Prekenteksten er hentet fra et avsnitt der Døperen Johannes går opp grensen mellom sitt eget embete og Kristi embete. Foran søndagsteksten får vi et ganske kort referat fra en aktuell dåpsproblematikk som også fokuserer på autoritetsforholdet mellom Døperen og Jesus. Slik utfordret man så Døperen:
26 Og de kom til Johannes og sa til ham: Rabbi, han som var hos deg på den andre siden av Jordan, han som du vitnet om, se, han døper, og alle kommer til ham.
Det de sier, har i utgangspunktet faktautsagnets preg. Men det er likevel tydelig at det dreier seg om et spørsmål. Vi får det kanskje best frem med en tenkt tilføyelse: «Hva sier du til dét?»
Spørsmålet deres fester oppmerksomheten ved kontrasten mellom to ting. På den éne siden vitnet Døperen selv svært positivt om Jesus (se kap 1). På den andre siden syntes det likevel å foreligge en faktisk konkurranse mellom de to. Og i den konkurransen er Døperen i ferd med å tape oppslutning. («Alle kommer til ham»).
Leon Morris nevner at ordene «han som var hos deg», kan antyde at Jesus ble værende lenger hos Døperen i kap 1 enn det inntrykket kapittelet selv gir. Slik svarer Johannes:
27 Johannes svarte og sa: Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.
Med dette prinsipp-utsagnet tar Døperen brodden av hele tanken om en popularitetskonkurranse mellom seg selv og Jesus. Gud har rett og slett ikke gitt Johannes i oppgave å overgå Messias. Verset er meget lærerikt i moderne kirkevirkelighet. For tilstrømning er altså ikke bevis på at vi er spesielt suksessrike. I virkeligheten er det alltid Gud som gir tilstrømning. Og Døperen vil ikke ha noe annet i så måte enn det som Gud selv vil gi ham.
Vers 27 minner ellers også litt om Jesu svar til Pilatus i 19:11: «Du hadde ikke noen makt over meg om den ikke var gitt deg ovenfra» (dvs. av Gud). Vers 27 har stor betydning for åpenbaringstanken. For «gitt fra himmelen» betyr «åpenbart fra himmelen».
Døperens egen livsoppgave som profet, som forløper og som døper var gitt ham ved åpenbaring. Derfor handler dette verset – og hele Døperens svar – om å vise troskap mot det som Gud gir ved åpenbaring. Endelig legitimerer utsagnet i v 27 også veksten i tilstrømningen til Jesu dåp. For også den er «gitt fra himmelen». Derfor lærer dette verset både åpenbaringstroskap og kristustroskap.
Døperen fortsetter slik:
28 Dere er selv vitnene mine om at jeg sa: Jeg er ikke Messias! men: Jeg er utsendt foran ham.
Her repeterer og påminner Døperen om de samme tingene som han sa også i kap. 1 (se 1:19-34): at han ikke var Messias, og heller ikke den nye Moses. Men han var «en ropende røst i ørkenen». Han var veirydder. Og han var forløper for Messias (sml profetien i Jes 40).
Uttrykket «utsendt foran ham» motsvarer uttrykket «han som kommer etter meg» i 1:27. Sannsynligvis minner uttrykket bevisst om profetien i Malak 3:1 (om budbæreren som skulle sendes foran Herren selv). Derfor klinger det antagelig til og med en stadfestelse av selve tonaturlæren i det Døperen her sier: at Jesus er både sann Gud og sant menneske.
For å gjøre forskjellen mellom Jesus og seg selv enda tydeligere illustrerer Døperen saken med den følgende lille lignelsen, som er full av bryllupsterminologi:
29 Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.
I alle bryllupsbildene i Bibelen er det enten Gud eller Jesus som har brudgommens rolle, men det er Guds troende folk, Israel og den kristne kirke, som alltid har brudens rolle. Så langt er lignelsens bilder velkjente.
Men denne lignelsen har også en rolle nummer tre: Forlover-rollen. Vårt vers bruker uttrykket «brudgommens venn». Den rollen er viktig her. For det er forloverens rolle Døperen har fått som livsembete. Forloverens rolle er å forberede bryllupet på brudgommens vegne og å glede seg over at brudgommen endelig får bruden sin. Derimot gjør forloveren aldri selv krav på å få bruden. I stedet trer han til side i stille glede over sin gode venns lykke. (I 2. Kor 11:2 er det Paulus som har forlover-rollen. Derfor kan vi antagelig tenke på forloverens rolle og gi den anvendelse også på alle som har til oppgave å veileder mennesker til Herren.)
Som søndagstekst taler dette verset til oss om både vår egen store lykke (at vi får være Kristi brud), om hovedpersonen selv (han som er vår brudgom) og om tjenesten med å vise mennesker veien til Herren. Forloverrollen illustrerer på forbilledlig ydmykt vis hvordan vi bør småminke egoet vårt i relasjon til ham som er Herren og frelseren vår. I tekstens siste vers gir Døperen oss i så måte et overveldende eksempel til etterfølgelse, sitat:
30 Han skal vokse, jeg skal avta.
Søndagstekstens fremste poeng er nok dette underordnings-vitnesbyrdet fra Døperen. Slik må alle menneskelige kristusvitner tenke om seg selv. Ikke minst må vi som er prester og predikanter huske at målet vårt ikke er å bli «godt likt». Eller å få et eget ry som predikanter. Men målet er å vitne om Jesus og hans ord.
Ifølge eldgammel forkynnertradisjon vitner selve kalenderen vår sammen med akkurat dette lille bibelverset i v 30. For Døperens fødselsdag ble tidlig feiret på St. Hansdag (= St. Johannes’ dag, dvs. den 24. juni). Fra da av «avtar» dagenes lengde. Inntil vi kommer til Herrens egen fødselsdag den 24. desember. Da er mørket stort og langvarig. Men Jesus er lyset som skinner i mørket. Og hele vårsemesteret til ende «vokser» så hver dags lysmengde, mens nattemørket blir mer og mer kortvarig. — «Han skal vokse, jeg skal avta.»
På søndag må predikantene alt i alt stille seg sammen med Døperen Johannes og rette pekefingeren mot Jesus Guds Sønn. Så må de stadfeste på nytt at han kom fra himmelen for å hente til seg bruden sin, det vil si mennesker som tar imot Jesus i tro.
