Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria. Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; du velsignede blant kvinner! Men da hun så ham, ble hun forferdet over hans tale, og tenkte på hva dette skulle være for hilsen. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud; og se, du skal unnfange og føde en sønn, og du skal kalle hans navn Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn; og Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, og Han skal være Konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på Hans kongerike. Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann? Og engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes av deg, kalles Guds Sønn. Og se, Elisabeth, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kalles ufruktbar, er nå i sin sjette måned. For ingenting skal være umulig for Gud. Men Maria sa: Se, jeg er Herrens tjenerinne; meg skje etter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne. (Luk 1:26-38)
Man helligholder denne fest på grunn av den artikkel i vår tro, der vi sier: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som er unnfanget av den Hellige Ånd og født av jomfru Maria. Det er en så høy artikkel at fornuften ikke kunne ha fattet noe, hvis ikke Skriften hadde talt så tydelig derom. For at denne artikkel om Kristi unnfangelse kan bli fast og viss i de kristnes hjerter, helligholder man denne fest. Vi vil ta for oss denne artikkel, og som evangelisten skriver om den, kan vi lære hvordan denne underlige gjerning er gått til.
Denne prediken kan vi dele i tre stykker. Det første skal handle om Marias person, at hun var av Davids slekt. Det andre angår engelens prediken, der han lærer om Kristus og Hans embete. Det tredje handler om jomfru Marias tro. Evangelisten gir bare en kort beskrivelse av Marias historie. Han sier ikke et ord om hvordan denne jomfru har vært med hensyn til slekt og stamme. Men om Josef, som hun var trolovet med, sier han at han var av Davids hus. Det kan også være like godt. Men det er av viktighet å vite at denne jomfru var av Davids hus.
Evangelisten holder det for unødvendig å vise at Kristus skulle komme fra Davids hus og kalles Davids Sønn, da det så ofte var sagt før i profetene, særlig Esaias 11, 1: Det skal oppgå et ris av Isai stubbe, og en kvist av hans røtter skal bære frukt. Her melder profeten tydelig at Isai stamme skal leve inntil Kristus er født av den. Da nå dette [210] barn ikke har noen far på jorden, men bare en mor, så må denne mor være av Davids blod og stamme; for ellers kunne ikke hennes barn bli kalt Davids sønn, arving eller etterkommer.
Dette språk taler også smukt om tiden, likesom profetien i 1. Moseb. 49, 10. For den ligner den Herre Kristus ved en kvist som vokser fram av en gammel stamme. Og Davids stamme var for det meste gått ut. Den hadde ikke bare mistet sin glans, men det var også få personer igjen der. Derfor var denne kongelige og herlige stamme lik et tre som ikke bare hadde mistet grener og blader, men som også var tørt helt ned til stubben.
Gud pleier å gjøre det slik i sine handlinger når alle fortviler og sier: Det kan nå ikke bli noe av dette. Da begynner Han først å gjøre store og herlige ting — ja så store at ikke noe menneske kunne ha tenkt seg det. Slik er det også gått til her. Da septeret — som Jakob sier — er veket fra Juda hus, og denne slekt på det nærmeste var utdødd, da tar Gud seg av den fattige tjenestepiken, jomfru Maria, og utfører ved henne den store gjerning, som alle profeter og patriarker har prediket om, og som all verden har håpet på.
Lukas skriver nå videre hvordan denne gjerning gikk til: Engelen kommer til piken Maria, hilser og forkynner henne at hun har en nådig Gud. Vær hilset, du benådede, sier han; Herren er med deg, du velsignede blant kvinner! Det var høye og store ord, som det fromme barn billig har undret seg over, og samtidig tenkt på hva dette skulle være for en hilsen. Derfor trøster engelen henne og sier hva Gud vil utrette med henne, idet han sier: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.
Legg vel merke til disse ord! Skjønt jomfru Maria er velsignet fremfor alle andre kvinner og har nytt en nåde og ære som ingen andre kvinner på jorden, så gjør engelen henne med disse ord lik alle andre hellige likevel; for han sier jo tydelig at det er nåde og ikke fortjeneste. Nå må det jo bli forskjell på den som gir nåde og den som får nåde. En skal søke nåde hos den som gir, og ikke hos den som selv har nytt nåde.
