I 1Mos 15:6 finner vi det kjente fundamentalutsagnet om at «Abram trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet». Det er GTs ur-bevis for læren om rettferdiggjørelse av tro alene uten lovgjerninger. Og i Rom 4 utlegger Paulus denne basisteksten med all mulig klarhet. Med disse to lesetekstene som bakteppe møter vi i kommende søndags evangelietekst beretningen om den lamme mannen som på grunn av bærernes tro ble firt ned gjennom et hustak og ned foran Jesus, sitat:
1 Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme.
2 Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og han talte Ordet til dem.
3 De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann.
4 På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var, og da de hadde fått en åpning, firte de ned sengen som den lamme lå på.
Mange turister har sett ruinene i Kapernaum av det huset der man antar at dette skjedde. Trolig tilhørte huset Simon Peter og kona hans. Grunnteksten går i v 3-11 over til fortellende presens i mange av verbene. Det er på gresk en måte å gjøre fortellingen mer samtidig og intens på. Men på norsk må vi ofte velge: Enten bare nåtid eller bare fortid.
Markus bruker gjerne uttrykket «folkemengde» med negativ klangtone. Her illustrerer folkemengden hvor populær Jesus er. Men folkemengden hindret samtidig adgangen til Jesus for en som trenger det. Dette er typisk for Markus. Stor folketilstrømning beviser ingen ting. Hjertets sanne tro på Jesus er det eneste som teller. Overgangen fra v 4 til v 5 driver oss så til å fokusere på trosbegrepet:
5 Da Jesus så troen deres, sa han til den lamme: Sønn, syndene dine er deg forlatt!
Her må vi først legge merke til uttrykksmåten: Det var de fire bærernes tro Jesus så. Jesus så den idet de firte den lamme mannen ned foran Jesu føtter. Dette handler altså om stedfortredende tro. (Mange troende foreldre har på samme måten båret barna sine til Jesus i dåpens bad.) Videre er de fire bærernes tro ikke først og fremst en følelse eller en intellektuell viten. Men det er en aktivt handlende tro. Og handlingen vitner samtidig om basal tillit til Jesus. Dét er defor denne tekstens vesensdefinisjon av begrepet tro: Å sette all sin lit til Jesus i liv og død.
For det andre må vi i v 5 merke oss at Jesus prioriterer syndenes forlatelse foran helbredelse. Jesus går løs på den lamme mannens største problem først. Jesu varme og vennlige hjertelag kommer til uttrykk i tiltalen: «Sønn». Det greske ordet «téknon» svarer antagelig til det hebraiske «beni» som betyr: «min sønn». Selve syndstilgivelsen formulerer Jesus i grammatisk passiv: «er forlatt». Det svarer til klassisk hebraisk varsomhet i omtalen av Gud. Oversatt til aktiv sier Jesus: «Gud har tilgitt syndene dine». Men denne syndstilgivelsen provoserer noen i folkemengden:
6 Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i hjertet sitt:
7 Hvordan kan han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?
I disse to versene må vi for det første merke oss det underfulle i at Jesus kan lese tankene deres. For det andre kan vi kanskje gjette på at disse skriftlærde var galileiske fariseere (til forskjell fra de judeiske saduceerne som på slutten av evangeliene tok føringen og utleverte Jesus til romernes korsfestelse). For det tredje må vi slå fast at disse skriftlærde har GT hundre prosent på sin side i det de her tenker. For det er virkelig bare Gud som kan tilgi synder (se 2Mos 34:6f, Salme 103:3, Jes 43:25, Mi 7:18 sml Salme 51:4). Og 3Mos 24:16 påbyr dødsstraff for gudsbespottelse.
Men disse skriftlærde overser den andre logiske muligheten. For: Enten er Jesus bare et menneske som her begår forbudt blasfemi. Eller så er Jesus selv sann Gud og dermed innehaver av Guds egen fullmakt til å tilgi synder. Det er denne andre logiske muligheten Jesus nå styrer samtalen henimot, sitat:
8 Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker dere slik i hjertene deres?
9 Hva er lettest, å si til den lamme: Syndene dine er deg forlatt! – eller å si: Stå opp, ta sengen din og gå?
Jesus svarer med et motspørsmål. Det er kjennetegnet av at han stiller helbredelse (= det mindre mirakelet) opp mot syndsforlatelse (= det mye større mirakelet). Og det er kjennetegnet av at Jesus på forhånd vet hva slags pris han selv senere må betale for denne lamme mannens syndforlatelse. For Jesus kom jo siden virkelig til å betale med blasfemi-forbudets dødsstraff for noe som i virkeligheten slett ikke var blasfemi. Og han gjorde det ikke bare for å tilgi denne ene mannens syndeskyld, men også alle andre syndere som etterfølger Abraham i tro. Slik betalte Jesus hele kostnaden for vår rettferdiggjørelse av tro.
Som handlingsbevis utfører Jesus til slutt også det mindre av de to miraklene, helbredelsen av den lamme mannen:
10 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme –:
11 Jeg sier deg: Stå opp, ta sengen din og gå hjem til huset ditt.
Alle helbredelsesberetningene viser at vi også i vår tid har lov til å be om helbredelser. Og da vil Jesus (1) enten gi oss det vi ber om, eller (2) gi oss styrke til å bære sykdommen, eller (3): han vil gi oss en salig død.
Men legg også merke til hva Jesus i v 10 sier til de skriftlærde om formålet med underet: Jesus vil at de skal VITE hva slags fullmakt Jesus har. Underet er Jesus-legitimering. Jesus bruker her bevisst den arameiske menneskesønn-tittelen fra Dan 7:13f. For der står det uttrykkelig hva slags fullmakter Faderen overdro til Sønnen før Jesu unnfangelse og fødsel. Søndagsteksten slutter så slik:
12 Og han stod opp, tok straks sengen og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.
