Fjerde søndag i fastetiden hadde tidligere tilnavnet «Midtfastesøndag». Men i de nye tekstrekkene er det navnet blitt borte. Også søndagens særpreg er noe annerledes. Oppmerksomheten rettes ikke lenger mot «mat som ikke forgår» (Joh 6:27). I stedet tar den nye prekenteksten oss med inn i Jesu nattlige samtale med Nikodemus, for å hjelpe oss å forstå bedre Guds frelsesplan.
Nikodemus var medlem av fariseerpartiet og dessuten medlem av det fariseiske mindretallet i Sanhedrin (= Det høye råd). I tillegg til vårt avsnitt er han nevnt to andre steder hos Johannes. I 7:45ff opponerer han mot sanhedrin-flertallets arrogante fiendtlighet mot Jesus. Og i 19:38ff deltar han i begravelsen av Jesus. At han kom til Jesus om natten, trenger ikke være tegn på menneskefrykt. Mange rabbinere var glade i natt-diskusjoner fordi man da kunne debattere uforstyrret.
Nikodemus spurte innledningsvis Jesus om han var noe mer enn «en lærer kommet fra Gud» (v 2). Jesus innledet foran vår tekst svaret sitt med en samtale-avdeling om gjenfødelse (v 3-10). Skal et menneske bli frelst, må det bli «født ovenfra/på nytt» (v 3), «født av vann og Ånd» (v 5), «ikke født av kjød, men av Ånd» (v 6). Nikodemus slet med å forstå dette, enda han hadde status som «Israels lærer» (v 10).
Idet vår tekst begynner, gir Jesus samtalen en delvis ny retning. Punktet om gjenfødelse var egentlig bare en del av svaret på Nikodemus’ opprinnelige spørsmål. Slik introduserer Jesus samtalens nye retning:
11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vitnesbyrdet vårt.
Flertallspronomenet «vi» betyr antagelig her at Jesus taler på vegne av både seg selv og Faderen. At Faderen og Sønnen sammen vitner om «det vi vet» og om «det vi har sett», må bety at dette handler om kunnskaper og observasjoner fra Guds himmel mens Jesus ennå var preeksistent hos Faderen.
Flertallspronomenet «dere» betyr antagelig ikke bare Nikodemus, men med ham også hele Sanhedrin, hele Det høye råd. Jesus setter fingeren på at Rådet ikke tar imot et åpenbaringsvitnesbyrd som simpelthen kommer fra selve Guds himmel.
Så deler Jesus samtale-emnet med Nikodemus opp i to kategorier:
12 Når jeg har talt til dere om de jordiske tingene, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske tingene?
Med uttrykket «de jordiske tingene» (gr: «ta epígeia») sikter Jesus åpenbart til samtalen om gjenfødelsen (v 1-10). Dermed må det andre uttrykket, «de himmelske tingene» (gr: «ta epouránia»), handle om resten av svaret på Nikodemus’ opprinnelige spørsmål: Forholdet mellom Faderen og Sønnen og Ånden i Guds himmel. «De himmelske tingene» er med andre ord det samme som treenighetslæren.
Trass i både avvisning og sviktende forståelse fortsetter Jesus å svare på Nikodemus’ opprinnelige spørsmål:
13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.
I dette verset leser vi en almenregel («ingen er steget opp til himmelen ..») og en unntaksklausul («.. uten han som ..» osv). Det er mulig at unntaksklausulen (gr. «eí mée») burde vært oversatt noe mer adversativt, mer eller mindre slik: «Ingen er steget opp til himmelen. Men én er steget ned fra himmelen ..» osv). Nikodemus får altså her en opplysning om Jesu opphav hos Faderen.
Jesus kaller seg videre «Menneskesønnen». Det uttrykket har Nikodemus tidligere lest i Dan 7:13ff der «en som lignet en Menneskesønn» stiger frem for Faderen og får tildelt et oppdrag med å forvalte Guds rike. (Sluttleddet i v 13, «som er i himmelen», mangler hos egyptiske grunntekstvitner, men fins hos alle andre). Så kommer Jesus til hovedpoenget i svaret til Nikodemus, nemlig forbindelseslinjen mellom gjenfødelsesbudskapet og treenighetsbudskapet:
14 Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
I v 14 gjør Jesus bruk av en liten lignelse, hentet fra 4. Mos 21:4ff. Der står det at Israel i ørkenen gjorde opprør mot Gud, blant annet fordi de var inderlig lei av manna-brødet som Gud serverte dem i ørkensanden hver morgen. (Her gir altså teksten oss likevel et lite ekko fra den gamle Midtfastesøndagens budskap!).
Gud svarte på Israels gudsopprør med giftslanger. Da angret Israel og bekjente syndene sine. Og Gud lot Moses reise opp en frelsende kobberslange på en stang.
Jesus anvender kobberslange-bildet på seg selv og forutsier for Nikodemus at også han skal opphøyes på en stang (gr: «hypsó-oo» = løfte opp, opphøye). Formålet med det er en enda større frelse enn den Israel fikk i ørkentiden, sitat: «for at hver den som tror på ham skal ha evig liv».
Og for at ingen lenger skal være i tvil gir så Johannes oss denne tydelige presiseringen av Guds frelsesplan:
16 For så har Gud elsket verden at han ga Sønnen sin, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
Adverbet «så» (gr: «hoútoos» = hebr: «cåh») er sannsynligvis ikke et gradsadverb («så høyt»), men et måtesadverb («på den måten», «således»). Måtesadverbet viser da tilbake til Moses og kobberslangen i v 14f: «på kobberslangens måte» har Gud elsket verden (= menneskeheten).
I at-setningen utdyper Johannes dette: Gud ga den enbårne Sønnen sin som stedfortreder for syndere. «En-båren» betyr «eneste-født» (gr: «mono-geneés»). Gud har ingen annen sønn enn Jesus. Likevel ga han ham i døden på en stang, på kobberslangens vis.
Formålet med denne Guds gave står i «for-at»-setningen. Formålet er det motsatte av fortapelse (gr: «ap-ollymí» = ødelegge, gå til grunne, gå fortapt). Formålet er «evig liv» (gr: «tsooeé aioónios»). Evig liv tildeles «hver den som tror på ham». Man må (for å si det med første del av samtalen med Nikodemus) bli født på ny ved troen på Jesus Kristus for å bli tildelt evig liv.
