Publisert

Pinsedag


Ca leselengde:
57 min

Tekst: Martin Luther



Pinsedag
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 1 Mos 2,4-9
 Apg 2,1-11 eller Rom 8,9-11
Prekentekst: Joh 20,19-23
Fortellingstekst: Apg 2,1-18
Poetisk tekst: Salme 104,27-28.30.33

 Da det nå var aften den dag; den første i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var samlet av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblant dem og sier til dem: Fred (være) med eder! Og da Han hadde sagt dette, viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade da de så Herren. Da sa Jesus atter til dem: Fred (være) med eder! Likesom Faderen har utsendt meg, så sender også jeg eder. Og da Han hadde sagt dette, åndet Han på dem og sier til den: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Men en av de tolv, Tomas, som ble kalt tvilling, var ikke med dem da Jesus kom. Derfor sa de andre disipler til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten jeg får se naglegapet i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i Hans side, vil jeg ingenlunde tro. Og åtte dager etter var atter Hans disipler inne, og Tomas med dem. Jesus kom da dørene var lukket og stod midt iblant dem og sa: Fred (være) med eder! Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side; og vær ikke vantro, men troende! Og Tomas svarte og sa til Ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, Tomas, har du trodd; salige er de som ikke ser, og dog tror. Også mange andre tegn, som ikke er skrevet i denne bok, gjorde da Jesus for sin disiplers åsyn; men disse er skrevet for at I skal tro at Jesus er Kristus, den Guds Sønn, og for at I som tror, skal ha liv i Hans navn. (Evangelium: Joh. 20, 19—31.)

I dette evangelium prises troens frukt, ja endog dens natur og beskaffenhet vises oss. Troens frukter er blant andre disse to: fred og glede. Paulus skriver i Gal. 5, 22, hvor han regner opp troens frukter etter hverandre: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, fromhet, godhet, tro, saktmodighet, avhold. To av disse frukter er vist i vårt evangelium.

For det første kommer Kristus til disiplene, som sitter i frykt og redsel, og hvis hjerter er mismodige. For de venter hvert øyeblikk døden. Men Han trøster dem og sier: Fred [266] være med eder! Dette er den første frukt.

Etter disse ord følger den annen frukt. De ble nemlig glade da de fikk se den Herre Jesus. Deretter gir Han troen makt over alt som er i himmelen og på jorden og sier: Likesom Faderen har utsendt meg, så sender også jeg eder. Videre: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Nå vil vi betrakte det ene etter det andre.

Troen skal — som vi ofte har sagt — være slik beskaffen at enhver tilegner seg den Herre Jesu Kristi oppstandelse. Men det er ikke nok at vi tror at Han er oppstanden fra de døde. For det følger hverken fred eller glede, hverken kraft eller makt av det. Nei, du må tro at Han er oppstanden for din skyld, deg til gode, og at Han ikke for sin egen skyld sitter i ærens rike, men for å hjelpe deg og alle som tror på Ham. Du må forlate deg på at Han ved sin oppstandelse har overvunnet synd, død og helvede.

Dette betegnes ved at Kristus kom gjennom lukte dører og sto midt iblant disiplene. For det å stå er ikke annet enn at Han står i våre hjerter, det er midt i oss, således at Han er vår, likesom Han sto der og de hadde Ham hos seg. Når Han således står i våre hjerter, så hører vi straks en kjærlig røst som sier til samvittigheten: Vær tilfreds, det har ingen nød, dine synder er deg forlatt, de er tatt bort, de skal ikke mer skade deg. Det skritt som Herren her gjør, har Han gjort gjennom lukte dører. Han gikk gjennom tre og sten, bryter ikke noe i stykker og kommer inn likevel. Med dette vises på hvilken måte Herren kommer i våre hjerter og står i oss — det skjer ved predikeembetet. Derfor skal en ikke på noen måte forakte det dødelige menneske som Herren har befalt å predike ordet, og som Herren legger ordet i munnen på. Heller ikke skal en vente på en prediken fra himmelen, som om Gud selv skulle tale muntlig. Den som Han derfor vil gi troen, han må ikke forakte ordet. For Gud bruker det til et middel, og foretter det ved menneskelig prediken og ved ytre legemlig ord.

At Han således går inn i hjertet og ikke bryter i stykker noe, det forståes ved det at Han kom gjennom lukte dører. For når Guds ord kommer, så trykker det ikke samvittigheten. Det gjør heller ikke hjertets forstand og de ytre sanser forrykte.