Av dette må vi lære å akte Maria for et menneske som er kommet til nåden, og ikke for den som skal utdele nåde. Til dette er hennes barn — vår kjære Herre Jesus — forordnet. Hos Ham skal vi søke nåde, og ved Ham skal vi få nåde, som døperen Johannes sier: Vi har alle av Hans fylde fått nåde for nåde. Nå vil vi videre høre engelens ord:
Se, du skal unnfange og føde en sønn, og du skal kalle Hans navn Jesus. Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn.
Dette er det første stykket av den himmelske prediken og den første åpenbaring om vår Herre Jesus Kristus. Det beviser først at Han er en sann naturlig sønn av jomfru Maria. Hun har båret Ham under sitt hjerte og født Ham til verden, som alle andre barn blir båret og født. Vi skal siden tale om hvordan Han er unnfanget. Det andre stykket er at Han er en sann, naturlig Guds Sønn, som fra evighet av er født av Gud.
For ordene sier tydelig: Du skal [211] unnfange legemlig og føde en sønn. Derfor er dette barn et sant menneske med legeme og sjel, lik et annet menneske, som er dannet, nært og vokst i mors liv som et annet barn.
Deretter sier engelen: Han skal kalles den Høyestes Sønn. Det er at en skal predike og tro om Ham at Han er Guds Sønn. En vet jo at sønn kalles noe som er født. Hvis nå denne Jesus, som er født legemlig av jomfru Maria, er Guds Sønn, så følger det også at Han er Gud. For det som blir født av Gud, må ha Hans vesen, natur og egenskaper. Altså må det være like evig og like rettferdig, allmektig og levende. En kan sno seg som en vil, så er dog disse ord kraftige og kan overbevise dem som ikke gjerne vil la seg bedra og fare vill, at dette barn, som er født av Maria, er en sann, evig og allmektig Gud. Dette forklarer engelen videre og sier: Og Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, og Han skal være Konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på Hans kongerike.
Dette er egentlig talt om vår Herre Jesus, og det tilkjennegir at Han både er en evig Gud og et sant naturlig menneske. For hva for en stol, rike og regimente har David hatt? Var det ikke folket Israel som har bodd her på jorden i Kanaans land? Skal nå dette barn sitte på sin far Davids stol, så må Han også som David være et menneske. For ellers kunne ikke David kalles Hans far, og heller ikke kunne Han være Davids arving. Men det finnes her en stor ulikhet. David dør og etterlater sin stol og sitt regimente til sin sønn Salomo. Han dør også, og så videre den ene etter den andre, inntil barnet Jesus. Han inntar og besitter Davids stol, og det ikke en begrenset tid, som David og de andre arvingene, men evinnelig, så det er ikke ende på Hans kongerike.
Lær nå å passe disse to ting sammen. Dette barn er født av jomfru Maria. Han lever, spiser, drikker, sover og våker som et annet menneske. Følgelig må Han også dø som et annet menneske, likesom vi bekjenner at Han er død på korset og begravet. Naturen og dette livs egenskap bringer dette med seg. Og likevel sier engelen om dette barn, som Maria skal unnfange og føde, at det skal sitte på sin far Davids trone evinnelig.
Å dø og å regjere evig er jo to motstridende ting, som ikke kan forenes med hverandre, og likevel skal de forenes i Kristi person. Han dør, og kan likevel ikke dø, men regjerer evinnelig, som engelen sier. Jeg ville gjerne vite om noen kunne få noe sammenheng i dette uten at han tror den artikkel at dette barn, som er født av jomfru Maria, ikke bare er et menneske, men også en sann Gud. Derfor er det også som menneske Han må dø. Som sann naturlig Gud kan Han derimot ikke dø. Han er en herre over døden, den kan ikke holde Ham.
Dersom nå døden hverken skal eller kan holde Ham, så har heller ikke synden noen makt over Ham. For liv og synd kan ikke komme overens; hvor synden er, der kan livet ikke være, men der er døden. Og der hvor det er liv, der kan det ikke være noen synd, men bare rettferdighet [212] og fullkommen oppfyllelse av loven. Hvorfor må da det menneske Kristus dø når Han ikke er en synder, men rettferdig og uten all synd? Her står vi ved den høye og store trøst at vi skal anse vår kjære Herre Kristi død og lidelse som en uskyldig død. Den ble ikke lagt på Ham for egen, men for fremmed synd, for våre synders skyld, så at vi ved Hans død skal frigjøres fra synden og leve med Ham i all evighet.
