Tre ganger møter vi denne Maria, alle tre ganger er hun ved Jesu føtter: Da Lasarus var død, sendte søstrene bud på Jesus. Da han omsider kom, "falt hun (Maria) ned for hans føtter", og la frem sin bønn, Joh 11,32.
Neste gang salvet hun Jesu føtter, og tørket dem med sitt hår, Joh 12,3. Den tredje fortellingen er vår tekst, der Maria velger den gode del, som er å sitte ved Jesu føtter og høre hans ord.
Hvis Maria slik kan vise oss vei fra alt det viktige, og hen til det ene nødvendige, skal hun gjerne få være vårt forbilde.
38 Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus.
Vi vet fra Joh 11 at det var i Betania at Marta, Maria og Lasarus bodde. Landsbyen lå like øst for Jerusalem, litt øst for Oljeberget.
Marta ser ut til å være leder for huset, siden det er hun som nevnes som den som tok imot Jesus. Om hun kanskje var enke vet vi ikke. Broren Lasarus nevnes ikke i vår tekst. Ut fra verdien av Nardus-salven Maria ga Jesus, har en tenkt seg at det var et velstående hjem, men det vet vi heller ikke.
Jesus sa en gang at Menneskesønnen ikke hadde noe hus eller seng, slik selv dyr og fugler har, Matt 8,20. Derfor var hjelpen fra sympatisører rundt i landet viktig, Mark 15,40-41.
39 Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hans ord.
Teksten gir oss et flott bilde av Jesu virksomhet. Jesus underviste, noen ganger i et hus, ofte på Tempelplassen, gjerne utendørs, en gang stående i en båt ved strandkanten. Dette bildet stemmer med gjengs praksis hos jødiske lovlærere.
Ofte underviste Jesus i form av spørsmål og svar, andre ganger i lange enetaler. Flere steder står en forskjell fra de skriftlærdes undervisning betont: “For han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde,” Matt 7,29.
40 Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand.
Det er trolig underforstått at Marta ikke bare tok imot Jesus, men også hans disipler. Enhver vil forstå at det var en formidabel oppgave for en vertinne å få minst 13 (sultne) menn i hus.
Det er ikke Bibelens ideal at Guds folk skal unngå travelhet i arbeidsliv og menighetsliv. Slurv og latskap påtales hardt, særlig i Sal Ord. Paulus er selv et godt eksempel på helhjertet og utholdende arbeid i svette og slit, slik han selv forteller det i 1 Kor 9,19-27 og 2 Kor 11,23-33.
Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at min søster har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!
Om Marta kanskje var velstående, har hun likevel ikke hatt andre tjenere til å hjelpe seg i husarbeidet enn Maria. Nå går hun veien om Jesus for å få Maria med på kjøkkenet. Kanskje har hun forgjeves forsøkt selv.
Marta "tjente" Jesus. Ordet "tjene" har en entydig positiv klang i Bibelen. Særlig ofte finner vi det i 5 Mos, der det å "tjene" Herren står som samleuttrykk for å leve i pakt med det første bud.
Vi skal merke oss at det var Herren Marta tjente. Jesus sa det var umulig å tjene både Gud og Mammon, Matt 6,24. I lys av de to alternativene var det Gud Marta tjente. Rett foran vår tekst fortalte Jesus lignelsen om den barmhjertige samaritan. I et slikt lys blir Martas tjenester for Jesus riktige positive.
Likevel ble det feil med Marta, som vi ser av de neste vers.
41 Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.
Bibelen omtaler flere steder dem som la ting til rette for Guds gjerning, – "festkomiteer", som vi sier. Ved brødunderet skulle disiplene både ordne folket i små grupper, dele ut fisk og brød, og siden samle restene inn, Joh 6,1-15.
