I åpenbaringstiden er det Jesu identitet, person og verk som åpenbares for oss:
13 Da drog Jesus fra Galilea til Jordan og kom til Johannes for å bli døpt av ham.
Grunnteksten bruker her verbet «paraginomai» i nåtid. Det betyr «komme til syne hos» og dernest «ankomme». Jesus «kom til syne» eller «ankom» hos Johannes «for å bli døpt av ham».
Dette uttrykkes på gresk med en såkalt formålsgenitiv. Verbet «baptidsein» betyr «dyppe», f.eks. dyppe ned i vann. I sekulær oldtidsgresk hadde ordet en undertone av drukningsdød. Men i 2.Kong 5:14 (LXX) brukes det om den spedalske mannen Naamans helbredelsesbad i Jordan elv. Og derfra har nytestamentlig gresk antagelig overtatt verbet.
Hva slags dåpsteologi bodde det i Johannesdåpen? Bakgrunnen må kanskje søkes i det jødiske mikve-badet. 3.Mos 11:36 nevner en kilde eller brønn med vann i. Den beholder renheten sin selv om den skulle komme i kontakt med noe som er urent. Ut fra dette utviklet jødedommen læren om renselsesbadet.
Hver fredag før sabbaten, og etter kontakt med urenhet, skulle man søke renselse i et renselsesbad, idet man samtidig bekjente syndene og av hjertet vendte om til Herren. På samme måten bekjente folk syndene sine etter å ha hørt Døperens botsforkynnelse. Så ble de renselsesbadet «til syndenes forlatelse».
Denne dåpsteologien er antagelig grunnen til at Døperen er skeptisk mot å døpe Jesus, sitat:
14 Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg!
At Johannes vegrer seg mot å døpe Jesus, er lærerikt. Foran vår tekst (se v 11) har Døperen nettopp skildret Jesu dåp i Ånd og ild som overlegen over Døperens dåp. Åpenbart må Johannes ha tenkt at Jesus allerede var fullkomment ren. Derfor innbyr teksten oss her til å forkynne Jesu syndfrihet.
Videre visste Johannes at han for sin egen del ikke var fullkommen. Derfor sier han at det var han som kunne trenge å bli døpt av Jesus. I likhet med Døperen er også alle vi andre syndere som trenger syndenes forlatelse. Derfor innbyr teksten oss her til å forkynne bibelsk arvesyndsrealisme.
Jesus har imidlertid en annen dåpsbegrunnelse:
15 Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje.
Argumentene Jesus bruker idet han overtaler Johannes, er også lærerike. For det første sier Jesus: «La det nå skje». Det lyder som en innrømmelse av at Johannes’ egentlig tenker riktig. Jesus er ganske riktig syndfri. Og Johannes er ganske riktig ikke syndfri. Men «nå», dvs. der og da, er det et annet motiv som veier tyngre. Jesu dåp må altså regnes som et spesialtilfelle.
Hva består så det andre og tyngre argumentet i? Jesus sier: «Slik sømmer det seg for oss å fullføre all rettferdighet». «Fullføre all rettferdighet» betyr neppe (1) «oppfylle Loven, Toraen, på fullkomment vis» eller (2) «å leve et helt menneskeliv til ende i fullkommen lovoppfyllelse». Mer trolig betyr det at Jesus ber om (3) dåp som innledning til å fullbyrde den rettferdigheten GT-profetiene om Jesus forhåndsvarslet.
Sangene om Herrens lidende tjener skildrer Herrens tjener som «rettferdig» (hebr: «tsadik»). En tsadik er et menneske som i likhet med Abraham er fullkomment rettferdig i Guds øyne.
Det leder oss inn i svært sentrale bibelske tanker om Jesus: I Jes 53:11 kalles Herrens Tjener «den rettferdige». Og i 42:1-3 står det at han skal «grunnfeste retten på jorden» og «føre rett ut til hedningefolkene». Ja, i Jes 53:10 står det at Gud skal la ham dø som om han var urettferdig, mens det i neste vers stadfestes at han ikke desto mindre var fullkomment rettferdig. Og av den grunn skal han rettferdiggjøre «mange» – ved at de kjenner ham. Rettferdiggjørelsen innebærer at Tjeneren «bærer» de manges misgjerninger stedfortredende (Jes 53:11b+c).
Med andre ord må Jesus ved å bruke uttrykket «fullføre all rettferdighet» ha overbevist Johannes om at Jesu dåp måtte forstås i lys av profetiene om Guds rettferdige tjener og hans lidelse, den som stedfortredende skulle rettferdiggjøre syndere. Jesus opptrer som om han selv var synder, idet han lar seg døpe med en syndstilgivelsesdåp. Men i virkeligheten er han syndfri. Derfor betyr dåpen i hans tilfelle at han solidariserer seg med oss andre syndere, vi som virkelig trenger å bli rene.
Slik peker Jesu dåp fremover mot den største av alle dåpshandlinger. For Jesus kaller jo sin egen lidelse, død og oppstandelse for «en dåp» (se Luk 12:50). All annen dåp beror i virkeligheten på Jesu Golgata-dåp. Paulus skildrer på beslektet vis kristenlivet som et dåpsbasert døds- og livsfellesskap med Jesus (se Rom 6:1-12).
Denne søndagsteksten byr derfor på en utmerket anledning til å forkynne læren om Kristi stedfortredende rettferdiggjørelse og læren om troende menneskers helliggjørelse i det daglige døds- og livsfellesskapet med Herren.
Men også en annen viktig sak må forkynnes:
16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og komme over ham. 17 Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er Sønnen min, den elskede! I ham har jeg velbehag.
Her er vi ved tekstens høydepunkt. I umiddelbar forlengelse av Jesu dåp lyder Faderens signingsproklamasjon over Sønnen. (Se samme ordlyd i Jes 42:1-3).
Oppfyllelsen av Jes 42:1ff skjer på tre måter. (1) Dels proklamerer Faderen hvem Sønnen er ved at himmelen åpnet seg. Det er Jesu sanne hjemsted. (2) Dels skjer proklamasjonen ved at Faderen lar Den Hellige Ånd stige ned over ham som en due. Det er et visuelt tegn på både treenighetslære og tonaturlære. Og (3) dels skjer proklamasjonen ved hjelp av en røst fra himmelen. For det er Faderen selv som taler.
Faderen sier tre ting om Jesus: (a) Han er Guds Sønn. (b) Faderen elsker ham. Og (c): Faderen ser med velvilje på ham idet han begynner sitt jordiske virke. Så inderlig nært er forholdet mellom de tre guddommelige personene i treenigheten.