Altså har vi to stykker: prediken og tro. At Han kommer til oss, er prediken. At Han står i våre hjerter, er tro. For det er ikke nok at Han står for våre øyne og ører. Han må stå midt i vårt hjerte. Men troens frukt er fred. Ikke bare den en har i det ytre, men den som Paulus taler om til filippenserne: Den overgår all forstand. Denne fred kan ikke bringes til veie ved fornuften. Det vil vi videre se i evangeliet.

For det første sitter disiplene innelukket av frykt for jødene. De tør ikke gå ut, for de har døden for øynene. I det ytre har de vel fred og ingen gjør dem noe. Men i det indre er deres hjerter redde, og de har hverken fred eller ro. I denne deres frykt og angst kommer Herren. Han gjør hjertet stille og gjør dem glade, idet Han tar frykten fra dem, ikke [267] ved å ta bort faren, men slik at hjertet ikke frykter mer. Jødene mistet ikke derved sin ondskap. De var like rasende etterpå som de var før, og i det ytre ble alle ting som de hadde vært. Men disiplene ble forandret i det indre. De ble så glade at de sa: Vi har sett Herren. Således gjør Han deres hjerter stille, så de blir trøstige og modige. Derfor spør de heller ikke mer etter jødenes fnysen og raseri. Den rette fred som tilfredsstiller hjertet er ikke den at det ikke er noen ulykke for hånden, men den som er midt i ulykken, når det i det ytre ikke er noen fred å se. Og det er forskjellen på verdslig og åndelig fred. Verdslig fred består i dette at det utvortes onde som gjør ufred, blir tatt bort. Når en fiende ligger foran en by, da er det ufred, men når fienden er borte, da er det igjen fred. Når armod og sykdom trykker deg, da er du heller ikke vel tilfreds. Men når du blir kvitt ulykken, så har du igjen utvortes fred og ro. Men den som lider slik, blir ikke forandret. Han er like redd enten ulykken er der eller ikke. Det er bare det at han føler frykten når ulykken er til stede.

Men den kristelige eller åndelige fred er ganske annerledes beskaffen. For her blir ulykken bare i det ytre, såsom fiender, sykdom, armod, synd, djevel og død. De går ikke bort, men ligger rundt omkring oss. Likevel er det i hjertets indre fred, styrke og trøst, så at hjertet ikke spør etter noen ulykke, ja, det er modigere når den er til stede enn når den er borte. Derfor kalles den en fred som overgår all forstand. For fornuften forstår seg ikke på noen fred uten den verdslige og ytre. Den kan ikke begripe at det skal være fred hvor det onde ennå er til stede: Den vet ikke hvorledes en person da kan trøstes eller tilfredsstilles. Derfor mener den at når bare det onde er borte, så må freden komme. Men når Ånden kommer, lar den all ytre motgang bero, men styrker personen. Av et redd hjerte gjør den et uforferdet, av et fryktsomt et modig, av en urolig samvittighet en fredelig, stille samvittighet. Mennesket er derfor modig og glad i forhold som hele verden ellers er redd i.

Men hva kommer dette av? Det kommer av troen på Kristus. For når jeg av mitt hjertes grunn tror på Herren, så jeg med sannhet kan si: Min Herre Kristus har ved sin oppstandelse overvunnet min nød, synd, død og alt ondt. Han vil være hos meg og med meg, så jeg ikke skal mangle noe til legeme og sjel, og ikke bli rammet av noen ulykke. Når jeg tror dette, så er det umulig at jeg kan fortvile eller bli redd, hvor meget synden og døden enn trykker meg. For troen sier alltid: Trykker synden deg eller forskrekker døden deg, så kast dine øyne på Kristus, som for din skyld er død og oppstanden. Han har overvunnet all ulykke. Hva kan da vel skade deg? Hvorfor vil du da frykte? Ligger annen ulykke deg på halsen, såsom sykdom og fattigdom, så vend øynene bort fra den, gi ikke akt på fornuften, men kast deg i armene på Kristus og hold fast ved Ham. Da blir du styrket og trøstet. Et så stort onde kan ikke møte deg, så at det skader deg eller gjør deg redd, dersom du ser og tror på Kristus. Hvor troen er, der følger virkelig en rettskaffen fred.

[268] Av freden følger nå den andre frukten som evangeliet omtaler. Da Kristus kom til disiplene og sa: Fred (være) med eder! Og da viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade da de så Herren. Ja sannelig måtte de bli glade. For det er den største glede som et menneskehjerte kan føle at det ser Kristus. Tidligere har man latt oss se våre hender, det er, man har lært oss å stole på våre gjerninger. Men det fulgte ingen glede med det. Men ser vi Kristus, da blir vi glade. Og det skjer ved troen. For således sier Paulus i Rom. 5, 1—2: Derfor, da vi er rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi har fått adgang til den nåde, som vi står i, og vi roser oss av håp om herlighet hos Gud.

