Publisert

Nyttårsdag


Ca leselengde:
23 min

Nyttårsdag/Jesu navnedag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 4 Mos 6,22-27
 Fil 2,5-11
Prekentekst: Luk 2,21
Fortellingstekst: Matt 1,18-25
Poetisk tekst: Salme 72,17-19

Denne teksten er hentet fra Martin Luthers "Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier", utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere. 

Og da åtte dager var til ende, og barnet skulle omskjæres, ble også Hans navn kalt Jesus, som det var kalt av engelen før Han ble unnfanget i mors liv. (Luk 2:21)

På denne dag pleier man å ønske nyttårsønsker fra predikestolene som om man ikke hadde noen nyttig og salig ting å predike om, og derfor måtte avhandle slike unyttige fabler i stedet for Guds ord. Men ved dette gjør man et alvorlig embete til narrespill og en komedie. Vårt evangelium krever av oss å predike om omskjærelsen og navnet Jesus. Det vil vi nå også gjøre.

Vi vil først tale om omskjærelsen. Vi gjør her en forskjell, ikke for gjerningens skyld, men for den persons skyld som vi i dag prediker om. Det er likeså stor forskjell på Kristi omskjærelse og de andre jøders omskjærelse som himmel og jord er fjernt fra hverandre. For personene er aldeles ulike, som vi skal få høre. Jødenes omskjærelse har sin opprinnelse av Skriften, ifølge 1. Mos. 17. Den har også sin bestemte tid, hvor lenge den skulle vare, nemlig til Kristus.

Av denne omskjærelse har vi nå ikke mer tilbake enn bare et trosbilde. Som andre historier, som har skjedd, tjener den oss til et mønster på troen og gode gjerninger. Vi trenger ikke gjøre gode gjerninger, men vi må likevel ha samme tro og lydighet som de hadde som levde på den tid.

Det eksempel som vi skal ta av den gamle omskjærelse, er dette: Gud lar oss se hvor dårlig Han pleier å begynne sine saker når en vil dømme etter fornuften. For de stolte hedninger har ansett det for den latterligste og dårligste ting som noensinne har hendt under solen, at Gud, den evige visdom, ga menneskene en så latterlig befaling, og da særlig gamle folk. Abraham var jo ni og nitti år da han fikk denne befaling.

Men slik går det til, som dere også hørte i det forrige evangelium. Alt det Gud gjør, behager ingen. Hver ler av det og holder det for den største tåpelighet. Det Han derimot ikke gjør, men som vi gjør av oss selv uten Hans befaling, det kal behage Ham. Slik vil vi gjerne ha det. Men Gud vil ikke det. Av dette kommer det at fornuften tar anstøt og forarger seg, som Paulus sier i 1. Kor. 1, 21: Ettersom verden i sin visdom ikke kjente Gud i Hans visdom, behaget det Gud ved den dårlige prediken å gjøre salig dem som tror.

Slik er det også med den hellige dåp. Hvordan rimer det seg at et barn, som etter Kristi befaling blir neddyppet i, eller overøst med vann, på den måten skal bli toet ren fra synden og flyttet fra djevelens rike inn i Guds rike? Hvordan kan du tro det når du setter ordet til side, og med fornuften vil utgrunne og [119] forstå saken? Ja, dersom synden var en svart eller rød flekk, da var det vel trolig. Men da synden er i hjertet, i marg og ben, synes det å vare lenge før vannet kommer så dypt inn at det kan toe den av.

Derfor skal du av denne befaling om omskjærelsen lære at når Gud sier, befaler eller gjør noe, så skal du holde munn og falle på dine kne. Du skal hverken spørre eller si noe mer, men gjøre det Han befaler deg, høre det Han sier deg, og prise Ham for det Han gjør. For Gud vil være umestret av oss som av naturen ikke er annet enn vredens barn, syndere og løgnere. Derfor er Hans råd, ord og gjerninger altfor ubegripelige og uforståelige for oss.

Så er da den gamle omskjærelse et eksempel på troen, fordi Abraham og hans tjener ikke stusset over denne befaling, men fulgte den straks og trakk denne slutning: Fordi Gud har befalt det og vil ha det slik, blir jeg ikke salig uten jeg adlyder Hans befaling, den være så tåpelig den være kan. Slik er omskjærelsen et vakkert eksempel på en fast og rettskaffen tro, som Abraham og hans tjenere og etterkommere hadde. Vi skal av dette lære å gjøre likeså, og ikke la vår visdom og fornuft forføre oss fra Guds ord.

