Med den store såmannslignelsen ber Jesus oss lytte nøye til Guds ord, så det kan slå rot i oss til frelse, salighet og god fruktbæring. Lignelsen står i både Matt 13 og Mark 4 i tillegg til Luk 8. Lukas-versjonen, vår prekentekst, er den korteste. Ut over såmannslignelsen fins det såkorn-lignelser også i Mark 4:26ff (det selvspirende såkornet) og Matt 13:24ff (ugresset og hveten).
Bibelens basale såkorn-metafor står i Jes 55:10f, sml 1Mos 3:15. Såkornet er Guds ord som spirer og gror og ikke vender tomt tilbake. Jesus gjentar i v 11 nedenfor denne tolkningen av såkornets bilde. Og slik lyder selve Jesu lignelse:
4 Da det nå strømmet mye folk sammen, og de drog ut til ham fra landsbyene, sa han i en lignelse:
5 En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6 Noe falt på steingrunn. Og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte.
7 Noe falt midt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
8 Men noe falt i god jord. Det vokste opp og bar frukt, hundre foll. – Da han hadde sagt dette, ropte han ut: Den som har ører å høre med, han høre!
I disse versene presenteres lignelsens billedside. Jesus taler til de store folkemengdene (i Galilea) som flittig kom for å høre (v 4). Men ikke alle tok like reelt imot det de hørte. Derfor er lignelsen en advarsel til slike tilhørere (sml v 8b).
Bildene i lignelsen var helt sikkert velkjente for Galileas bønder. Jesus tegner bilde av fire forskjellige slags vekstgrunn for såkornet: langs veikanten, på steingrunn, i tornekratt og i god jord. Såmanns-rollen i v 5 er vel nesten helt sikkert bilde på Jesus selv (og etter ham alle Kristus-tro forkynnere, men det betones ikke i lignelsen).
Den etterfølgende disippelsamtalen finner sted når andre tilhørere ikke lenger hører på:
9 Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety.
10 Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå.
Uttrykket «dere er det gitt» er adressert til disiplene. Uttrykket betegner guddommelig åpenbaring. Det som åpenbares disiplene, er «Guds rikes mysterier/hemmeligheter». Mysteriebegrepet betegner Guds frelsesplan. Faderen har i Dan 7:13f tildelt Sønnen Riket. Og Jesus samler inn gudsrikeborgere (= frelste troende) inntil Riket en dag er fylt helt opp. Denne frelsesplanen er offentlig. Den skal ropes ut fra hustakene. Likevel er den samtidig hemmelig, ugjennomskuelig og mysteriøs for dem som ikke tror.
Setningen «for at de skal se og ikke skjelne ... osv» er et forkortet sitat fra Jes 6:9f, resymert fra en fri Targum-oversettelse til arameisk. Noen mener at konjunksjonen «for at» burde oversettes «slik at» (virkning eller følge, til forskjell fra hensikt).
Allerede i v 10 skisserer Jesus forskjellen på ekte lytting og uekte lytting. Derfor sier v 10 i sak det samme som det vi nå kommer til i v 11-15, som er Jesu lignelsestolkning. Den begynner slik:
11 Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12 De ved veien er de som hører, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
Legg merke til en liten detalj som går igjen i fortsettelsen. Jesus sier at såkornet (entall) er Guds ord. Deretter taler han (i flertall) om «de ved veien» og beskriver dem som personer. Såkorn-bildet er derfor dobbelttydig. Det betyr først og fremst Guds ord, men dernest også de personene som hører Guds ord. De fire ulike slag dyrkningsjord er bilde på fire menneskelige hjertetilstander og fire personlige måter å ta imot Guds ord på.
Første bilde: Langs veikanten er dyrkningsjorden hardtrampet. Mennesker som tar imot Guds ord på samme måten som veikantjorden tar imot såkornet, vil ikke oppleve at Ordet begynner å spire (= virke) i hjertet. For fuglene (= djevelen) plukker det straks bort. Legg merke til sammenhengen mellom tro og frelse i v 12. Så følger steingrunn-bildet:
13 De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
Steingrunn-bildet handler om steder der det er stein eller fjellgrunn like under jordoverflaten. Kornspiringen begynner da bra. Men kornet får ikke slå røtter som kan suge opp tilstrekkelig væske. Derfor visner det. Dette kan blant annet av og til svare til situasjonen under følelsesfylte vekkelser, der de nyomvendte snart faller fra igjen når prøvelsene kommer (les romanen «Steingrunnen» av biskop Bo Giertz!). Over til tredje bilde:
14 Det som falt blant torner, er de som hører, og mens de vandrer fram, kveles de av bekymringer og rikdom og livets lyst, så de ikke bærer fullmoden frukt.
Bildet handler om en åker der det enkelte steder vokser tett tornekratt, men jorden er ellers god og dyp. Tornekratt-bildet illustrerer en tredje type menneskehjerter. Guds ord slår rot hos dem og spire godt. Men tornekrattet er en fiendtlig busk. Det kveler kulturplater. Jesus sier i v 14 at tornekrattet er bilde på tre frafallsgrunner: bekymringer, rikdom og «livets lyst» («hedonóon tou bíou»). Det sistnevnte uttrykket minner på gresk om fremmedordet «hedonisme» (dyrking av lystfølelse, fornøyelser og allverdens underholdning). I vår underholdnings-tidsalder er dette antagelig mer aktuelt enn noensinne. Så kommer fjerde bilde, den gode jorden:
15 Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et vakkert og godt hjerte, og bærer frukt i utholdenhet.
I dette verset møter vi den hjertetilstanden Jesus ønsker at vi alle må ha. Her nevnes fem ting som må utlegges i forkynnelsen: Å høre ordet, å ta vare på det, å la ordet skape i oss et vakkert og godt hjerte, å la ordet bære etisk gode frukter, og å holde ut med ordet levende i hjertet like til enden. Generelt bør vi tenke at den store såmannslignelsen er ment som et åndelig speil til selvprøving for oss.