Da Jesus hadde helbredet en lam mann, måtte noen reparere taket som var blitt revet opp, Mark 2,4. Før nattverdinnstiftelsen skulle to disipler ordne alt i stand til påskemåltidet, Matt 26,17-19. Blant de første kristne trengtes en egen tjeneste ved bordene, så ikke de praktiske oppgavene tok all tid for apostlene, Ap Gj 6,1-6.
Dette viser oss klart at Bibelen langt fra ser ned på praktisk arbeid i menigheten. Tvert om prises slik troskap høyt, Rom 12,8 og 2 Tim 4,11. Evnen og viljen til å styre sitt hus og hjem godt skal være prøve på om noen bør settes til menighetsledere, 1 Tim 3,5.
Tonen i Jesu tilrettevisning av Marta er igjen forbilledlig. Uten å ta ansiktet fra Marta får han satt tingene i rett perspektiv.
42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.
En japansk oversettelse sier det omtrent slik: "Bare ett er absolutt umistelig…" Det er mange spørsmål på kirkens dagsorden som handler om dens velvære, for eksempel nådegaver, gudstjenesteordninger, ledelse, økonomi, diakoni m.m. Men spørsmålet om plassen ved Jesu føtter handler ikke om kirkens velvære, det går på dens være-eller-ikke-være. Slik er det for kirken, og slik er det for den enkelte kristen.
Prioritering handler ikke om evnen til å se noe viktig i ulike oppdrag. Det klarer de fleste. Prioritering handler om å sette andre viktige ting lavere enn det virkelig viktige. I næringslivet sies det stundom at prioritering er å forsømme ting i riktig rekkefølge.
Det som virkelig er viktig haster sjelden. Det som haster, er sjeldent virkelig viktig.
Hva er det for eksempel som får alt annet viktig til å bli mindre viktig enn å ta en mobiltelefon som ringer? Den kan byde oss i en nesten hvilken som helst situasjon.
Saken er at den som ikke har valgt den gode del ved Jesu føtter har ikke valgt Jesus i det hele tatt. Hvis ikke han får tjene oss med sitt ord, gir vår tjeneste for ham ingen mening.
I katolsk teologi har denne teksten gjerne vært brukt som argument for å gå i kloster. Marta står da som type på vanlige kristne i borgerlige yrker og oppgaver, mens Maria har valgt den gode del, livet i klosteret.
På lignende måte har de tolket fortellingen om den rike unge mann, som skulle selge alt han eide, gi det til de fattige, og så følge Jesus, Matt 19,16-22. Det har mange katolikker tolket som oppskriften på å gå i kloster.
Men tekstens mening er neppe at den gode del handler om å forlate naturlige oppgaver i hjem og samfunn. "Enhver må bli i det kall han var i da han ble kalt", skrev apostelen ved en anledning, 1 Kor 7,20.
Kanskje kan vi finne et rett perspektiv ut fra 1 Tim 4,8: "For kroppslig øving er nyttig til lite, men gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer."
Martas eksempel handler som vi så om nødvendig tjeneste for Herren. Selv ikke den må få komme i veien for plassen ved Jesu føtter.
Det er en enkel og kanskje billig avsporing å tro at plassen ved Jesu føtter er garantert oppfylt dersom en har sin daglige stund med Bibel og bønn. Her er det lett å spille på folks dårlige samvittighet.
Heller ikke flittige møtebesøk behøver å bety at vi åndelig sett har funnet plassen ved Jesu føtter. Dypest sett handler saken om det Jesus en gang sa slik: "For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted", Mark 10,45.
Fra Salmeskatten vil jeg særlig vise til General Gordons salme "Jeg stod der med hendene fulle" på nr 516 i Sangboken (Syng for Herren). Her lærer vi veien til Gud gjennom de tomme, rene og stille hender som får hvile i Guds hånd.
Også Paulus måtte lære å være tilfreds med nåden, selv om han måtte lære det gjennom en plagsom "torn i kjødet", som han selv sikkert opplevde som en hindring i tjenesten for Herren, 2 Kor 12,9.