Her ser vi den frukt som en skal kjenne de rette kristne på. For den som ikke har fred når verden har bare ufred, den som ikke er glad under forhold da all verden har sorg og bedrøvelse, han er ennå ingen kristen, og har ennå ikke troen. Om dette synger vi også på denne tid i salmen om Kristi oppstandelse. Men neppe noen forstår den. Han som har forfattet den, har vel hatt rett forstand på det. Han lar det ikke bare bli med det at Herren er oppstanden, når han sier: Krist lå i dødens bånd osv. Han er igjen oppstanden. Men han overlater det til oss, når han sier: Vi skulle alltid være glade. Men hvorledes kan vi glede oss ved Ham når Han ikke er vår? Skal jeg derfor være glad ved Ham, så må Han være min. Jeg må ta imot Ham som min eiendom. Skal jeg trøste meg ved Ham, så må jeg holde meg til Ham i all ulykke, Han som til nytte og gagn for meg har overvunnet alle ting, og som ved sin oppstandelse trøster alle forskrekkede samvittigheter og bedrøvede hjerter. Dette er det som vårt evangelium sier oss om troen og dens frukter.

Videre handler det om predikeembete. Troens kraft viser seg i kjærlighet. For det er ennå ikke nok at jeg har Kristus til eiendom, at jeg har all trøst og glede av Ham. Jeg må også gjøre det som Han har gjort. Om dette sier teksten: Likesom Faderen har utsendt meg, så sender også jeg eder.

Dette er den første og største kjærlighetsgjerning at en kristen — når han har blitt en troende — skal beflitte seg på å føre andre mennesker til troen, likesom han selv er kommet til den. Her ser du at Kristus innstifter det ytre ords predike-embete. For Herren kom selv med dette embete, med det ytre ord. La oss vel fatte dette, for det er maktpåliggende. Herren vil nemlig si: Dere har fred og glede nok i meg. Dere har alt det som dere behøver, for deres person trenger dere ikke mer. Se derfor på meg, og gjør som jeg har gjort. Min Fader har alene for deres skyld sendt meg til verden. Jeg skulle være bare dere og ikke meg selv til nytte. Det har og jeg gjort. Jeg er død for dere. Jeg har gitt dere alt det som jeg er og har. Gjør dere derfor likeså! Tjen og hjelp enhver, for ellers har dere ikke noe å gjøre på jorden. Ved troen har dere nemlig nok av alle ting. Jeg sender dere ut i verden, likesom min Fader har utsendt meg, for at dere skal undervise og lære andre, så de kan komme til meg. Med dette blir enhver kristen [269] befalt til offentlig å bekjenne sin tro og føre andre til troen.

For det annet, når du har øvet denne store gjerning og lært andre den rette sannhets vei, fortsett da med å tjene enhver med et godt eksempel og gode gjerninger. Du erverver eller fortjener deg ikke noe med det, da du allerede har alt det du behøver til salighet. Nå gir Kristus sine disipler en befaling, ånder på dem og sier: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt.

Dette er en stor og mektig makt som ingen nok kan prise. Her gis et dødelig menneske, kjød og blod, makt over synd, død og helvede, ja over alle ting. Kristus gir her en åndelig makt og regimente, og vil da si: Når dere sier et ord over en synder, så skal det være sagt i himmelen og gjelde like meget som om Gud i himmelen selv hadde talt det. For Han er i deres munn. Derfor er det og likeså gyldig som om Han sa det selv. Det er jo sant at når Kristus taler et ord — for Han er herre over synd og helvede — og sier til deg: Dine synder skal være borte, så må de bort, og de formår intet mot Hans ord. Når Han derimot sier: Dine synder skal ikke forlates deg, da blir de ikke forlatt, og hverken du eller noen engel eller noen helgen eller noen skapning kan da forlate deg dem, om du enn plaget deg til døde.

Den samme makt har enhver kristen, fordi Kristus har gjort oss delaktig i all sin makt og myndighet. Han regjerer ikke legemlig, men åndelig. Derfor regjerer også Hans kristenhet åndelig. Han sier jo ikke: Du skal ha dette land, denne by, dette bispedømme eller kongerike å regjere over. Men Han sier: Dere skal ha makt til å forlate og beholde synden. Derfor angår denne makt samvittigheten, så at jeg i kraft av Guds ord kan felle en dom over samvittigheten. Mot denne dom kan ingen skapning, ingen synd, verden eller djevelen ha noe å innvende. Det er en høy makt. Men det er ikke dermed gitt meg makt i det ytre til å regjere over legeme, land eller folk. Det er en høyere og edlere myndighet som ingen sted har sin like.

