Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. Joh 1:15-18
Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Joh 1:17
Idag er det tre ord fra evangeliet jeg vil gripe fatt i: Nåden, sannheten og Jesus.
Jesus, Jesus, Jesus, Jesus
Jeg husker ikke akkurat når det var. Jeg tror jeg var en 12-13 år. Jeg var sammen med en kamerat på en kristen gutteklubb. Snekring på sløyden, og så var det andakt. Vi åpnet sangboken, og kameraten min pekte på en sangtekst, og vi fniste og syntes teksten var skikkelig rar.
Teksten gikk sånn: Jesus, Jesus, Jesus, Jesus, Jesus
Det var fullstendig meningsløst for oss. Vi skjønte ikke poenget med å synge et navn, igjen og igjen.
Et par-tre år senere var jeg på en kristen leir. Jeg hørte forkynnelse om synd, og jeg visste at det var sant. Guds lov, som ble gitt ved Moses, de ti bud, ble holdt fram som et speil, og jeg kjente meg avslørt, som en synder, i tanker, handlinger og ord.
Jeg kjente en nød fordi jeg er en synder, jeg kjente det fysisk, det satt i magen i brystet, og jeg visste bare en ting jeg kunne gjøre. Å be, å rope til Jesus om tilgivelse.
Det er lenge siden nå, men jeg husker denne kampen. Jeg var vel 14-15 år, og jeg møtte en sannhet, som står fast, et alvor jeg ikke kom utenom. Jeg var sett av Gud, og avslørt. Jeg husker noen av mine kamerater sa at de var kristne, men jeg sa: Det er ikke jeg. Jeg hadde lyst til å være det, men jeg kjente at jeg ikke klarte å leve etter Guds vilje.
Jesus, Jesus....Jesus. "Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, ved Hans sår har vi fått legedom." (Jes 53:5)
Bønnen til Far i himmelen, om tilgivelse for Jesu skyld ble en daglig bønn. I lyset fra Guds Ord lærte jeg sannheten om meg selv, Og jeg lærte om nåden. Nåden ble et kjært ord. Vi sang om nåde.
For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. Ef 2:8
Kjære menighet. Relativismen i vår tid kan gjøre oss slappe. Det er så mye som flyter. Idealet er at en skal være cool, kjølig, ha distanse, og se med et ironisk flir på det meste. Bibelen må tolkes, sier vi, og det er sant, men blir det en unnskylding for å ikke ta den på alvor?
For mange er det en vedtatt sannhet at sannheten ikke finnes. Jeg har min sannhet, og du har din sannhet, så lenge det varer. Vitenskapen arbeider med teorier og hypoteser, stadig vinner man nye innsikt, men den hele og fulle sannhet, hva er nå det?
Slik er det også i politikken. Når vi hører politikere snakke, kan vi av og til få følelsen av at hele poenget er å sanke stemmer, ikke å snakke sant. Den første realpolitiker var kanskje Pontius Pilatus: Jesus sa: For å vitne om Sannheten er jeg kommet. Og Pilatus sa: Hva er sannhet? For denne realpolitikeren var det når det kom til stykket det som gagnet han selv som avgjorde. Han ville ikke ha noen oppstand i Jerusalem, han ville gjøre jødene til lags, han ville være keiserens venn, og selv om han ikke fant noen skyld hos Jesus ble han korsfestet.
Vi må ikke la oss narre. Det finnes en Sannhet. Som står fast, selv om tusen filosofer, liberalere og kulturradikalere sier noe annet.
Guds Ord er sannhet. Guds Ord er menneskenes lys. Vi trenger sannheten, vi trenger lyset fra Guds Ord. Hvordan skal vi ellers lære sannheten om oss selv, sannheten om Gud, sannheten om livet? For sannheten er kommet med Jesus, Guds sønn.
Sannheten kan være ubarmhjertig. Den kan være hard å leve med. Å se seg selv avslørt som en synder, som om og om igjen bommer på målet.