Jeg sa i begynnelsen at når en vil tale rett om Kristi omskjærelse, må en gjøre så stor forskjell på Kristi omskjærelse og jødenes omskjærelse som mellom himmel og jord. For personene er ulike, skjønt gjerningen er den samme. Både omskjærelsen og loven var gitt til dem som var syndere og skyldige til å lide den evige død. Men nå er Kristus uten synd og en Herre over loven. Loven har ikke den minste rett til Ham, for den har bare med syndere å gjøre. Da Han nå som et annet syndig barn blir omskåret, forgriper loven seg på Ham. Og derfor må den lide sin straff og opphøre. Dersom Kristus hadde villet, hadde Han vel med makt kunne oppheve og avskaffe loven. Han er jo lovens herre, som loven ikke har noe å gjøre med, fordi Han er uten synd. Men Han ville ikke gjøre det med makt, men med kjærlighet og ydmykhet. Dette skjer til beste for oss, fordi at vi skal trøste oss ved Ham og ta imot Ham.

For sin persons skyld har vår kjære Herre Kristus ikke behøvd omskjærelen, likeså lite som Han for sin person behøvde å bli menneske eller la seg korsfeste. Men Han gjør det for vår skyld, fordi vi trenger en slik mann som var uten synd, og i vårt sted oppfylte loven og derved stillet Guds vrede. Derfor la Han seg selv under loven og gir oss så den seier Han har vunnet over den, for at vi skal bruke og nyte denne seier, og for at vi alle ved Ham kan ha den rett over loven som Han hadde, så den ikke mer skal fordømme oss og ta oss til fange. For den som i rett tro holder seg til Kristus, ham forløser Han fra all fordømmelse.

Derfor må vi ha en annen prediken, som kan gi oss større og bedre ting enn loven. Denne prediken er det hellige evangelium. I det lar vår kjære Herre Kristus forkynne både for jødene og for oss at vi for våre synders skyld er fordømt. Det gagner ikke jødene at de er omskåret. For omskjærelsen hjelper dem ikke fra synden, som profetene sier. Om [120] de er omskåret på legemet, er deres hjerter likevel uomskåret og urene.

Men det som frelser oss er at evangeliet sier hvordan vår kjære Herre Kristus, som ikke var loven noe skyldig, men var uten synd, likevel la seg under loven og lot seg omskjære. På den måten kunne Han føre sak med loven, og si til den: Hør du, lov, du gjør meg til din tjener. Likevel er jeg din herre. Derfor må du igjen tjene meg og bli min slave og fange.

Den rett som vår kjære Herre Kristus for sin person har over loven, gir Han meg og deg. Han tar fra loven den rett som den har over oss arme syndere og gjør oss fri fra den. Likevel er ikke hensikten den at vi ikke skal gjøre noe og leve som vi vil. Men der vi ikke har gjort det vi burde, blir det oss forlatt. Det blir ikke tilregnet oss, og det blir ikke til skade på vår salighet.

De som tror på Kristus, trenger derfor slett ikke noen omskjærelse. For de er ikke bare befridd fra denne og andre lovens byrder, men har også syndenes forlatelse og forjettelse om det evige liv ved Kristus. Derfor kan de rose seg og si: Loven hjelper meg ikke, heller ikke omskjærelsen, men at jeg tror at Jesus er omskåret. For det skjedde for min skyld, så jeg i mitt sted kunne ha en som kunne ta på seg den skyld, som jeg for mine synders skyld var skyldig loven.

Min omskjærelse, min kjærlighet til Gud og nesten, kan ikke hjelpe meg. Jeg vil ikke stole på dette. All min tillit, trøst og glede er denne at Kristus er lydig, uskyldig og hellig. Denne tillit og dette håp slår ikke feil. For Han er min sikre trøst og faste beskyttelse. Før jeg fikk denne tro, mente jeg at jeg måtte oppfylle loven, eller bli fordømt. Nå vet jeg at det er umulig for meg og alle mennesker å bære denne byrde. Men Kristus har tatt den på seg i vårt sted, lagt seg under loven, og begynt med omskjærelsen, for at Han i alle måter kunne oppfylle den, og ikke la noe av det bli ugjort som Gud hadde lagt på oss arme syndere. Dette er min stadige og hjertelige trøst.