Derfor skal vi takke Gud at vi nå erkjenner den store kraft og herlighet som er gitt oss ved Kristus i det ringe ord. Dette priser også Paulus høylig i Efes. 1, 3: Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i de himmelske gode ting i Kristus. Og i kap. 2, 6: Han oppreiste oss og satte oss med Ham i himmelen i Kristus Jesus.

Se hvilken overvettes trøst vi har når Gud oppvekker den samme kraft i oss som Han øver i Kristus. Likesom Han har satt Ham i et himmelsk rike over all myndighet, makt og kraft og alt hva nevnes kan, så har Han og gitt oss samme makt, så at de som tror, har all makt over himmel og jord. Det har vi i ordet som Han etterlot oss, og det så kraftig at hva vi taler, er likeså gyldig som om Han selv gikk her på jorden og talte i sin majestet og herlighet. Dette er den kraft vi har av Hans oppstandelse og himmelfart: Han gir oss makt til å døde og gjøre levende.

[270] Likevel må vi rett forstå disse Kristi ord: Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Makten er nemlig ikke i dens hånd som taler, men i deres som tror. Dens makt som taler og deres som tror, er nemlig så vidt fra hverandre som himmel og jord.

Gud har gitt oss ordet og makt til å tale det, men derav følger ikke at det skjer således som vi taler. Kristus prediket også ordet. Likevel trodde ikke alle som hørte det. Heller ikke skjedde det som Han talte. Derfor vil Kristus ha sagt dette: Dere skal ha makt til å tale ordet og predike evangeliet, og si: Den som tror, ham er syndene forlatt, men den som ikke tror, ham er de beholdt. Men dere har ikke makt til å virke troen. For å plante og gi velsignelse er langt fra hverandre, som Paulus sier til korintierne: Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er det ikke gitt oss makt til å regjere som store herrer, men vi skal være tjenere som prediker ordet. Ved dette oppmuntrer vi menneskene til å tro. Tror du derfor dette ord, så har du denne makt. Men tror du det ikke, så hjelper det deg ikke hva jeg taler og prediker, skjønt det er Guds ord, og du gjør ikke meg noen skam, men Gud selv.

Se nå, dette er den makt som er gitt kirken ved apostlenes embete. Den er langt bedre enn all makt på jorden. For uten denne makt kan ingen — hvor stor og mektig han enn er — komme til Gud eller få trøst i sin samvittighet og bli forløst fra Guds vrede og den evige død. Selv om alle keisere og konger brakte sammen sin makt og kraft, penger og gods, så kunne de likevel ikke hjelpe seg selv eller noe menneske fra den aller minste synd. Når menneskehjertet er redd, hva kan det da vel hjelpe ham om han er en mektig konge eller keiser? Hva hjalp det den store konge Nebukadnesar i Babylon, da han mistet sin forstand, og utstøtt av folket måtte ligge på marken og ete gress blant de uforstandige dyr? Intet hjalp ham uten profeten Daniels prediken, da han forkynte ham syndenes forlatelse.

Hvem kan vel si hva det er for usigelig, mektig og salig trøst at det ene menneske med et eneste ord kan åpne himmelen og lukke til helvede for et annet? For i dette nåderike som Kristus har innstiftet ved sin oppstandelse, gjør vi ikke annet enn at vi lukker opp munnen og sier: Jeg forlater deg dine synder, ikke av egen makt og myndighet, men i Jesu Kristi sted og navn. Han sier jo ikke: Dere skal i deres eget navn forlate synden, men: Jeg sender eder ut, likesom min Fader har utsendt meg. Jeg har selv ikke gjort det av egen myndighet, jeg er sendt til det av Faderen. Den samme befaling gir jeg og dere inntil verdens ende, for at dere og all verden skal vite at denne forlatelse eller beholdelse av syndene ikke skjer av menneskelig makt eller myndighet, men etter Hans befaling som sender dere.

Det er ikke bare sagt til dem som er lærere eller kirkens tjenere, men til alle kristne. Enhver kan trøste og absolvere den annen i dødens nød eller hvor det ellers er nødvendig.