Engelens ord er vel korte, men de griper likevel vidt om seg. De lærer oss egentlig rett å kjenne dette menneske, som er født av jomfru Maria, at Han nemlig er sann, naturlig Gud, men er blitt menneske for å kunne dø. Som Gud og uten all synd kunne Han ikke dø, men skulle evig besitte og regjere det kongerike Han hadde arvet etter sin far David. Således er Gud og menneske én person, som dør og dog lever evig. Han dør for fremmede synders skyld. Livet har Han i seg selv ved egen rettferdighet og uskyldighet. Derfor skal vi anta det og vite at det er skjedd for vår skyld, for at vi ved dette middel skal bli løst fra synden og bli evig salige.
Engelen holder denne prediken for jomfru Maria, for at hun skal glede seg ved dette og la all frykt og bedrøvelse fare. Men det er ikke bare hun som skal anta denne prediken. Vi er også innbefattet med. — Skjønt denne fromme jomfru er mor til dette barn, så hører vi dog til dem som er under dette barns regimente og kongerike. Uten det ville det gå oss ille. Alt det vi har, er timelig, og det varer bare en kort tid. Hva er vel 40, 50 ja 100 år? Men den som er i dette evige rike, har grunn til å glede seg, selv om han er det elendigste menneske her på jorden. Hensikten med engelens prediken er at han vil minne oss om at dette timelige liv fører så megen fare, synd og død med seg. Han vil gjøre oss begjærlige etter dette evige rike, som ikke har sin like her på jorden, og som aldri tar slutt.
I dette kongerike er det ingen død eller synd. Synd og død hører forresten alltid sammen. Heller ikke er det vrede, men bare nåde og barmhjertighet. Nest etter sin Sønn, er livet den største skatt Gud skjenker oss. Hvem vil nå ikke hjertelig gjerne være i dette rike, og ha mer omsorg for det enn for dette liv, som ikke bringer annet enn synd, død, bekymring, angst og nød?
Engelen vil altså gjerne ha gjort oss kjede av dette liv, ja av alle kongeriker, all makt og prakt og alt som verden har, da alt sammen er timelige og forgjengelige ting. Det er ikke annet enn syndens og dødens rike. Engelen viser oss derimot til denne Konge, hvis rike ikke skal opphøre, som andre kongeriker.
På hvilken måte en skal komme til denne Konge og dette evige rike, det hører vi om hele året igjennom. En skal nemlig anta evangeliet, tro hva Kristus lover oss, og sette all vår lit til Ham. For Han har ved sin død og oppstandelse beredt oss et sådant rike, dvs, hjulpet oss fra synd og evig død — til evig liv. Skal Hans rike bli evig, må Han også ha mennesker som skal leve evig. For Han skal være en Konge over Jakobs hus, og da er det jo mennesker, og ikke engler eller ufornuftige dyr. Skal så menneskene leve evig, da må synden [213] og døden bort. Vi skal trakte etter dette rike og forakte dette jorderike. Men vår fremferd er slik at hvem som helst kan se og forstå at dersom vi hadde nok av dette timelige, glemte vi snart det evige.
Dette er det første stykket av engelens prediken, og det går ut på å lære jomfru Maria og oss alle hva det er for et barn hun skal føde. Engelen prediker videre og viser at likesom dette barn skal overgå andre i store ting, så skal det heller ikke unnfanges som andre barn. For da Maria får vite at hun skal føde et sådant barn, som skal hete Guds Sønn, forundrer hun seg og spør engelen hvordan det skal gå til, da hun ikke kjenner mann. Da svarer engelen henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og den Høyestes kraft skal overskygge deg; derfor skal også det hellige som fødes av deg, kalles Guds Sønn.
Det er en undergjerning som engelen her taler om, og ingen menneskelig fornuft kan begripe at denne jomfru skal bli fruktsommelig, ikke ved en mann, men av den Hellige Ånd. Hvordan det skal skje, kan engelen selv ikke forklare bedre og tydeligere enn at den guddommelige kraft skal overskygge henne. Ved det må vi la det stå, og ikke bekymre oss mer om dette; for vi kan likevel ikke utforske det. Det er en guddommelig kraft, som ikke lar seg fatte med våre tanker.
Med det kan vi forstå, at hvis denne jomfru er fruktsommelig alene ved den Hellige Ånd, så er hennes legeme først helliget, og det hun føder må være helliget og uten all synd. Derfor kaller engelen Kristus hellig da Han ennå var i mors liv. Det hellige, sier han, som fødes av deg, skal kalles Guds Sønn.
