På Kristi Forklarelsesdag får vi et glimt av Jesus slik han er i himmelsk herlighetslys. Matteus introduserer avsnittet slik:
1 Seks dager etter tok Jesus med seg Peter, Jakob og broren hans, Johannes, og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var for seg selv.
De tre disiplene som Jesus tok med seg, synes allerede i disippeltiden å ha hatt status som disippelflokkens «arbeidsutvalg» (om vi kan låne språk fra nyere organisasjonskultur). Tradisjonelt sies det at det var Tabor-fjellet Jesus førte dem opp på. Men etter all sannsynlighet var det nok heller var det høye Hermon-fjellet lenger nord. Matteus fortsetter slik:
2 Og han ble forvandlet for øynene deres. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne hans ble hvite som lyset.
Det greske ordet som er oversatt med «forvandlet», heter «meta-morfó-oo». Det er et sammensetningsord som betyr «skifte utseende» og i passiv «bli transformert/ forvandlet». Men hva dette innebærer, er ikke umiddelbart klart. På norsk sto det tidligere «ble forklaret», og det var også et litt vanskelig uttrykk å forstå. Moderne hebraisk bruker en spesialform av verbet «sjanah» som nærmest har betydningene «bli gjort forskjellig», «bli kledd annerledes».
Heldigvis utdyper både Matteus, Markus og Lukas hva forandringen av Jesu utseende besto av. Ansiktet begynte å skinne «som solen». Klærne ble «overordentlig strålende hvite som lyset». Peter skriver at Faderen på fjellet «ga Sønnen ære og herlighet» (2Pet 1:17). Parallellstedet hos Peter viser at det er det bibelske herlighetsbegrepet vi må ha i tankene i vår tekst, selv om selve begrepet herlighet ikke er nevnt i vår tekst.
«Herlighet» heter i GT «kavåd». Det brukes om den lysglansen som Gud bor i. Syndere kan ikke se Guds herlighet og overleve. Men Moses fikk likevel se Guds herlighet i en brennende tornebusk, og i et syn bakfra. Og Jesaja får de syndige leppene sine renset, så han kan overleve (se 2Mos 3:6, 24:17, 33:12ff, 34:1ff og Jes 6:1ff).
I NT heter herlighet «doxa». Hyrdene så Guds herlighetslys rundt englekoret ved Jesu fødsel. Ved englevisjoner i Bibelen er det generelt herlighetslyset som inngyder ærefrykt i menneskene. Johannes skriver at disiplene til vanlig så Jesu ringe jordiske skikkelse, men bak den jordiske skikkelsen så de likevel hele tiden også Jesu herlighet, «en herlighet som den enbårne sønnen har fra Faderen» (Joh 1:14). På korset ble Jesus herliggjort, samtidig som han selv herliggjorde Faderen (Joh 17:1ff). Og i Bibelens ord kan vi alle møte Guds herlighetslys i mennesketilpasset form (2Kor 3:7-18). Derfor er bibelsk herlighetsteologi både korsteologi og skriftteologi.
Etter dette første høydepunktet går Matteus videre til neste høydepunkt i vår tekst: et møte med to representanter for Det gamle testamentet:
3 Og se, Moses og Elias viste seg for dem, og talte med ham.
Moses representerer Toraen (dvs Loven). Elias representerer «profetene» (dvs resten av GT). Sammen representerer de hele fylden av Guds forberedende frelsesplan i Det gamle testamentet. Den planen Gud der har åpenbart, er det som nå skal fullbyrdes og fullendes. Og dét er åpenbart grunnen til dette strategiske himmelske samrådingsmøtet. Matteus sier riktignok ikke hva det er de tre snakker om. Men det nevner Lukas. De snakket om Jesu død, som skulle fullbyrdes kort tid senere i Jerusalem. Men så blander Peter seg inn i samtalen:
4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias.
Peters innblanding i samtalen er naturligvis typisk for ham. Lukas skriver at han ikke visste hva det var han sa. At møtet med himmelens herlighet var (som ordet sier:) «herlig», kan ha vært Peters motiv. Han ville kanskje at den herlige opplevelsen skulle vare –? Men i stedet når hendelsen et tredje høydepunkt:
5 Ennå mens han talte, se, da kom det en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er Sønnen min, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!
Den lysende skyen er fra både GT og NT kjent som sted for Faderens nærvær på jorden. I GT vandret Faderen sammen med Israel i ørkenen i form av en lysende sky om dagen og en ildstøtte om natten. Den lysende skyen tok også bolig i tabernakelet og på nådestolen over Paktens ark.
At skyen «overskygget» dem er også et viktig uttrykk. Ordet betyr egentlig «kaste skygge». Men siden akkurat denne skyen var lysende, betegner ordet her snarere Faderens strålende herlighetsnærvær (sml 2Mos 40:35 LXX). Også Marias svangerskap begynte ved at Den høyestes kraft «overskygget» henne (Luk 1:35).
Røsten ut av skyen er Gud Faders røst (sml Jesu dåp, Matt 3:17). Ordlyden stadfester at Jesus er Guds Sønn (sml Peters bekjennelse i Matt 16:13) og at Faderen elsker Sønnen. Faderens velbehag i Sønnen (gr: «ev-doké-oo = «synes vel om») kan bety at Faderen nå samtykker i den rådslagningen som nettopp skjedde, om veien videre til kors, grav og oppstandelse. Avslutningen, «Hør ham!», er ekko fra messiasprofetien i 5Mos 18:15.
6 Da disiplene hørte dette, falt de ned på ansiktet sitt, fylt av frykt.
Disiplenes frykt i dette verset tror jeg må være ærefrykt. For de har nettopp hørt Faderen selv tale. Og de har sett herlighetslyset hans i den lysende skyen. Matteus avslutter avsnittet slik:
7 Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!
8 Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene.
9 Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er reist opp fra de døde.
GTs basale menneskesønn-profeti står i Dan 7:13f. Jesu påbud om hemmeligholdelse hørte åpenbart med til den himmelske påske-strategien. Disiplene fikk oppleve forklarelsen på berget for at de skulle kunne være øyenvitner overfor alle oss andre. Men frem til oppstandelsen skulle de holde tett. På denne søndagen, derimot, skal budskapet om Jesu guddommelige herlighet slett ikke lenger holdes hemmelig.