Er du bedrøvet over dine synder [271] og redd for den død som Gud evig straffer synden med, hør da at din sjelesørger eller et annet kristent menneske (dersom du ikke kan få sjelesørgeren) trøster deg med disse eller lignende ord: Kjære bror eller søster! Jeg ser at du er redd og frykter Guds vrede og dom for dine synders skyld, som du føler, og som nå gjør deg så bedrøvet. Men gi akt og la deg overtale, vær trøstig og ved godt mot! For Kristus, din Herre og Frelser, som har kommet for å gjøre syndere salig, har befalt at ikke bare kirkens forordnede tjenere, men i nødsfall hver menig kristen på Hans vegne skal trøste nesten og i Hans navn forkynne syndenes forlatelse.

Når du hører denne trøst, så ta imot den med glede og takk, som om du hørte den av Kristus selv. Da blir ditt hjerte så tilfredsstillet, oppmuntret og trøstet at du med glede kan si: Jeg har hørt et menneske tale til meg og trøste meg. For hans persons skyld vil jeg ikke tro et eneste ord av hans munn, men jeg tror på min Herre Kristus som har stiftet et sådant nåderike og syndenes forlatelse, og gitt menneskene befaling og myndighet til i Hans navn å forlate og beholde synden.

Når djevelen anfekter og skyter ut sine piler og sier: Du er en stor synder, du er fortapt og fordømt, da skal en kristen venne seg til, ikke lenger å kjempe med ham eller være alene, men gå til sjelesørgeren eller la ham eller en annen god venn kalle til seg. For ham skal han da klage sin nød og begjære råd og trøst av ham, og grunne sin sak på det som Kristus sier: Dersom I forlater noen deres synder osv. På et annet sted sies: Når to eller tre er forsainlet i mitt navn, vil jeg være midt blant dem. Og hva der av Skriften sies ham i Kristi navn, det skal han tro. For som han tror, så skjer det ham.

To eller tre kommer sammen i Kristi navn når de taler med hverandre, ikke om legemlige saker, hvorledes en kan erverve og vinne penger og gods, men taler om det som tjener til sjelens frelse og salighet. På samme måte når du i skriftestolen eller andre steder åpenbarer din svakhet og anfektelse, og han som du klager din nød for, merker at Moses ved loven har deg i klemme, at synden biter og trykker deg, at døden engster og skremmer deg, og at du sukker og klager over ditt eget liv og du lar sådanne ord falle: Akk! Om jeg aldri var født! Gud gi at jeg måtte leve en tid til, så ville jeg forbedre meg!

Når da din sjelesørger eller hvem det nå er, begynner å trøste deg, ikke på verdslig vis eller for pengers skyld, men fordi han ser at døden og dine synder har gjort deg bedrøvet og redd, da sier han til deg: La alt det fare som er på jorden, det være seg penger, gods, ja alle menneskers gjøren og laden, og tenk bare på å bli forløst fra din jammer og onde samvittighet. Du spør: Hvorledes skal jeg komme fra Moses og hans støtende horn? Jeg sier deg i den Herre Kristi navn at du skal la deg trøste, tro og være forvisset om at dine synder er deg forlatt, og at døden ikke skal skade deg! Se, da er to forsamlet i Kristi navn.

Av dette som nå er sagt, kan enhver selv overveie hva det er for [272] en stor og kostbar skatt med rett forstand å høre evangeliet eller absolusjonen av sjelesørgeren eller læreren.

La oss derfor takke vår kjære Herre Kristus, som ved sin oppstandelse har stiftet dette nåderike, og innrettet det således at vi i all nød og sorg alltid kan finne sann hjelp og trøst i det. Det er ikke nødvendig å hente denne skatt langt borte eller å løpe etter den med stor møye og omkostning. For Han har gitt apostlene og deres etterkommere — og i nødsfall enhver kristen — befaling og full makt inntil verdens ende til å trøste og styrke de svake og bedrøvede samvittigheter og i Hans navn å forlate dem deres synder.

Videre skriver evangelisten Johannes at Tomas ikke var til stede da Herren første gang åpenbarte seg for disiplene påskedags aften. At Herren kommer i Tomas’ fravær er sannelig ikke skjedd uten årsak. For Kristus kunne nok ha rammet tiden da Han kunne ha funnet Tomas sammen med de andre apostlene. Men det er skjedd oss til lære og trøst, for at Kristi oppstandelse kunne bli vissere og stadfestet med flere og sterkere vitnesbyrd.