Moseloven er hard, som steintavlene den er skrevet på. Men den bæres fram av kjærlighet. For summen av loven er dette:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din kraft og av hele din fornuft, og din neste som deg selv. Mark 12:30
Guds vilje er kjærlighet, men å leve etter den fullkomne kjærligheten blir for hardt for en menneske. Når lyset fra Guds Ord skinner inn i et menneskehjertet blir vi avslørt. Ja, vi gjør mye godt, ja, vi har mulighet til å ta oss sammen å bli bedre mennesker, men overfor den rene kjærligheten kommer vi til kort.
Hva skulle vi gjort uten nåden? Nåde, dette vidunderlige ordet. Som løser det vi ikke kan løse, åpner de fastlåste knuter, smelter det forknytte hjertet. Nåden. Hun løfter deg som et lite barn, og legger deg inntil seg, og du får ta imot ømheten og kjærligheten, ufortjent.
Nåde. Grace på engelsk. For erfaringen av nåden er som den største og mest ubetingede kjærlighet vi opplever her på jord. Som en mor forbarmer seg over sitt barm. Forbarme har med barmen å gjøre. At du blir tatt inntil brystet, og når barnet ligger ved brystet, og kjenner varmen og hjerteslagene, og bare tar imot, er det ingenting lenger som gjør vondt
Charis på gresk, en gave, du har ikke betalt, du har ikke fortjent, men du får.
Nåden, han tar din syndebyrde og bærer den på seg.
Nåden, han kjenner deg, han vet alt hva du har gjort, og han elsker deg. Nåden, han gav sitt liv for din skyld
Nåden, nåden har et navn.....Jesus, Jesus,
Jeg fniser ikke lenger over denne sangteksten. Jeg vet at Jesus-navnet rommer så mye.
Menneskehjertet, menneskesinnet, er som et tomrom, et vakuum, Det lengter etter å bli fylt.
Og vi fyller det med så mye. Noe er direkte dårlig. Dårlig litteratur og film, TV, bilder på internett som vi trekkes mot, men som vi ikke bør oppsøke, fantasier drevet av ondt begjær.
Men også Guds gode gaver som mat, klær, helse, og sunne aktiviteter som sport og høre nyheter osv, kan ta plassen for det vi innerst inne lenger etter.
På søndagsskolen lærte jeg noe som jeg har erfart er sant:
Når Jesus kommer og banker på ditt hjerte,
og spør om han kan komme inn.
Da svarer jeg ja, det kan du gjerne,
kom inn i mitt hjerte og sinn.Når fristeren kommer og banker på mitt hjerte,
og spør om han kan få komme inn.
Da svarer jeg nei, det kan du ikke,
for Jesus er alt kommet inn.
Men slik er det ikke en gang for alle. Det er en daglig kamp å slippe Jesus inn..
Av hans fylde har vi alle fått
Jesus, Jesus. Jeg var godt voksen da jeg lærte Jesus-bønnen. Utviklet av eremittene, som gikk ut i ørkenen for å be. Ørkenen er stedet for kamp. Det var jo der Jesus ble fristet. For i ørkenen kommer det ikke så mye utenfra. Det er det indre som mobiliserer, på godt og vondt. Og i den kampen trengs et våpen. Jesus-bønnen har vist seg å være et godt våpen.
Jesus Kristus, Guds Sønn, frelser, miskunn deg over meg, en synder.
Det er jo egentlig det samme som kyrie-ropet i Gudstjenesten, som vi ber 3 ganger her i kirken:
Kyrie eleison, Gud fader miskunne deg, Herre Jesus, miskunne deg, Hellig Ånd miskunne deg.
Og bønnen gjentas, og gjentas, med åndedrettet, så det blir en bønnens rytme som går igjen, omtrent som Paulus sier: Be uavlatelig!
Om det blir mange ord, sier disse ørkenfedrene, kan du gjøre bønnen kortere. Jesus, Jesus, selve navnet kan du be. Det betyr Herren frelser.
Han du tror på med hodet, men som kanskje har en alt for liten plass i livet ditt, du kan erfare hans fylde. Ditt indre kan tømmes for dårlige erstatninger, og at han fyller deg med seg selv.
Jesus, Jesus... Din kjæreste venn, sjelens elskede, den som har smakt av hans fylde kan ikke annet enn å sukke med Johannes etter mer:
Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører skal si kom! Amen, ja kom, Herre Jesus! Åp 22:21
Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet!
Teksten er en tidligere holdt preken.