Med disse ord gjør engelen en likeså stor forskjell mellom dette barn og alle andre barn som da han før talte om dets unnfangelse. Døperen Johannes og flere andre er vel helliget i mors liv, men de er dog unnfanget i synd. Det er først etter unnfangelsen at de er blitt hellige. Men dette er et hellig barn, og da det ikke var noen synd hos det, behøvde det ikke å helliges, men det helliger selv alle. Dette tjener nå til at vi for det første lærer å kjenne oss selv rett. Vi er jo av naturen syndige, og kan i så måte ikke ligne dette barn. Dernest lærer vi hvor vi skal søke når vi vil bli forløst fra denne synd.
Når en betler vil ha penger, går han ikke til en annen betler som ikke har noe, men han oppsøker en rik mann, som ikke er gjerrig, men som gjerne gir. Slik er det også når vi vil frigjøres fra synden, og bli hellige. Vi må ikke gå til dem som selv er syndere, for de er selv mennesker og trenger likeså vel nåde som vi. Men vi må holde oss til dette barn, som er hellig. Der, og ingen andre steder, finner vi hjelp.
Dette er den kjære engel Gabriels prediken om dette barn, Jesus. Dernest forkynner han også en ny tidende, som et bevis på sin prediken. Med den ville han styrke jomfruens tro. Han fortalte nemlig om den gamle Elisabeth, at hun i sin alderdom hadde unnfanget en sønn. Han føyer til det trøstefulle språk at ingen ting er umulig for Gud. Men denne historie vil vi gå forbi, og avslutte med det tredje stykket.
Da jomfruen nå hadde fått underretning [214] av engelen om hva Gud ville virke i henne, svarer hun: Se, jeg er Herrens tjenerinne, meg skje etter ditt ord! Dette var et vakkert svar. I det ser en ikke bare en stor ydmykhet, men også en stor tro og en hjertelig kjærlighet til alle mennesker. Først overlater hun seg i all ydmykhet og fullkommen lydighet og sier: Jeg er Herrens tjenerinne. Det er som om hun ville si: Her er jeg; Det som min Gud og Fader i himmelen vil gjøre med meg, er jeg villig til. Og skjønt jeg er altfor uverdig til den gjerning du taler med meg om, så tar jeg likevel imot denne nåde og Guds velgjerning med glede og takksigelse.
Når hun sier: Meg skje etter ditt ord, så ønsker hun også dette av sitt ganske hjerte. Hun gleder og fryder seg, fordi den salige tid er kommet da djevelens hode skal sønderkunses, og de arme syndere hjelpes. Det ønsker hun av hjertet, og gleder seg over at Gud vil bruke henne til dette. Det er ikke for sin person og ære hun gleder seg, men fordi hun vet at hun og all verden skal hjelpes fra synd og død ved dette barn. Først tror hun at Gud ved henne vil utføre den gjerning som engelen taler om, og dernest at dette barn skal stifte et evig rike og forløse henne og all verden fra døden og djevelens rike. Alene ved denne tro ble hun salig og frigjort fra synden. Det var ikke fordi hun fødte Guds Sønn til verden, som jo var en særegen nåde og herlighet. Det bekjenner hun også selv i sin lovsang: Alle slekter skal prise meg salig. Men hun ble et Guds barn og fikk det evige liv fordi hun trodde engelens ord at Han skulle hellige henne, og av nåde skjenke henne det evige liv. Likesom hun alene har den herlighet at hun ble Guds mor og fødte Guds Sønn til verden, så skal vi dog tro med henne at dette barn er hellig og har et evig rike, dvs, at Han også vil gi oss et evig rike og hellige oss. Og likesom det gikk Maria med hennes tro, slik går det oss alle. Vi må endelig tro det som er tvert imot vår følelse, tanke og erfaring. Det er troens egenskap og natur at den ikke kan tåle noe ved siden av seg som et menneske kan støtte seg til, uten ved Guds ord og løfter. Mener dere ikke at djevelen nok vil si til oss, og da særlig i dødens smerte: Se, den ganske verden er forlatt av Gud, og få blir oppholdt. Mener du da at Han vil gjøre noe ekstra med deg fremfor andre, og gjøre deg uten all fortjeneste salig? Slike og lignende ord er han en mester til å benytte. Maria måtte også tenke så og etter fornuften diskutere med seg selv og si: Hva for noe stort vil skje med deg? Hadde hun fulgt fornuften, hadde det vært vanskelig for henne å tro. Det var ikke en liten anfektning hun hadde; for den ganske natur og skapning sto henne imot. Men hva gjør hun? Hun lukker øynene godt til og tror, tross motstand av fornuft og natur. Hennes hjerte henger alene ved ordet.