Tomas sier straks ganske trossig: Uten jeg får se naglegapet i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i Hans side, vil jeg ingenlunde tro. Det er som han vil si: Ingen skal overtale meg til å tro. Jeg vil nekte det så ettertrykkelig at jeg ikke en gang vil tro om jeg så får se Ham likesom dere. Skal jeg tro så må Han komme meg så nær at jeg — om det var mulig — da kunne røre ved Hans sjel og føle Hans øyesten.

Han stakk dypt i vantro.

Dette er skjedd til eksempel og trøst for oss. Når de høye apostler også feilet og snublet, så ser vi av dette hvorledes Kristus forholder seg i sitt rike mot sine svake. Han kan likevel tåle dem som er så hårde og påståelige som Tomas. Han forstøter og fordømmer dem ikke for det, dersom de bare ellers gjerne vil være Hans disipler og ikke med forsett spotter Ham. Med dette lærer Han oss at vi ikke skal forarge oss på slike, heller ikke fortvile om dem, men omgåes dem vennlig etter dette eksempel, tjene deres skrøpelighet med vår styrke inntil de også blir oppreist og sterke. Dessuten tjener det til, som jeg ovenfor berørte, at Herrens oppstandelse ved denne vantro Tomas ikke bare blir sikrere bevitnet — idet han i hele 8 dager ble ved i sin vantro, og nesten helt hadde omkommet i den — men at Hans oppstandelses kraft også blir kjent og kommer oss til nytte. Vi ser jo at den bringer Tomas fra vantro til tro, fra tvil til en sikker erkjennelse og en herlig, skjønn bekjennelse.

Dette skjer, sier evangelisten, først åtte dager etter Herrens oppstandelse, da Tomas uansett alle de andres vitnesbyrd var styrket i sin vantro, ja helt overvunnet, og ingen håpet at Kristus ville åpenbare seg for ham. Da kommer Han og viser ham sine naglegap så friske som de andre så dem åtte dager før, og Han befaler ham å rekke fram sin finger og hånd og stikke den i Hans side. Han gir ham det fortrinn at Han ikke bare lar ham se, som de [273] andre, men osgå å ta fatt på og føle som han selv hadde sagt: Uten at jeg får se naglegapet i Hans hender. Og Herren legger til: Vær ikke vantro, men troende.

Der ser du at Kristus ikke lar det bli bare med historien, men det er Ham om å gjøre at Tomas kan bli troende og forlate sin halsstarrige vantro og synd. Dette skjedde også med kraft. For Tomas begynte straks å avlegge en så herlig bekjennelse om Kristus som apostlene til den tid ikke hadde avlagt maken til, nemlig at den person som var oppstanden var sann Gud og mann. For det er et herlig ord han sier: Min Herre og min Gud! Han er ikke drukken, heller ikke taler han i skjemt, han mener heller ikke noen falsk gud. Derfor lyver han sannelig ikke. Kristus straffer ham heller ikke for det, men hans tro blir styrket. Altså må det være sannhet og alvor.

Dette var nå Kristi oppstandelses kraft, at Tomas som fremfor alle de andre var så meget forherdet i vantro, ble så hurtig forandret og omskapt til en annen mann. Ikke bare bekjenner han fritt at han tror at Kristus er oppstanden, men han blir også ved Kristi oppstandelses kraft så opplyst at han nå tror og bekjenner at hans Herre er sann Gud og et sant menneske. Ved Ham skal han på den ytterste dag oppstå fra de døde, for å leve evig med Ham i usigelig herlighet og salighet, likesom han nå ved Ham er oppstanden fra vantro, hovedkilden til alle synder. Likevel ikke bare han, men alle som tror det samme som han, likesom Kristus selv sier til ham: Fordi du har sett meg, Tomas, har du trodd, salige er de som ikke ser og dog tror.

Dette er det hovedstykke som vi av dette evangelium skal lære og holde fast ved, nemlig at vi tror at Kristi oppstandelse er vår, og virker det i oss at vi kan oppstå både fra synden og fra de døde. Om dette taler Paulus rikt og trøstefullt mange steder, likesom også Kristus taler her: Salige er de som ikke ser og dog tror. Johannes lærer også i slutten av dette evangelium om oppstandelsens bruk og nytte, der han sier: Dette er skrevet for at I skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at I som tror skal ha livet i Hans navn.

