Vingårdsøndagen er flyttet til begynnelsen av høstsemesteret. Som søndagens navn sier, handler tekstene om tjenesten i Guds vingård. Bilder fra vinhager utgjør et bredt ordfelt i Bibelen.
Grunnbildet sier at vingården er Israel (Jes 5:1-7). Fordi Israel, som Herren elsker, valgte urett og blodsutgydelse, fant Herren bare villdruer, ikke edle druer i vingården sin. Derfor vil han la vingården (= Israel, v 7) bli utlevert til avgnaging (sml: Jer 2:21, Hos 2:15, Salme 80:8-13, Esek 15:1-8, 19:10-14 og 17:1ff).
Vingårdsbildet videreføres i en ny profetisk sang om Israel som Guds edle vingård i Jes 27:2-8. Her er Israel igjen benådet. Avgnagigen er avsluttet. Og vingården bærer nå frukt som aldri før.
De nytestamentlige vingårdslignelsene tar sats i disse urbildene fra GT og anvender dem på den nye pakts Gudsrike.
Vingårdsbilder møter vi så ofte i NT: i Luk 13: 6-9 (dom over vingårdens fikentre), i Matt 21:28-32 (de to sønnene som blir bedt om å arbeide i farens vingård), og i Matt 21:33-46 (de onde vingårdsarbeiderne). Alle er i slekt med urlignelsene i Jes 5 og 27. Et fellestrekk er påminnelsen til vingårdsarbeidere om å gjenkjenne Jesus som sønn av vingårdens Herre.
I Joh 15:1-11 identifiserer Jesus seg selv som vintreet og troende disipler som grener. Enhet med Jesus er her et sentralt poeng.
Så må vi nevne lignelsen om arbeiderne i vingården (Matt 20:1-16). Der er ett av poenget at Herren betaler dagarbeiderne samme lønn uansett hvor lenge de arbeidet. Det er en advarsel mot å bli overmodig kravstor på vegne av egen tjeneste i vingården. For det er og blir nåde alene som gjør at vi får arbeide i Guds vingård.
Vår prekentekst står like foran lignelsen om arbeiderne i vingården. Vår tekst er som et balanserende motstykke til lignelsen. Forklaringen på dette ser vi av tekstsammenhengen: Foran vår tekst er Peter og disiplene dypt rystede vitner til at en rik ung mann kommer til Jesus og spør hva han må gjøre for å få evig liv. Han har holdt alle budene. Men Jesus ber ham gi bort alt han eier, og komme og følge Jesus. Da går mannen bedrøvet bort (v 16-22).
Etter dette samtaler Jesus og de forferdede disiplene om rikdommens farer (kamelen og nåløyet v 23-26): For mennesker er det umulig å bli frelst. Men alt er mulig for Gud. Så er det Peter som, idet vår tekst begynner, tar opp en annen tanketråd fra møtet med den rike unge mannen. Peter sammenligner seg med den rike unge mannen, og merker seg en tydelig forskjell, sitat:
27 Da tok Peter til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal da vi få?
Den rike unge mannen forlot ikke alt for å følge Jesus. Men det gjorde Peter og disiplene. Sammenligningen får Peter til å spørre etter nådelønn. Spørsmålet kan forståes rent kjødelig. Men det kan også forståes som ekko fra disiplenes forferdelse over frelsens (nåløye-trange!) inngangsportport: «Hvis det er slik at vi bare kan bli frelst ved at Gud gjør et under, hvordan kan da vi disipler vite om vi blir frelst?». Spørtsmålet har så å si to tonearter i seg på en gang.
Og Jesus svarer på begge deler. I våre fire vers svarer Jesus nåderikt evangelisk på spørsmålet fra Peters anfektede samvittighet. Men i lignelsen om vingårdsarbeiderne straks etter vår tekst, advarer Jesus Peter mot kjødelig nådelønn-fokusering når man er arbeider i Guds vingård. Det er derfor vår tekst utgjør et balanserende motstykke til den etterfølgende vingårdslignelsen.
Først gir Jesus de tolv historiske apostlene et overveldende endetidsløfte, sitat:
28 Jesus sa til dem: Sannelig sier jeg dere: I gjenfødelsen – når Menneskesønnen sitter på herlighetstronen sin – da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.
Det Jesus her kaller «gjenfødelsen» er ikke den individuelle gjenfødelsen. Men Jesus sikter til endetidens verdens-gjenfødelse på Jesu gjenkomstdag (Jes 65:17, 66:22, 2Pet 3:13, Åpb 19-21 osv). Josefus bruker samme greske ord om verdens-gjenoppbyggingen etter vannflommen. Jesu herlighetstrone er profetert i Dan 7, Salme 2, 24, 93, 96-99, 110, osv. Og i NT er den nevnt i Matt 25:31, Luk 1:32, Hebr 4:16, 9:5, Åpb 5:6 etc.
Ved siden av Jesu trone skal apostlenes tolv troner stå. De er trolig nevnt allerede i Dan 7:9, se også Luk 22:28f. Halvparten av de 24 tronene i Åpb 4:4 tilhører apostlene, mens den andre halvparten tilhører GTs tolv patriarker. Tallsymbolikken signaliserer enheten mellom GT og NT.
Løftet om at apostlene skal «dømme Israels tolv stammer» blir riktignok av noen tolket erstatningsteologisk, som om Jesus her oppretter «et nytt Israel» til fortrengsel for det gamle. Men både GT og NT tenker enhetlig om jøde og hedning i Guds frelsesplan (se Jer 31:31, Rom 11:16ff, Efes 2:14, Åpb 7 osv). Det er de tolv klassiske stammene i Israel Jesus skal være konge over (Joh 1:49, Luk 1:32f, Salme 2). Og det er det klassiske Israel disiplene på den dagen skal «dømme» (= styre over, sml Dom 3:10). Men Israel skal på den dagen være blitt utvidet med alle medborgerne fra hedningefolkeslagene (Efes 2:19, 3:6, Rom 11:25f, Åpb 7 osv).
I neste vers gir Jesus et raust løfte også til alle andre troende disipler, sitat:
29 Og hver den som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få hundrefoll igjen, og arve evig liv!
Dette løftet handler for det første om frelse og salighet («arve evig liv»). Men for det andre handler det også om nådelønn. Disipler som lider tap for Jesus skyld «skal få det hundrefoll igjen». «Her i tiden og i den kommende verden», tilføyer parallellteksten i Mark 10:30. Nådelønn er en tillegggs-lønn som kommer i tillegg til selve frelsen. Den er bl.a. omtalt i 1Kor 3:8 og i lignelsen om talentene (Matt 25:14ff og Luk 19:12ff).
Verset som avslutter vår tekst, innleder samtidig lignelsen om arbeiderne i vingården (sml gjentagelsen av v 30 i Matt 20:16). Det er som om Jesus etter de rause løftene føyer til en advarsel: Husk, Peter, det er risikabelt å være kjødelig krav-fokusert når det gjelder nådelønnen. Sitat:
30 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste de første!