Djevelen bruker all flid med å fremholde de naturlige ting og gjerninger som er imot troens ord. Han gjør det for å få mennesket fra ordet, så det begynner å tvile, og da har han alt vunnet. For den som strider med troen, blir det snart stilt fram de ting som er imot ordet; men troen lar alle skapte og synlige ting — ja også seg selv, fare, og [215] henger alene ved Guds ord. Så må det gå til, kjære bror; for troen har ikke noe fotfeste uten ordet alene, og deri blir den fast og sikker. Det mener Kristus i Joh. 8, 31: Sannelig, sannelig sier jeg eder, dersom noen holder mitt ord, skal han ikke se døden evinnelig. Det er: Hvis noen ved troen henger fast ved mine forjettelser, skal han ikke dø. Herren taler her om troens og evangeliets ord. I døden vil helvede, djevelen, synden og din egen natur bli stilt deg for øynene. Da ville du gjerne bli her lenger, og da vil du bli forskrekket for dette syn. Fortsetter du å se på dette, må du forderves; men hvis du holder deg fast ved Guds ord og lukker øynene, blir du frelst. Hvordan det? Guds ord er et levende ord, som døden ikke kan oppsluke. Der hvor ordet blir, der blir du også.
Det har derfor sannelig vært en stor tro i den unge pike Maria. Hun har overvunnet alle synlige og motstridende ting, og bare holdt seg til engelens ord. Heller ikke lar hun seg bevege av at det blir forkynt henne så store ting at hun nemlig skal unnfange og føde Guds Sønn og en evig Konge. Her kunne hun vel ha sagt: Skal jeg usle orm føde sådan en Konge? Men hun lukker øynene til, og tror at Gud er mektig til å gjøre disse ting, skjønt det er i strid med fornuft og natur. Men da hun tror, så skjer det med henne som engelen hadde sagt.
Slik går det oss også, og særlig i døden. Da vil djevelen og vår natur forelegge oss Guds store og overvettes nådegaver, som Han har overøst oss med i så rikt mål at ikke noe menneskehjerte kan begripe dem, og ennå mindre finne ord for å uttrykke dem. For det er en aldeles uutsigelig ting at den som tror på Kristus, er en herre over døden, synden, djevelen og helvede, og er Kristi medarving. Et menneske må forskrekkes over dette og tenke: Jeg er et fattig og elendig menneske, og hvordan skulle jeg leve evig i himmelen og motta så store og gode ting? Da må hjertet vakle: det er for trangt og kan ikke begripe disse herligheter, som er altfor store. Vi må derfor være vise her og ikke la dette engste oss. Heller ikke må vi se på vår verdighet eller uverdighet, men alene på Guds ord og løfter. Våre krefter kan ikke gjøre det. men det er Guds velbehag som skjenker det og lar det forkynne for oss.
Kristus trøster sine disipler således, Luk. 12, 32: Frykt ikke du lille hjord; for det er eders Fader behagelig å gi eder riket. Det er som om Han ville si: Dere har ikke fortjent det, men dere har fortjent helvede. Alt det som skjer med dere, er etter Faderens eget velbehag lovt av nåde alene. Tro det bare, så har dere det visselig også. Det er store ting at vi er Guds barn og Kristi brødre, og at vi har makt til å være herrer over døden, synden, djevelen og helvede. Men slik makt har ikke alle mennesker, men bare de som tror. For den som tror at Gud er vår Fader, og at vi er Hans barn, han frykter ikke for noen. Gud, som har makt over alle ting, er hans beskytter. I Hans hånd hviler alle menneskers hjerter. Hvis jeg tror det og har denne tillit til Gud, ville jeg gjerne se den som vil kunne skade meg. Denne tro må jeg ha, og den må føles i mitt hjerte. [216] Det er ikke nok at jeg snakker eller hører om den; men den må gå til hjertets grunn.
Men de som er gjerrige, og som skraper sammen denne verdens gods, endog til skade for andre, de har ikke troen. For hadde de den, så trodde de vel om Gud at Han ville ernære dem timelig. Men når de ikke tror Ham i det jordiske, hvorledes skulle de tro at Han skal ernære og oppholde dem i all evighet? Maten her på jorden er timelig og forgjengelig; men den mat sjelen har, er evig, og uten den kan ikke sjelen leve, likesom legemet ikke kan leve uten jordiske fødemidler. Når sjelen mister sin åndelige spise, er den derfor allerede død og livløs. Livet blir gitt den ved Kristus. Det sier Han selv, Joh. 11, 25: Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve.