Det er jo også et mektig og tydelig språk som herlig roser troen, og som gir vitnesbyrd om at vi ved troen helt sikkert har det evige liv. Men det er ikke ved den tro som bare er en tom død tanke om Jesu historie, men ved den overbevisning som er forvisset om at Han er Kristus, den forjettede Konge og Frelser, Guds Sønn. Ved Ham blir vi alle forløst fra synden og den evige død på grunn av Hans døds- og oppstandelses kraft. Alene for Hans skyld mottar vi det evige liv, så at det heter i Hans navn, og ikke i Mose navn eller i vårt eget eller i en annens navn. Det vil si: Det er ikke for lovens, ikke for vår verdighets og våre gjerningers skyld, men bare på grunn av Hans fortjeneste. Peter sier jo i Ap. gj. 4, 12: Det er ikke noe annet navn under himmelen, som er gitt blant mennesker, ved hvilket det bør oss å bli salige.

Den oppstandne Frelser skjenke og oppholde den sanne tro på Hans navn i oss til vår salige ende! Amen.

I dette evangelium prises troens frukt, ja endog dens natur og beskaffenhet vises oss. Troens frukter er blant andre disse to: fred og glede. Paulus skriver i Gal. 5, 22, hvor han regner opp troens frukter etter hverandre: Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, fromhet, godhet, tro, saktmodighet, avhold. To av disse frukter er vist i vårt evangelium.

For det første kommer Kristus til disiplene, som sitter i frykt og redsel, og hvis hjerter er mismodige. For de venter hvert øyeblikk døden. Men Han trøster dem og sier: Fred [266] være med eder! Dette er den første frukt.

Etter disse ord følger den annen frukt. De ble nemlig glade da de fikk se den Herre Jesus. Deretter gir Han troen makt over alt som er i himmelen og på jorden og sier: Likesom Faderen har utsendt meg, så sender også jeg eder. Videre: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Nå vil vi betrakte det ene etter det andre.

Troen skal — som vi ofte har sagt — være slik beskaffen at enhver tilegner seg den Herre Jesu Kristi oppstandelse. Men det er ikke nok at vi tror at Han er oppstanden fra de døde. For det følger hverken fred eller glede, hverken kraft eller makt av det. Nei, du må tro at Han er oppstanden for din skyld, deg til gode, og at Han ikke for sin egen skyld sitter i ærens rike, men for å hjelpe deg og alle som tror på Ham. Du må forlate deg på at Han ved sin oppstandelse har overvunnet synd, død og helvede.

Dette betegnes ved at Kristus kom gjennom lukte dører og sto midt iblant disiplene. For det å stå er ikke annet enn at Han står i våre hjerter, det er midt i oss, således at Han er vår, likesom Han sto der og de hadde Ham hos seg. Når Han således står i våre hjerter, så hører vi straks en kjærlig røst som sier til samvittigheten: Vær tilfreds, det har ingen nød, dine synder er deg forlatt, de er tatt bort, de skal ikke mer skade deg. Det skritt som Herren her gjør, har Han gjort gjennom lukte dører. Han gikk gjennom tre og sten, bryter ikke noe i stykker og kommer inn likevel. Med dette vises på hvilken måte Herren kommer i våre hjerter og står i oss — det skjer ved predikeembetet. Derfor skal en ikke på noen måte forakte det dødelige menneske som Herren har befalt å predike ordet, og som Herren legger ordet i munnen på. Heller ikke skal en vente på en prediken fra himmelen, som om Gud selv skulle tale muntlig. Den som Han derfor vil gi troen, han må ikke forakte ordet. For Gud bruker det til et middel, og foretter det ved menneskelig prediken og ved ytre legemlig ord.

At Han således går inn i hjertet og ikke bryter i stykker noe, det forståes ved det at Han kom gjennom lukte dører. For når Guds ord kommer, så trykker det ikke samvittigheten. Det gjør heller ikke hjertets forstand og de ytre sanser forrykte.

Altså har vi to stykker: prediken og tro. At Han kommer til oss, er prediken. At Han står i våre hjerter, er tro. For det er ikke nok at Han står for våre øyne og ører. Han må stå midt i vårt hjerte. Men troens frukt er fred. Ikke bare den en har i det ytre, men den som Paulus taler om til filippenserne: Den overgår all forstand. Denne fred kan ikke bringes til veie ved fornuften. Det vil vi videre se i evangeliet.

