på at det går en bue fra Jesu første kall til dem, ved den samme stranden, – og frem til denne oppstandelseserfaringen. "Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere!" sa Jesus den gangen. (Matt 4:19) Nå skulle kallet snart bli til virkelighet. Snart skulle Jesus gi dem oppdraget:
Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. Matt 28:18-19
Ved fiskeunderet viste Jesus at han hadde all makt i himmel og på jord. Han viste det på disiplenes hjemmebane, på Tiberias-sjøen!
Fisken er Guds, den er hans skaperverk, og Gud skaper fiskene på havets stier. Og han oppfyller sitt løfte i Det gamle testamente:
Du gjorde mennesket til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden! Sal 8:7-10
"Fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier! … Alt la du under hans føtter." – Ja, Jesus har makt til å gripe inn, han kan til og med styre fisken i sjøen.
Oppstandelsestegn
Men fisken fikk også en helt spesiell betydning for apostlene. Jesus brukte fisken til demonstrere sitt oppstandelseslegeme.
På påskedag åpenbarte Jesus seg for første gang for dem:
Mens de talte sammen, stod Jesus midt iblant dem og sa: “Fred være med dere!” De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: “Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.” Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: “Har dere noe å spise?” De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Luk 24:36-43
Jesus er stått opp og har kjøtt og ben, han spiste stekt fisk for disiplenes øyne, for å overbevise dem om sin legemlige oppstandelse.
Disse opplevelsene med Jesus er helt spesielle for apostlene. De var oppstandelsesvitner, og de ga oss Jesu nye testamente, den nye pakt knyttet til Jesu legeme og Jesu blod (Luk 22:20).
Dette skjedde for 2000 år siden. Men er vi henvist til 2000 år gamle opplevelser? Eller kan vi oppleve ting med Jesus i dag, slik disiplene gjorde ved Tiberias-sjøen?
2. Hva med våre opplevelser med Jesus?
Det er én grunnleggende forskjell på disiplenes opplevelser og opplevelser vi kan ha. Jesus var legemlig til stede hos dem. Førti dager senere ble han løftet opp til himmelen, og nå sitter han legemlig ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd. Det er ikke for ingen ting at den gamle kirke ga troen videre til oss med disse konkrete ordene:
"stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. … Jeg tror på legemets oppstandelse."
Troen på Jesu oppstandelse, betyr troen på at Jesus nå er legemlig levende, og at han akkurat nå er på plass der vi har mest bruk for ham: ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.
Men samtidig som Jesus legemlig sitter ved Faderens høyre hånd, sa han at han kunne sende sin Ånd til å være her på jorden, hos oss, blant oss og i den enkelte av oss.
Jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere. Joh 16:7
Fordi dere er barn, har Gud gitt sin Sønns Ånd i våre hjerter, og Ånden roper “Abba, Far!” Gal 4:6
Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som han har gitt oss. Rom 5:5
Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Matt 28:20
For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem. Matt 18:20
Jesus sa: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Joh 14:23
Åndelige erfaringer i dag
Disse bibelordene åpner for at vi kan erfare Jesu nærvær her og nå. Troen er ikke bare å levendegjøre 2000 år gamle åpenbaringer. Jesus lever i dag. Han er i posisjon ved Faderens høyre hånd, og han er nær oss med sin Ånd. Vi kan erfare Jesus her og nå.
I vår kirke har det vært mest vanlig å knytte disse ordene til bibellesningen, gudstjenesten, dåpen, nattverden og menighetsfellesskapet. Vi har kanskje gjort det på en måte som gjør åndelige erfaringer svært teoretiske og prinsipielle for mange. Jeg må liksom ta meg sammen og tro at det er sånn. Prøve å tenke så fromt jeg kan. – Mens jeg hører jo at andre snakker på denne måten, og kanskje tror de det også. Likevel, de fleste av oss har vel kjent det noen ganger i kirken: Det ble så alvorlig og høytidelig og gripende! Vi ble velsignet! Jesus kom oss så nær! Han løftet oss opp!
Sjenanse
Mange har sine egne opplevelser med Jesus, og kanskje har vi vært alt for forsiktige med å gi ord til disse personlige opplevelsene i menigheten. Det er kanskje ikke så rart. Slike opplevelser rører oss i det dypeste av vår personlighet, og vi beskytter dem med sjenanse. Sjenanse er ofte skallet rundt noe dyrebart.
- Jeg blir sjenert om jeg skal fortelle noe så personlig. Tenk om de andre vil le det bort!
- Og jeg blir sjenert når jeg hører en annen fortelle. Jeg blir redd for å ødelegge noe som er dyrebart for ham. Og jeg lurer på om jeg må si at jeg tror at det virkelig var en åpenbaring og ikke bare innbildning.
- Og så er det noen som spruter av beretninger om åpenbaringer, guddommelige inngrep og åndskamp, – og jeg kjenner at jeg lever i en helt annen verden. Det blir så voldsomt, at mine erfaringer med Jesus drukner.
Jeg skulle ønske at vi fikk et klima i menigheten, hvor vi kunne kjenne oss trygge til å fortelle om våre erfaringer med Jesus. Vi har lett for å bruke sterke ord når vi først tør å fortelle det vi er litt nervøse for, – og så blir andre forlegne. Men jeg tror mange kjenner behov for veiledning, og gjerne vil ta imot hjelp til å vurdere sine åndelige erfaringer.
Eksempler
Gjennom en sørgesamtale ble jeg kjent med en eldre dame. Mannen døde mens hun var i butikken, og hun hadde svart samvittighet fordi hun ikke kom hjem fem minutter før. Det var et mønster hos henne, dette. Hun hadde vond samvittighet for alt mulig, og var full av selvanklager. Jeg syntes hun var en gåte. For midt i dette nervøse sinnet levde det en trygg tro!
En dag sa hun: "Jeg skal fortelle deg noe. Men du må ikke le av meg! – Da jeg var 12 år satt jeg og melket en morgen. Plutselig stod Jesus i døråpningen, i sollyset, og han sa: "Jeg er her!" Jeg så ikke ansiktet hans. Men det var Jesus! – Du synes sikkert jeg er dum. Men det var Jesus!" – Jeg kjenner meg takknemlig og ydmyk i møte med et slikt vitnesbyrd.
Jeg møter av og til mennesker som alt synes å ha gått i stykker for. Og så kan de si: "Jeg får altså slik styrke! Jeg er sikker på at det er Jesus som er hos meg og støtter meg. Ellers hadde jeg aldri kommet igjennom."
Det er som å høre erfaringen vi leste fra Salmenes bok 116:
Jeg elsker Herren, for han hørte meg da jeg tryglet og bad.
Fordi han vendte øret til meg, vil jeg kalle på ham så lenge jeg lever.
Dødens lenker snørte seg om meg, dødsrikets redsler grep meg,
jeg fant bare nød og sorg.
Da kalte jeg på Herren: “Å, Herre, redd mitt liv!”
Herren er nådig og rettferdig, barmhjertig er vår Gud.
Herren bevarer de umyndige; han kom meg til hjelp da jeg var svak.
Fall til ro igjen, min sjel, for Herren har gjort vel imot deg!
Ja, du har reddet mitt liv fra døden, mitt øye fra gråt og min fot fra fall.
Jeg får vandre for Herrens åsyn i de levendes land. Sal 116:1-9
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