Den kristelige rettferdighet består altså i dette at jeg erkjenner meg for en arm synder, som aldri kan oppfylle loven. Men jeg fortviler ikke av den grunn. For her ser jeg at min Herre Kristus har tatt seg av meg, at Han for min skyld har lagt seg under loven og oppfylt den. Av dette følger videre at et slikt hjerte må si: Har Gud gjort dette for min skyld, skal jeg da ikke også ha denne nådige Gud kjær? Skal jeg ikke av hjertet beflitte meg på å gjøre Hans vilje og det Han elsker? På den måten blir vi vennlige og kjærlige mot Gud og oppfyller loven rett, ikke av tvang, men villig. Og om denne oppfyllelse enn ikke er fullkommen, på grunn av kjødet, så behager den likevel Gud hos dem som tror på Kristus. For det som enda er urent og ufullkomment i dem, er tildekt med syndenes forlatelse, som er gitt oss for Kristi skyld.

Altså har vi hørt om to slags omskjærelse. Den første har Gud befalt, og den har jødene måttet adlyde så vel som den annen hele lov. Men dermed ble de ikke salige. For ingen har noensinne kunnet oppfylle loven. Skjønt omskjærelsen [121] har eksistert, har likevel loven ikke desto mindre anklaget alle jøder og fordømt dem for Gud.

Men salig og hellig blir en når en har Kristus, som har lagt seg under loven og tatt forbannelsen fra oss. For de jøder som har trodd og satt sin salighet på den forjettede sæd, har den utvortes omskjærelse vært et segl på at de var rettferdige for Gud, ikke for omskjærelsens skyld, men fordi de trodde på Kristus.

Derfor er Kristi omskjærelsesfest en trøstefull fest. Den lærer oss — når vi kommer til Gud — å si: Herre! Du har påbudt jødene omskjærelsen. Du har befalt både dem og oss å elske deg av hele hjertet, og vår neste som oss selv. Men kjære Herre! Jeg har dessverre ikke gjort det, og jeg kan heller ikke gjøre det. Etter fortjeneste skal jeg da fortapes og fordømmes i evighet.

Men dette er min eneste trøst og beskyttelse, som jeg flyr til og skjuler meg i: Din kjære Sønn Kristus Jesus har lagt seg under loven, latt seg omskjære som en annen synder, og derfor fullkomment oppfylt din vilje. Ellers hadde Han ikke som et annet barn latt seg omskjære på den åttende dag. Det skjedde for min og alle synderes skyld, og er gitt oss til eiendom. For sin egen person trenger Han det ikke. Derfor tilegner jeg meg det og ber deg, kjære himmelske Fader, at du for Hans skyld vil være meg nådig og la meg nyte godt av Hans fromhet og hellighet. Slik skal hver lære å trøste seg ved vår Herre Kristi hellighet og uskyldighet. Da kan hverken synd eller død vinne over ham eller gjøre ham skade.

Ved omskjærelsen var det også brukelig at en ga barnet navn. Men likesom Kristus ikke trengte omskjærelsen — dette tegn var forgjeves på Ham — så fikk Han heller ikke sitt navn ved omskjærelsen. Navnet fikk Han av engelen tidligere. Dette skjedde og er skrevet for at vi kan vite at Han i alle måter har vært fri fra loven og synden, fremfor noe annet menneske. Han har bare tjent oss med det, da Han ga seg under loven og ble oss lik. Det var for å forløse oss fra den, som Paulus sa i forrige epistel: Han ble lagt under loven, for at Han kunne forløse dem som var under loven. (Gal. 4, 4—5).

Videre: Døden overfalt Ham og drepte Ham, og det uten noen rett og grunn. Men Han ga seg villig og uskyldig under den og lot seg drepe. Dermed har døden blitt Hans skyldner. Idet den gjorde Ham urett og forsyndet seg på Ham, har Han nå krav på den. Dessuten er også den urett som døden gjorde Ham, så stor at den ikke kan betale eller bøte på den. Derfor må den evindelig være under Kristus og i Hans makt. På denne måten er døden oppslukt og overvunnet i Kristus.

Da nå Kristus ikke har gjort dette for seg selv, men for oss, og i dåpen gitt oss denne sin døds seier, så må også alle som tror på Kristus, være herrer over døden. Døden blir deres undersått, ja deres misdeder, som de skal dømme og avskaffe. Det gjør de også i døden og på den ytterste dag. For når Kristus har gitt oss seg selv til en gave, har døden derved mistet sin rett til oss alle. Er ikke dette meget kjærlig at vi ved Kristus er forløst fra døden? Dersom vi da tror på [122] Kristus, og loven likevel vil straffe oss som syndere, og døden vil trenge seg inn på oss og drive den elendige samvittighet til helvede, men dersom du da foreholder dem den synd og urett de har gjort mot Kristus, din Herre, tror du da ikke at de vil skamme seg og bli mer redd for deg enn du for dem? Døden vil finne seg skyldig og flykte med skam. Loven må la sin skrekk fare, og vennlig smile med Kristus.

