Kapittel 13 i Markus-evangeliet omtales av og til som «Jesu Oljeberg-tale», eller «Den lille endetids-talen» (til forskjell fra de litt større endetidstalene i Matt 24 og Luk 21).
Kapittelet begynner med at Jesus og disiplene går ut av tempelet i Jerusalem. En av disiplene lar falle en imponert bemerkning om de enorme steinene i bygningskonstruksjonen. (Bygningsarbeiderne til Herodes holdt akkurat på med et stort reparasjons- og utbygginsprosjekt. Moderne turister kan se disse enorme steinene, store som moderne busser. Man betaler litt inngangspenger ved Vestmuren og går så inn i tunnelen som går langs utsiden av den gamle Tempelmuren).
Trass i de imponerende steinene svarer Jesus at det ikke skal bli stein tilbake på stein av dette enorme byggverket (se v 1-3).
Deretter sitter Jesus sammen med fire av disiplene på Oljeberget. Der har de utsikt tvers over Kedrondalen tilbake mot tempelet. Og disiplene spør nå Jesus om når tempelets ødeleggelse skal skje og hvilke tegn som skal varsle det. Jesus svarer med den talen som fyller resten av vårt kapittel.
Kap 13 byr foran vår tekst på noen krevende tolknings-spørsmål. Jesus advarer oss mot falske messias-er (v 5-6) og påminner om krig, jordskjelv, hungersnød og opprør (v 7-8). Men det er bare «begynnelsen på fødselsveene». For det skal også komme forfølgelser, og dessuten en forangående forkynnelse av evangeliet til alle folkeslag (v 9-10).
På den ene siden svarer altså Jesus på et konkret spørsmål etter tegn foran tempelets fall, Det skjedde som kjent i det som romerne kalte «Den store jødiske krigen» år 66-70 e Kr. Men på den andre siden har tegnene Jesus skildrer, samtidig karakter av å gå langt ut over bare dette tids-perspektivet, helt frem til trengselstiden foran Jesu gjenkomst.
Tydelig ser vi dobbelt-perspektivet i v 14. Der låner Jesus uttrykket «ødeleggelsens styggedom» fra Dan 9:27, 11:31 og 12:11. Hos Daniel brukes utrykket blant annet også om en tyrann som regnes som det gammeltestamentlige forbildet på Antikrist. Han hadde navnet Antiokus IV Epifanes. I året 168 f Kr plasserte han en hedensk gudestatue i tempelets Aller helligste. Til denne greske avguden ofret han deretter et svin. Samtidig innførte han dødsstraff for alle troende jøder. De syv tyrann-årene hans (år 171 – 164 f.Kr) regnes som GTs forbilde på NTs lære om Antikrist.
I Mark 13:14 bruker Jesus åpenbart uttrykket «ødeleggelsens styggedom» fra Daniels bok om den romerske hærføreren Titus. I år 70 e Kr plasserte han seg selv på det samme forbudte stedet i Jerusalem – før han ødela både tempelet og byen.
Det er mindre sannsynlig at Jesus i v 14 sikter til keiser Caligula som i år 40 e Kr hadde (mislykkede) planer om å innføre romersk keiserdyrkelse med en statue av seg selv i Det aller helligste i Jerusalems tempel.
Kirkefaderen Evsebius opplyser forøvrig at de troende jødekristne i året 68 e Kr rømte fra Jerusalem til byen Pella i Øst-Jordan. Derfor var de ikke i Jerusalem da byen ble kringsatt og ødelagt av romerne i år 70.
Men ut over denne «tidlige» tolkningen av v 14 kan det være grunn til å tenke at Jesus i v 14 samtidig også lar hendelsene i år 70 være å forstå som et noenlunde tilsvarende forbilde på den store endetids-trengselen under Antrikrist (= «sen» tolkning av v 14).
For det er emnene trengselstiden og Jesu gjenkomst vi kommer til idet vår tekst begynner, sitat:
21 Om noen da sier til dere: Se, her er Messias! eller: Se der! – så tro det ikke.
22 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram. Og de skal gjøre tegn og under for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.
23 Men vær dere på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.
Poenget i disse tre versene er at falske messiaser og profeter skal dukke opp i endetidens trengselstid – slik som de også dukket opp før tempelets ødeleggelse år 70 (se v 5-6). Men de utvalgte (= de som ved tro er blitt benådet av Jesus, sml 2Thess 2:13) må også i Antikrists endetids-trengsel være våkne og ikke la seg lure (sml Joh 13:19 og 1Joh 2:26f).
Etter formaningen i v 21-23 flytter Jesus blikket til slutten av Antikrists store endetids-trengsel, sitat:
24 Men i de dagene, etter denne trengselen, skal solen bli formørket og månen ikke gi måneskinnet sitt.
25 Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes.
Dette er astronomiske endetids-tegn. Trengselen i v 24 er altså Antikrists trengsels-tid (se 2Thess 2:3ff, sml Åpb 13:1ff etc)
Jesus siterer eller henspiller i v 24f på de astroniske endetidstegnene i Jes 13:10 og 24:23. De har åpenbart der den samme signal-betydningen som her i vår tekst. De signaliserer selve Jesu gjenkomst, sitat:
26 Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet.
Menneskesønn-tittelen, brukt om Messias, dukker første gang opp i Daniels visjon i Dan 7:13f. Daniel så «en som lignet en Menneskesønn» (= Jesus). Han kom «med himmelskyene». Og han ble ført frem for «den gamle av dage» (= Gud Fader). Der ble han overgitt Guds rike.
I vår tekst sier Jesus at menneskene på jorden på Jesu gjenkomstdag skal se det samme som Daniel fikk se i natt-visjonen sin: Jesus kommer i skyene (se til sammenligning 1Thess 4:13-18 og Åpb 19:1-16).
Jesus kommer «med stor kraft og herlighet», sier v 26. På den dagen har Jesus altså ikke lenger den tjenerskikkelsen som han hadde i jordelivet sitt. Men Gud har nå «høyt opphøyet ham» (Fil 2:5ff). Og Jesu verdensmisjon til jordens ender (v 10) har i mellomtiden fylt opp Guds rike med troende utvalgte disipler som til og med greier å stå imot endetids-trengslene (sml 1Kor 15:24:28).
Det er alle disse troende utvalgte av både hedninger og jøder ut over hele jordkloden – som på den dagen skal samles inn av Guds engler, sitat:
27 Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretningene, fra jordens ende til himmelens ende.
