Mange hundre år før boktrykkerkunsten var oppfunnet, levde det en man som het Teofilus. Så langt vi kan forstå, drev han et slags forlag, en kopieringsforretning med mange sekretærer. Teofilus var opptatt med å få spredd saklig opplysning omkring omdebatterte tema. Hans mål var å trekke debatten ned på et saklig plan, så det ikke bare ble ord, men realiteter, som folk var nødt til å ta stilling til.
Det er bare to bøker fra Teofilus’ forlag som er bevart. Det er to samlinger av vitneutsagn omkring kristendommens opprinnelse. Det var jo mange rykter som gikk, delvis produserte rykter, delvis velmenende forkynnere som spilte for mye på følelsene. Teofilus ville gjerne rydde opp i dette. Han var personlig engasjert av det. Han hadde kontakt med en forsker som het Lukas.
Lukas var utdannet lege. I medisinstudiet hadde han lært en nøktern og våken innstilling til fakta og deres sammenheng med hverandre. Og i sin praksis med pasienter hadde han lært å intervjue mennesker.
- Han kartla de enkelte ledd i det som hadde skjedd,
- hvordan det hadde skjedd,
- og hvordan reaksjonene var,
- han oppsøkte øyenvitner, og satte sammen deres vitnesbyrd.
Prekenteksten i dag er hentet fra hans første bok. Han innleder boken slik:
Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i. Luk 1:1-4
I prekenteksten forteller Lukas hvordan Jesus kalte Peter til disippel.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det femte kapittel fra vers 1:
En gang Jesus stod ved Gennesaretsjøen og folk trengte seg om ham for å høre Guds ord, fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garnene. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: “Legg ut på dypet og kast noten til fangst!” “Mester,” svarte Simon, “vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.” Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” For han og alle som var med ham, var slått av undring over den fangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: “Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.” Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham. Luk 5:1-11
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Andreas var navnet på den første som ble Jesu disippel, – han og en venn av ham, som vi ikke vet navnet på. I Første kapittel i Johannes-evangeliet leser vi hvordan han fikk med seg broren sin, Simon Peter. Det må ha vært rart for Andreas å se broren sin bli leder i disippelflokken.
For det første var det han som hadde fått Peter med, og for det andre var nok Andreas en atskillig støere kar enn broren.
Simon Peter, Jakob og Johannes står ved stranden en morgen og skyller garnene etter nattens fiske. Alle tre var yrkesfiskere. De var fagfolk som kjente bunnforholdene i sjøen, de visste hvor fisken gikk og når på døgnet den kunne tas. De liker å arbeide i fred, uten innblanding fra utenforstående.
De stod vel der og pratet sammen. Simon hadde opplevd en del urovekkende ting i det siste. Andreas hadde formidlet kontakt med Jesus, han som alle snakket om. Og tror du ikke, – noen dager før hadde denne Jesus kommet hjem til Simon og helbredet svigermoren hans, som hadde høy feber.
Peter var urolig der han stod med garnene. Han skjønte at det var noe med Jesus. Hadde det bare vært menneskene som var rundt ham som snakket, så kunne han ha avvist det hele som overspent. Landet var jo okkupert av romerne, og det var mye følelser i sving i folket. Men nå var Jesus selv kommet på besøk hjemme hos Peter. Andreas snakket så mye om ham, og han kunne jo ikke nekte for at svigermoren var blitt frisk. Og så hadde Jesus gitt ham et nytt navn: Peter. Pussig! Peter betyr jo klippe, – og han var og ble en hissigpropp, som ble veldig engasjert når han ble engasjert.
Peter ble ikke kvitt disse tankene. Jesus utfordret ham. Og hvis Jesus var den han ga seg ut for, så måtte Peter ta et standpunkt. Men Peter likte ikke å slippe folk inn på seg. (Kanskje du også har det sånn?)
Men mens de står der og renser garnene, blir idyllen brutt. En hel horde av mennesker kommer ned til stranden, – de stimler sammen, tråkker i garnene, og lager rot i fiskernes ordnede, trygge tilværelse.
