I denne teksten identifiserer Døperen Johannes Jesus som Guds sonende offer for verdens synder. Videre identifiserer han Jesus som preeksistent. For det tredje vitner han om hvordan Ånden, i samsvar med Faderens forhåndsåpenbaring, kom ned over Jesus som en due.
Først sonoffer-budskapet:
29 Dagen etter ser han (= Døperen Johannes) Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!
Dette verset følger etter et avsnitt der døperen hadde besvart spørsmål om seg selv fra noen prester og fariseere. Døperen henviste da til en som skulle komme etter ham. I dette verset leser vi så hvordan han neste dag fører videre vitnesbyrdet sitt idet han ser Jesus komme imot seg.
Døperens berømte ord om Jesus som Guds lam er både bibelsk gjenkjennelig og likevel merkelig enestående. Fortolkerne diskuterer hvilket av de gammeltestamentlige bildene av lam og sauer som utgjør bakgrunnen. Hver for seg gjør ikke bakgrunnsbildene i GT fyllest for hele innholdet. Derfor tror jeg på Leon Morris’ forslag: Johannes låner bevisst bakgrunn fra ALLE de gammeltestamentlige forbildene.
- For det første må vi da tenke på den sauen som Abraham ofret istedenfor Isak på Moria berg (1.Mos 22). Det GT-forbildet viser oss et dyr som lider stedfortredende død på et offeralter. Døperen sier så: Jesus svarer til det bildet.
- For det andre må vi tenke på påskelammet som ble slaktet for at lammeblodet på dørstolpene skulle berge Israel unna Guds straffende engel i Egypt (2.Mos 12). Døperen sier så: Jesus er et slikt påskelam og blodet hans har en slik frelsende virkning for syndere.
- For det tredje må vi tenke på syndebukken som Aron tømte blod på og jaget ut i ørkenen for å «bære folkets synder bort» (3.Mos 16). Verbet for å «løfte/bære» har her betydningsnyansen «bære langt bort» («nasa» i 3.Mos 16:22 = «aíroo» i Joh 1:29). Døperen sier så: Jesus er vår syndebukk som bærer syndene våre langt bort.
- For det fjerde må vi tenke på profetien om Herrens Tjener som lik et lam og en sau føres bort for å slaktes og som ble knust for våre misgjerningers og vår syndestraffs skyld (Jes. 53). Johannes sier: Jesus oppfyller den profetien.
I Døperens ord ligger det derfor alt i alt en overveldende vekt på bilder av Jesus som stedfortredende sonofferlam, bildet av bortbæring av synder og utsagnet om at det er «verdens synder» Jesus bærer bort fra oss gjennom den stedfortredende soningen. Det betyr at alle mennesker i hele verden kan få syndene sine tilgitt hos Jesus.
Døperen fortsetter med å vitne om Jesu preeksistens:
30 Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg.
Dette verset repeterer et utsagn som også står i v. 15 (og delvis i v. 27). Det inneholder et bevisst paradoks: at Jesus både kommer etter Johannes og før Johannes. Forklaringen er at Jesus før unnfangelse og fødsel var preeksistent («preeksistens» betyr at Jesus eksisterte som sann Gud i himmelen like fra evighetens morgen — lenge før han ble unnfanget og født. Jeg vet dessverre ikke om noe godt norsk uttrykk som kan brukes i stedenfor fremmedordet «preeksistens»).
Døperen fortsetter slik:
31 Og jeg kjente ham ikke. Men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann.
Når Døperen både i v. 31 og 33 sier at han «ikke kjente Jesus», betyr ikke det at de var fullstendig ukjente for hverandre. De var jo slektninger. Mødrene deres besøkte hverandre. Men det Johannes mener, er at han ikke kjente hemmeligheten om Jesu guddommelige vesen og frelsesverk før den ble åpenbart for ham.
I dette verset gir ellers også Johannes nok en opplysning om hva slags vesen og natur johannesdåpen hadde. Den svarte til jødedommens «renselse» — for så vidt som den handlet om bortvasking av synder. Og den hørte sammen med alvorlig omvendelsesforkynnelse. Men døpervirksomheten skulle dessuten også foregå fordi Jesus ved det skulle bli «åpenbart for Israel».
Sannsynligvis er det denne åpenbaringen av Jesus for Israel Johannes utdyper og forklarer nærmere i de tre følgende versene:
32 Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham.
Her forteller Døperen hva som skjedde da Jesus ble døpt i Jordan elv. Johannes legger stor vekt på at han så dette med egne øyne. Derfor er ordet «vitnet» i dette verset betont. Men det var ikke bare det han så som overbeviste Johannes. Han hadde en grunn til. Og den kommer i neste vers:
33 Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd.
Vi vet ikke noe nærmere om når det var Gud talte til Døperen og sa til ham det som dette verset refererer til. Men Gud har altså åpenbart for Johannes at Åndens nedstigning over en bestemt person skulle være et tegn. Tegnet skulle bekrefte at den bestemte personen skulle ha et helt spesielt forhold til Den Hellige Ånd. Vedkommende skulle døpe, ikke bare med vann, men med Den Hellige Ånd. Forskjellen mellom de to tingene er åpenbart betydningsfull. Å døpe med vann var primært å døpe folk «fra» noe, dvs. å vaske dem rene for synd. Å døpe med Den Hellige Ånd var dessuten å døpe dem «til» noe. Nærmere bestemt: Til et nytt liv i samfunn med Guds egen Ånd.
Når så Johannes kombinerer tegnet fra v. 33 med observasjonen fra v. 32, kommer han til den konklusjonen som møter oss i denne tekstens avslutningsvers:
34 Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.
Her tolker Døperen rekkevidden av det foregående utsagnet (om at Jesus, ifølge forhåndstegnet pluss duen, var «den som døper med Den Hellige Ånd» v. 32+32). Det kan bare bety at Jesus er Guds Sønn, sier Johannes. Mens Johannes i v. 30 uttrykkelig kaller Jesus en «mann», kaller han ham i v. 34 like uttrykkelig «Guds Sønn». Dermed bevitnes begge sidene av tonaturlæren for oss i denne prekenteksten.
