Tekstene i Kristi åpenbarings-tiden har til poeng å vise oss hvordan Jesu identitet åpenbares (eller: avdukes).
Vinunderet under bryllupet i Kana «åpenbarte Jesu herlighet», sier v 11 nedenfor programmatisk. Teksten begynner med en liten tidsangivelse som det er lett å misforstå:
1 Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. 2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt til bryllupet.
Det fins regnestykker på om Jesus og disiplene kunne ha reist fra langt i sør til langt i nord på bare to-tre dager. Men tidsangivelsen i v 1 er ganske sikkert annerledes å forstå. For helt fra skapelsesberetningen i 1. Mos 1 er uttrykket «tredje dag» blitt brukt som bibelsk navn på den dagen vi kaller tirsdag. Og slik er nok uttrykket å forstå, også her: «På en tirsdag var det et bryllup ..» osv. Tirsdagene var (og er) etter jødisk tradisjon en foretrukket dag for brylluper.
Landsbyen Kana lå sannsynligvis nokså rett vest for Genesaretsjøen (eller etter en annen teori: noe lenger sørvest, nær Nasaret). Når Jesu mor nevnes først, kan det bero på slektskapsforholdet hennes til brudeparet. Dét var kanskje også grunnen til at Jesus og disiplene var invitert.
Teksten om bryllupet i Kana foranlediget tidligere ofte rent tematiske prekener om hjem og familie. Da tok man ofte utgangspunkt i v 2 og fremholdt det forbilledlige i å ta Jesus med inn i heimen fra første dag av. Dette er utvilssomt et både rett og riktig poeng. Men denne teksten har mer å lære oss enn bare familieetikk. Den forteller først og fremst om et stort tegn som Jesus gjorde:
3 Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin. 4 Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet? 5 Moren hans sa til tjenerne: Det han sier til dere, det skal dere gjøre.
Som blant andre Ole Hallesby har pekt på, kan vinunderet i Kana gjøre tjeneste som modell for oss i en bønneskole. For det er jo egentlig en bønn Jesu mor formulerer i v 3. Hun gir bønnen sin form av en nokså nøktern saksopplysning: «De har ikke vin». Hun prøver ikke å diktere Jesus en bestemt konkret bønnhørelsesmetode. Og i v 5 kan vi til og med lese et vitnesbyrd om hvor tillitsfullt hun etterpå er innstilt på å vente tålmodig på Jesu bønnesvar.
Men hva så med det svaret Jesus gir henne i v 4? I moderne ører klinger Jesu ord til sin egen mor unektelig litt avvisende. De greske ordene er riktignok ikke helt lette å oversette til norsk: «Kvinne, hva (er) for meg og (hva er) for deg?» Eller: «Hva (er) mellom meg og deg?»
Antagelig markerer Jesus med dette en myndighetsgrense. Hun har rett til å be ham om hjelp. Men hun har ikke rett til å overstyre bønnesvaret hans. Jesus gjør krav på suveren uavhengighet idet han fatter avgjørelsen om hva bønnesvaret skal gå ut på.
At «Jesu time» ennå ikke er kommet, må her åpenbart handle om tidspunktet for Jesu offentlige opptreden som forkynner og undergjører. Antagelig betyr dette videre at Jesus i bønnesvaret velger en fremgangsmåte som sterkt avgrenser kretsen av innvidde. Det er bare Maria, pluss tjenerne, pluss disiplene, som i praksis får være øyenvitner under akkurat dette underet. Det ser vi av detaljene i fortsettelsen:
6 Nå stod det der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker.
De jødiske renselsesskikkene som her så vidt nevnes, beror egentlig bare på en antydning i en av Mosebøkene om rent vanns evne til å ta vare på renheten sin i møte med urenhet. Ut fra den antydningen utviklet jødedommen både renselsesbadet (som Døperen og Jesus videreførte når de døpte) og de andre renselsesskikkene, så som rituell håndvasking og fotvasking foran måltider etc. Vannkarene var følgelig svært store. (Israelske arkeologer har nylig funnet et steinbrudd i denne regionen av Galilea der slike digre stein-kar ble tilvirket.)
7 Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen. 8 Så sa han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham.
I disse to versene skjer selve vinunderet. Men underet skjer så å si i hemmelighet. Skrittvis lar Johannes oss følge med på hvordan det viser seg for bare noen ganske få at Jesus i virkeligheten gjør et forbløffende under, sitat:
9 Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor det kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham: 10 Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinen til nå!
Som man ser, blir dette et bryllup der folk flest ikke oppdager noe under. Tjenerne ser det riktignok. Men det er bare disiplene og Jesu mor som observerer underet i tro – og dermed forstår at dette er en åpenbaring av Jesu herlighet, sitat:
11 Dette første tegnet sitt gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte herligheten sin. Og disiplene hans trodde på ham.
Det er i dette verset vi leser apostelen Johannes’ utleggelse av underets budskap. Han skriver at dette var Jesu første tegn. Her er ordet «tegn» viktig. I Johannesevangeliet brukes det med en svært karakteristisk betydning. Når et under samtidig er et «tegn», betyr det at det vitner om undergjøreren, om Jesus.
Tegn er handlinger som identifiserer mennesket Jesus som Guds sønn. Skjult i Jesu sanne menneskelighet åpenbares ved tegnhandlingen Jesu goddomsherlighet.
Derfor er også herlighetsbegrepet viktig. Likesom Moses inderlig ønsket å se Guds herlighet (se lektieteksten) og likesom Peter, Jakob og Johannes frydet seg over å oppleve Jesu herliggjørelse på Taborfjellet, slik sier Johannes allerede i 1:14:
Vi så herligheten hans, en herlighet som den enbårne Sønnen har fra Far sin, full av nåde og sannhet.
På denne søndagen må predikantene forkynne vinunderet for oss slik at også vi får se Jesu guddoms-herlighet.
