I Luk 15:1-2 står det at fariseere og skriftlærde knurret over at tollere og syndere holdt seg til Jesus. Jesus svarer på knurringen med tre lignelser. Alle handler om glede hos Gud over synderes frelse. Vår tekst, lignelsen om den fortapte og den hjemmeværende sønnen, er den tredje og lengste av de tre. Den er så lang at det denne gangen bare er plass til korte kommentarer.
Den tyske teologen K. H. Rengstorf mente at lignelsen handler om å reverse den jødiske «k’tsatsah»-kjennelsen (dvs: at noen er blitt utstøtt fra familien sin). Den tesen er nok en overdrivelse. Men vi gjør rett i å tolke lignelsen så jødisk som mulig.
En klok konfirmantprest ga konfirmantene i oppgave å utforme lignelsen i fem-seks tegneserie-ruter. Deretter ba han dem svare på hvilken av de seks rutene de selv befant seg i. Forkynnelsen må møte tilhørerne med et lignende, ransakende, bots-spørsmål. Bot betyr «omvendelse». Og vår lignelsen er nettopp en omvendelses-lignelse. Lukas skriver:
11 Og han (= Jesus) sa: En mann hadde to sønner.
12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da eiendommen sin mellom dem.
Her introduserer lignelsens tre roller. Farens rolle illustrerer Guds eget hjertelag, og Jesu hjertelag. De to sønnene har to roller som vi andre bør prøve oss selv på. Etter jødisk arverett (5Mos 21:17) hadde yngste sønn krav på en tredjedel av farens eiendom. Lignelsen fortsetter slik:
13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.
14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød.
15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
16 Han ønsket å fylle buken sin med de skolmene som svinene åt. Og ingen ga ham noe.
I dette avsnittet tegner lignelsen bilde av det dype forfallet til en jødisk gutt som drar til «et land langt borte» (= et ikke-jødisk land). Der ender han opp med noe så fornedrende for en jøde som svineavl. Så totalt som dette – er fortapte menneskers syndeforderv, signaliserer denne delen av lignelsen. Lignelsen fortsetter slik:
17 Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos faren min har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
18 Jeg vil stå opp og gå til faren min, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg.
19 Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av leiefolkene dine.
Den fortapte sønnens omvendelsesbeslutning er i v 17 beskrevet med uttrykket «komme til seg selv» (eis heavtòn érkjesthai). I de to foregående lignelsene i samme kapittel har Jesus beskrevet omvendelse som Guds leting etter den bortkomne, dvs Guds eget initiativ. Det er alltid den bakenforliggende åndelige realiteten i enhver omvendelse. Men i vårt eget hjerte opplever vi, subjektivt sett, omvendelse som en beslutning vi fatter selv, slik Jesus her illustrerer det.
Omvendelse består av to ting: anger over syndene, pluss tro på syndenes forlatelse. Vår lignelse illustrerer begge deler.
Syndsbekjennelse (v 18) er døren inn til all omvendelse. Bekjenner vi syndene våre, er Gud trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og frelser oss fra all urettferdighet (1Joh 1:9). Uttrykket «himmelen» er en forsiktig jødisk omskrivning av Gud selv. Jesus fortsetter lignelsen med følgende:
20 Og han sto opp og gikk til faren sin. Men da han ennå var langt borte, så faren ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
21 Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.
22 Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta frem den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.
23 Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.
I dette avsnittet møter vi lignelsesfortellingens hovedbudskap til oss alle og Jesu svar til de knurrende fariseerne (sml 15:2). Hovedbudskapet handler om farens inderlige lengsel etter den fortapte sønnen, om farens betingelsesløse tilgivelse, endog før sønnen er ferdig med å avlegge syndsbekjennelsen sin, og om den jublende glade hjemkomstfesten. Slik er Den treenige Guds hjertelag.
At sønnen «var død, og er blitt levende» er fortapelses- og frelses-språk. Det viser oss hva den yngste sønnens historie alt i alt er bilde på. Så avslutter Jesus lignelsen slik:
25 Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.
26 Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
27 Han sa til ham: Broren din er kommet, og faren din har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.
28 Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.
29 Men han svarte og sa til faren sin: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
30 Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!
31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
32 Men nå skal vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Den eldste sønnen tolkes av og til som bilde på fariseerne og de skriftlærde (15:2), men egentlig er han bilde på alle mennesker som gir moralsk forargelse forrang i tankene sine fremfor ekte medynk med fortapte syndere. Den hjemmeværende eldste sønnen er bilde på alle som er blitt farlig husvarme i Guds hus. Jesus vil at vi alle må la oss overbevise av argumentene i v 31-32.