Slik må en fordrive synd med synd. Den synd som de har begått mot Kristus og nå også mot deg for din tros skyld, er større enn den du har begått mot dem. Således kan Gud, den rettferdige dommer, ikke tåle at den store tyv vil henge den lille. Dersom den store skal være fri, hvor meget mer da ikke den lille? Paulus taler om dette i 1. Kor. 15, 55 og 57: Død, hvor er din brodd? Synden er dødens brodd. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus, for døden er opslukt til seier. Er ikke dette en trøstefull forløsning fra loven for Hans skyld, som uskyldig la seg under loven?

Herre Gud, hvilken overmåte rik og mektig ting er ikke troen? Den gjør jo menneskene i alle måter til guder, som ingen ting er umulig for, som Kristus sier i Mark. 9, 23: Kan du tro? Alle ting er mulig for dem som tror. Salm. 82, 6: I er guder, og I er alle den Høyestes barn. Med rette er det at Han i dag kalles Jesus, en Frelser. Vi kaller den en frelser som hjelper, forløser, gjør salig og er til frelse for enhver, men på hebraisk kalles han Jesus. Således sa engelen Gabriel til Josef i drømme: Hun skal føde en sønn, og du skal kalle Hans navn Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder (Matt. 1, 21). Her forklarer engelen selv hvorfor Han skulle kalles Jesus, en Frelser. Det er fordi Han er til frelse og salighet for sitt folk. Nå har vi hørt at det skjer ved troen. Han gir den alt sitt gode og all den rett som Han har over synd, død og lov. Derved gjør Han oss rettferdige, frie og salige.

Den som nå tar imot dette barn og lar det være sin Jesus eller Frelser, han anser Ham ikke som en Frelser bare for dette liv, men også for det evige liv, for Han hjelper fra synd og død. Der synden er borte, har døden ikke mer å bestille. Tenk derfor over om du kan ha mer godt å håpe av Gud enn av keiseren og andre verdslige herrer. Vil du ikke tro at det er et annet liv etter dette, så har du en frelser nok i keiseren, i far og mor, i legen osv. For disse er beskikket for det timelige livs behov.

Men tror du at det er et annet liv etter dette liv, da trenger du denne Frelser. Da kan hverken keiser, far, mor, lege eller noen annen — om det så var en engel, hjelpe deg. Vel er det sant at dersom keiseren eller kongen, far og mor og andre mennesker ikke vil eller kan hjelpe i legemlig nød, så vil likevel din Herre Jesus være til stede og hjelpe sine. Men det er ikke Hans viktigste og egentlige gjerning. Derfor taler vi lærere heller ikke først og fremst om den.

Men Hans egentlige embete er dette at Han vil hjelpe og frelse fra synden, den evige død og djevelens rike, og i dette vil Han la alle syndere erfare kraften av sitt Jesu-navn. [123] Til dette er det vi trenger Ham. Dersom det ikke er noe helvede, noe djevlerike, noen evig straff og pine, hva skal vi da med den Herre Jesus? Når da et menneske dør, ville det være som et tre faller om, eller en ku styrter. Når den dør, er det ute med den. Nå ser vi også hvilke ville og ryggesløse gemytter det er som ikke tror noe om Gud og det evige liv.

Men den som tror at det er en Gud til, kan vel slutte at det ikke bare gjelder dette liv, men at det også må være et annet og evig liv. For av erfaring ser vi at Gud ikke spesielt tar seg av dette timelige liv. Ellers lot Han ikke de største skurker så lenge få øve sine ugjerninger, og likevel ha overflod av alle ting her på jorden. Men Gud tilsier oss et annet liv etter dette, og til det må vårt lille barn, Jesus, vår Frelser, hjelpe oss. Og når Han hjelper oss til det, så har Han hjulpet oss nok. Det skader oss heller ikke om Han lar oss vanke om her i verden som om vi ikke hadde noen Gud som kunne eller ville hjelpe oss. For Hans hjelp skal være oss en evig hjelp. Dermed skal vi la oss nøye. Det får gå oss med det timelige som det kan.

