Som regel trakk Jesus seg bort fra folkemengden når han skulle helbrede noen. I søndagens tekst forbød han i tillegg den syke å gjøre dette kjent.
Vi tenker lett omvendt: Opp på scenen og på med kamera! Så håper vi folk blir imponert. Hvorfor gjorde Jesus det annerledes?
31 Da han drog bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet.
Det aller meste av Jesu liv var innenfor Israels grenser. Som baby ble han politisk flyktning til Afrika (Egypt), Matt 2,13-23. Og midt i sin tjeneste tok han denne turen nordover. Her befridde han datteren til den kanaaneiske kvinnen (versene foran vår tekst) og denne døvstumme.
Før påske begrenset han seg ellers nesten helt til ”Israels 12 stammer”, og da han sendte ut disiplene ba han dem om ikke å dra til ”hedningers land” eller samaritanernes byer”, Matt 10,5.
Men etter påske beordret han disiplene til ”alle folkeslag”, Matt 28,19.
Tyrus, Sidon og Dekapolis hadde både jøder, romere, greker og landets opprinnelige hedenske befolkning.
32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham.
Anonyme venner hjalp denne døvstumme til Jesus. Så bra! Større gjerning kan ingen gjøre enn å føre folk til Jesus.
Det er ikke alltid teksten sier at det er den syke selv som ber Jesus om helbredelse. Da Jesus helbredet et lam står det at han så ”deres tro”, d.v.s. bærernes tro, Matt 9,2.
Uttrykket ”legge hendene på” er nesten teknisk term for helbredelse, slik en kan se av en bibelordbok.
33 Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans.
Det er mange tekster om helbredelse som viser at Jesus om mulig tok syke folk til side før helbredelser. Det skyldtes sikkert i stor grad faren for opptøyer og sensasjon. Det ville være en avsporing og misforståelse i forhold til Jesu oppdrag.
Men i folkevrimmelen og ståket kunne Jesus vanskelig få personlig kontakt med den syke. Ofte leser vi om samtaler eller personlige møter mellom Jesus og den syke.
Jesus er ikke redd for å berøre den døvstumme. Jesus ble selv helt menneske, han kom helt ned til jorden, og berørte virkelig syke, spedalske og ”urene” mennesker.
Det er sant, slik det ofte sies: Folk flest var redd for direkte kontakt, for ikke å smittes av urenhet. Jesus, derimot, var ikke redd, og han spredte renhet.
Også i Mark 8,23 og Joh 9,6 leser vi at Jesus brukte spytt i helbredelsen. Det er ikke spyttet som helbreder, dette er ikke magi. Det ser vi av neste vers, der bønnen og Jesu ord kommer i fokus.
34 Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp!
Hos Paulus ser vi at ”sukke” er et sterkt uttrykk for personlig bønn og bønnekamp, Rom 8,22-26. Vi ser i mange tekster at Gud, Jesu Far i himmelen, er den som faktisk gjør helbredelsen.
Markus trekker oss enda tettere på hendelsen ved å gjengi Jesu befaling på arameisk. Vi aner et øyenvitne som evangelistens kilde, kan det være Peter? I en stor og viktig fagbok av briten Richard Bauckham har forskerne igjen fått seg påvist hvor mange spor det er av øyenvitner bak alle de fire evangeliene (Jesus and the Eyewitnesses, 2006).
35 Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent.
Denne gangen kom helbredelsen raskt og plutselig. Andre ganger kunne det skje gradvis, Mark 8,24-25.
Her hører vi om et dobbelt under, både hørsel og tale ble mirakuløst og spontant helbredet.
Teksten bruker uttrykk som ”lukke opp”, ”åpne” og løse”. Sykdom er en form for bånd som binder oss. Før syndefallet var det ingen slike bånd, og i himmelen skal vi være 100% ”løst”.
Kristne som i dag kjemper med sykdom har også veier å gå for å be om legemlig helbredelse: Vi får be, alene eller sammen med andre, Matt 18,20.
Gud gir også menighetene ”nådegaver til helbredelser”, 1 Kor 12,30. Siden både ”nådegaver” og ”helbredelser” her står i flertall kan det kanskje bety at Gud gir forskjellige kristne ulike helbredelsesnådegaver.
Og i tillegg kan den syke få kalle til seg menighetens eldste for at de skal selve og be for den syke, Jak 5,13-15.
Hvis Gud likevel ikke helbreder, verken spontant eller gradvis, skal vi få vite at alt er opp til gode Gud som vet best hva som tjener oss til liv og frelse, nå og i evigheten. Vi får gå den veien med sykdom som han har innbudt oss til å gå.
36 Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent.
Også til spedalsk som ble helbredet sa Jesus ifølge Mark 1,44: ”Se til at du ikke sier dette til noen. Men gå og vis deg for presten og bær fram det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.
Og onde ånder som helt sant og rett kalte Jesus for ”Guds sønn” fikk ifølge Luk 4,41 taleforbud: ”Og han truet dem og tillot dem ikke å tale, fordi de visste at han var Messias.”
Det er Jesus selv som bestemmer når ”timen er kommet” for den åpne proklamasjon. Det ser overraskende ut som om Gud ikke vil at vi skal bruke undere og tegn i propaganda-øyemed. Kanskje er forklaringen delvis å finne i 1 Kor 1,22-23: ”For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.”
Skal folk bli frelst, skal vi henvende oss til deres samvittighet, sier apostelen i 2 Kor 4,2, helt uten manipulasjon eller list.
37 De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.
Denne glade og takknemlige reaksjonen hos folket blir som en gjenklang av selve skapelsen, 1 Mos 1,31: ”Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.”
Det er også som en gjenklang av profetiene i Jes 35,5-6 om Messias-tiden: ”Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble.”