Det er Jesus som kommer. Kunne de ikke finne seg et annet sted? Og kunne ikke tilhørerne hans oppføre seg litt mer sivilisert?
Jesus klatrer om bord i båten til Peter, og ber ham legge litt fra land. Peter står jo i takknemlighetsgjeld til Jesus, og har for så vidt ikke noe i mot å la ham få bruke båten. Jesus er en grei kar, han. Han gjør mye godt, og Peter har respekt for innsatsen hans. Men menigheten har han ikke mye til overs for. Tenk å tråkke i garnene hans på den måten. Det går ikke an!
Jesus underviser folket. Men Peter tenker bare på garnene.
Da snur Jesus seg til Peter og ber ham legge ut på dypet og kaste noten ut til fangst.
Peter ser på Jesus. Nei, nå går vel han også for langt! Det er greit nok at han gjør mye godt, og at han gir folket noe å tro på, og at han betyr mye for Andreas, og at han har helbredet svigermor. Men nå blir han for nærgående! Skal han blande seg inn i arbeidet mitt også? Han har jo ikke greie på dette her. Hva vet vel en bygningsmann om fisk? Hva vet en forkynner om Gennesaretsjøen? Her har de fisket hele natten og ikke fått noe. Det er ikke fisk å få! Og ingen kaster not om formiddagen. Dessuten kaster en ikke not på dypet, men på sandbankene. Det vet Peter godt, for han kan dette!
Men så får han øye på sin friske svigermor på stranden. Hun ser på ham. Ja vel da! Men han gjør det klart at det er dømt til å mislykkes.
Så legger Peter ut og kaster noten på dypet.
Men hva? Den er full av fisk! Hva vet Jesus om hvor fisken går? Ikke bare det. Noten er breddfull av fisk! Peter lyser opp. Dette kan han. Han kan organisere fangst. Han hojer over til Jakob og Johannes, og de er med på å stramme noten og berge fisken. De hover inne, og fyller begge båtene, så de er nær ved å synke.
Da stanser Peter. Han har møtt sin overmann. Peter kan sitt fag. Han kan sjøens lover. Han vet av erfaring hvor fisken går. Men Jesus har sendt fisken dit han ville! Jesus er Herre over sjøens lover.
Her har Peter sittet og vurdert Jesus og hans disipler, vurdert om han selv kunne tenke seg å bli disippel. Han skulle i hvert fall ikke bli som den saueflokken inne på stranden. Peter har trodd at han er herre, at han muligens kunne bevilge Jesus sin tilslutning. Og så står han overfor Herren!
Peter kan sitt fag. Han kan sin familie, han kan seg selv og sine muligheter, han har en romslig samvittighet, og klarer seg bra. Og så står han overfor Herren!
Peter har også sine meninger. Og så står han overfor Herren!
"Gå fra meg Herre, jeg er en syndig mann!" Peter har fått se sitt liv, – og han har fått se Jesus. Det er en umulig kombinasjon. "Gå fra meg, Herre!"
Men så tar Jesus på ny initiativet. "Vær ikke redd!" sier han. "Fra nå av skal du fange mennesker."
Jesus er sannelig Herre. Han som styrer fiskene på havets stier, – han kan sette den ustadige Peter til å være kirkens klippe. Han kan omvende Paulus, fra å være en som satte sin ære i å knuse de kristne, til å være hedningenes apostel.
Vi har våre erfaringer. Jesus har makten. På vårt fagfelt.
Han driver med det viktigste. Han kjenner alt. Han kjenner din situasjon. Han er Herre over det viktigste i livet ditt. Han kan, – der du ikke tror. Han kaller deg, og han vet hva han gjør.
Jesus hadde gjort det klart nok for Peter og Jakob og Johannes, så de visste hva de måtte gjøre. Jeg tror han har gjort det klart nok for deg også, så du vet hva du må gjøre. I hvert fall de første skrittene du må ta. Og det er nok. Foreløpig.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