Nettopp fordi Gud ved sin Sønn har lovet oss trygg hjelp til det evige liv, lar Han oss vanke om i dette timelige liv som om Han ikke hadde noe å bestille med oss. På den måten skal vi lære og tro at vi i dette lille barn, Jesus, har en slik Frelser som vet vel tid og time når Han skal hjelpe og når ingen annen kan hjelpe, dvs, når synden kommer for å anklage oss og overgi oss til den evige død.

Dersom denne time ikke kom, så ønsket vi dessverre ikke meget denne Frelser, heller ikke spurte vi meget etter Ham. For den som er frisk og har kisten full av penger, trenger ikke Herren Jesus for å kjøpe noe. Med sine penger avgjør han selv saken. Således er det også med de andre timelige gaver. Fornuft, visdom og makt kan hjelpe i de saker som de er bestemt til. En mor kan passe sitt barn med mat og drikke og andre nødvendige ting. En lege kan varte opp en syk, og en jurist tjener til å vinne en sak.

Men når det er ute med dette timelige liv, og samvittigheten ikke kan nekte sine synder for Guds dom, og derfor har grunn til å frykte for den evige fordømmelse, da er det på høy tid at denne Frelser, Jesus, kommer. Da kan hverken konge, far eller mor, lege eller jurist, engel eller noen skapning hjelpe. Hvor vil du da søke råd eller hjelp? Ingensteds uten hos dette barn. Han heter Jesus fordi Han vil være til stede og hjelpe alle som er i nød, og som søker hjelp hos Ham.

La oss derfor gi nøye akt på dette navn og holde oss fast ved det — at dette barnet er en Frelser mot synd, død og djevel. Vil verden hate oss for det, så gjør den hva den vil, men ikke i Guds navn.

Vi derimot vil trøste oss ved å vite at Gud selv har gitt dette barnet det navnet og kalt Ham Jesus, Frelser. Derfor vil vi gjerne bekjenne og holde Ham for vår Frelser. Vi vil trøste oss ved Ham, når synden og den evige død anfekter oss. Vi vet at Han vil hjelpe oss. Vi vet også at Gud har behag i dette håp og denne tro, og det er Ham den største ære. [124] Derimot nærer Han det største mishag til dem som enten ikke vil ta imot denne Frelser eller søker andre hjelpere.

Derfor skal vi lære hvordan dette navn og denne fest står i samklang med hverandre. Det lille Jesu-barn lar seg omskjære som et annet barn. Hvorfor? Han er jo uten synd, og trenger derfor ikke omskjærelsen for å bli et Guds barn. Det er Han fra før. Men det skjer fordi Han skal kalles Jesus og være en Frelser som hjelper mot synden, den onde samvittighet, døden og all ulykke som følger synden.

Han lar seg omskjære og legger seg under loven, fordi Han ikke vil la noe av det være ugjort som Gud tidligere har befalt menneskene, og for at vi — når vi ser våre uomskårne hjerter og den grufulle ulydighet i oss — ikke skal bli forsagte, men holde oss til Kristus og si: Jeg er dessverre en stor synder og har ikke gjort min Guds vilje. Men likevel vil jeg ikke fortvile på Gud og Hans nåde. For det jeg ikke har gjort, har Kristus gjort i mitt sted. Loven kan ikke beskylde Ham for at Han har den minste ting ugjort.

Derfor skal loven la meg være i fred. Den skal hverken fordømme eller anklage meg. Jeg er ikke alene. Kristus er hos meg, og jeg holder meg til Ham. For Han har betalt mine synder dyrt nok, og gitt meg sin rettferdighet og uskyldighet. Tross da lov og djevel, om de kan kullkaste denne trøst for meg. Slik skal vi bruke Kristi omskjærelse og Hans navn til nytte for oss.

Dersom vi hadde tid, kunne vi av profetene her tale meget om Kristus og Hans rike, om syndsforlatelse, om rettferdiggjørelsen og det evige liv. For engelen taler om dette i det ene ord at Kristus skal være verdens Frelser og kalles Jesus.

Derfor må vi elske dette navn og holde oss til det i alle slags anfektelser: Guds Sønn og vår Herre Kristus heter Jesus og er en Frelser. Dette er forkynt om Ham allerede i Paradis, da det ble sagt: Han skal knuse slangens hode, dvs, han skal hjelpe oss mot djevelen og hans rike.

Gud, all trøst og barmhjertighets Fader, øke daglig vår tro og tillit og evig holde oss oppe ved sin Sønn Jesus Kristus, vår Frelser! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
23 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Lukas´ evangelium  2: 21

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.