Slik går det også med våre fiender. Dersom jeg tror Gud å være allmektig, og at Han har alt i sin makt, så frykter jeg ikke for mine fiender. For Gud har likeså vel min fiendes hjerte og tanker i sin hånd, som mine. Han er jo en herre over død og liv, og da enn mer over menneskene. Det mener Salomo, Ordspr. 15, 11: Helvede og fordervelse er åpenbar for Herren, hvor meget mer er da menneskenes barns hjerter? Når da liv og død er i Hans hånd, hvem kan da gjøre meg noe mot Hans vilje? Men vil Han la meg døde, vel, så kan Han gjøre meg levende igjen. Alt dette har vi ved Kristus, dersom vi tror på Ham. Derfor må vi her merke oss engelens ord, der han sier: Kristus skal ha et rike og regjere evig. For jo større vi kan gjøre denne Konge, jo mer styrkes vår tro. Men da må vi også tro at Han er så mektig som engelen her sier. Tror vi det, har det ingen nød med oss. Vi behøver da ikke å frykte for død eller helvede, og ennå mindre for noe menneske. En slik tro hadde de tre menn, som lot seg binde og kaste i ovnen (Dan. 3, 21). De hadde den tillit til Gud at Han nok kunne bevare dem midt i ilden, og det skjedde også. Det mener også David, Salm. 23, 4, der han sier: Når jeg enn vandrer i dødens skyggedal, vil jeg ikke frykte for ondt, for du er med meg; din kjepp og din stav, de skal trøste meg. Og Salm. 3, 7—8: Jeg vil ikke frykte for ti tusen av folket, som har lagt seg mot meg rundt omkring. Hvorfor ikke? Stå opp, Herre! frels meg, min Gud! For du slår alle mine fiender på kinnbenet, du har sønderbrutt de ugudeliges tenner. Paulus sier også, Rom. 14, 7—8: Ingen av oss lever seg selv, og ingen dør seg selv. For både dersom vi lever, lever vi for Herren, og dersom vi dør, dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, er vi Herrens. Hvis nå noen gjør meg noe, så gjør han det ikke mot meg, men mot min Herre. Men en slik trøstefull tillit har ingen andre enn de som har en sterk tro, som alene er rettet på Gud og Hans ord. Det menneskelige hjerte kan ikke begripe så store ting; men det må forskrekkes for dem dersom det ikke har troen. Derfor er et eksempel på en stor tro forestillet for oss i dette evangelium. Ved det blir vi formant og oppmuntret til å tro, og således å vokse og styrkes i troen.
Dette er den historie som en skal predike om på denne festdag, for at [217] artikkelen om at vår kjære Herre Kristus er unnfanget av den Hellige Ånd, og er både sann Gud og sant menneske i én person, kan bli fast og viss iblant oss. Det skal være vår trøst og stolte tillit mot djevelen og alle andre skapninger, at vi har fått den ære at Gud selv skal være og kalles vårt kjød og blod. Så nøye har Han ikke forent seg med noen skapning som med menneskene. Han vil ikke bare bo i oss og være om oss, hvilket var årsak nok til stor glede; men Han er blitt hva vi er, og er kommet oss så nær at Han har en sådan natur, et legeme og en sjel som du og jeg. Men én ulikhet er det dog; Han er hellig, men vi er syndige.
Den ære som Guds Sønn har gjort oss arme mennesker, er en torn i øyet på djevelen. Han misunner oss den ære at vi kan si: Mitt kjød og blod er Gud, som sitter i majestet og regjerer himmel og jord. Det er derfor vår plikt å takke Gud hjertelig for den nåde og gave at Han har gjort oss den store ære og latt sin Sønn bli menneske. Hadde Han ikke gjort det, kunne det sett ut til at Gud hatet verden. Men her ser vi at det ikke er så, for Han har jo trådt oss så nær at Han ikke bare vil bo i oss, men også selv personlig har villet bli et menneske.
Denne nåde minnes vi i dag, idet vi takker Gud for at Han ved sin hellige fødsel har renset vår syndige fødsel, og brakt oss alle den velsignelse at vi ved Ham skal bli hellige og salige. For Hans kjære ord, den hellige dåp og det høyverdige sakrament tjener til at nevnte tro og trøst kan bli tent og styrket i våre hjerter.
Gud, vår nådige Fader, sende sin Hellige Ånd i våre hjerter, så vi må tro og ved den bli evig salige! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