For det første sitter disiplene innelukket av frykt for jødene. De tør ikke gå ut, for de har døden for øynene. I det ytre har de vel fred og ingen gjør dem noe. Men i det indre er deres hjerter redde, og de har hverken fred eller ro. I denne deres frykt og angst kommer Herren. Han gjør hjertet stille og gjør dem glade, idet Han tar frykten fra dem, ikke [267] ved å ta bort faren, men slik at hjertet ikke frykter mer. Jødene mistet ikke derved sin ondskap. De var like rasende etterpå som de var før, og i det ytre ble alle ting som de hadde vært. Men disiplene ble forandret i det indre. De ble så glade at de sa: Vi har sett Herren. Således gjør Han deres hjerter stille, så de blir trøstige og modige. Derfor spør de heller ikke mer etter jødenes fnysen og raseri. Den rette fred som tilfredsstiller hjertet er ikke den at det ikke er noen ulykke for hånden, men den som er midt i ulykken, når det i det ytre ikke er noen fred å se. Og det er forskjellen på verdslig og åndelig fred. Verdslig fred består i dette at det utvortes onde som gjør ufred, blir tatt bort. Når en fiende ligger foran en by, da er det ufred, men når fienden er borte, da er det igjen fred. Når armod og sykdom trykker deg, da er du heller ikke vel tilfreds. Men når du blir kvitt ulykken, så har du igjen utvortes fred og ro. Men den som lider slik, blir ikke forandret. Han er like redd enten ulykken er der eller ikke. Det er bare det at han føler frykten når ulykken er til stede.

Men den kristelige eller åndelige fred er ganske annerledes beskaffen. For her blir ulykken bare i det ytre, såsom fiender, sykdom, armod, synd, djevel og død. De går ikke bort, men ligger rundt omkring oss. Likevel er det i hjertets indre fred, styrke og trøst, så at hjertet ikke spør etter noen ulykke, ja, det er modigere når den er til stede enn når den er borte. Derfor kalles den en fred som overgår all forstand. For fornuften forstår seg ikke på noen fred uten den verdslige og ytre. Den kan ikke begripe at det skal være fred hvor det onde ennå er til stede: Den vet ikke hvorledes en person da kan trøstes eller tilfredsstilles. Derfor mener den at når bare det onde er borte, så må freden komme. Men når Ånden kommer, lar den all ytre motgang bero, men styrker personen. Av et redd hjerte gjør den et uforferdet, av et fryktsomt et modig, av en urolig samvittighet en fredelig, stille samvittighet. Mennesket er derfor modig og glad i forhold som hele verden ellers er redd i.

Men hva kommer dette av? Det kommer av troen på Kristus. For når jeg av mitt hjertes grunn tror på Herren, så jeg med sannhet kan si: Min Herre Kristus har ved sin oppstandelse overvunnet min nød, synd, død og alt ondt. Han vil være hos meg og med meg, så jeg ikke skal mangle noe til legeme og sjel, og ikke bli rammet av noen ulykke. Når jeg tror dette, så er det umulig at jeg kan fortvile eller bli redd, hvor meget synden og døden enn trykker meg. For troen sier alltid: Trykker synden deg eller forskrekker døden deg, så kast dine øyne på Kristus, som for din skyld er død og oppstanden. Han har overvunnet all ulykke. Hva kan da vel skade deg? Hvorfor vil du da frykte? Ligger annen ulykke deg på halsen, såsom sykdom og fattigdom, så vend øynene bort fra den, gi ikke akt på fornuften, men kast deg i armene på Kristus og hold fast ved Ham. Da blir du styrket og trøstet. Et så stort onde kan ikke møte deg, så at det skader deg eller gjør deg redd, dersom du ser og tror på Kristus. Hvor troen er, der følger virkelig en rettskaffen fred.

[268] Av freden følger nå den andre frukten som evangeliet omtaler. Da Kristus kom til disiplene og sa: Fred (være) med eder! Og da viste Han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade da de så Herren. Ja sannelig måtte de bli glade. For det er den største glede som et menneskehjerte kan føle at det ser Kristus. Tidligere har man latt oss se våre hender, det er, man har lært oss å stole på våre gjerninger. Men det fulgte ingen glede med det. Men ser vi Kristus, da blir vi glade. Og det skjer ved troen. For således sier Paulus i Rom. 5, 1—2: Derfor, da vi er rettferdiggjort ved troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi har fått adgang til den nåde, som vi står i, og vi roser oss av håp om herlighet hos Gud.

Her ser vi den frukt som en skal kjenne de rette kristne på. For den som ikke har fred når verden har bare ufred, den som ikke er glad under forhold da all verden har sorg og bedrøvelse, han er ennå ingen kristen, og har ennå ikke troen. Om dette synger vi også på denne tid i salmen om Kristi oppstandelse. Men neppe noen forstår den. Han som har forfattet den, har vel hatt rett forstand på det. Han lar det ikke bare bli med det at Herren er oppstanden, når han sier: Krist lå i dødens bånd osv. Han er igjen oppstanden. Men han overlater det til oss, når han sier: Vi skulle alltid være glade. Men hvorledes kan vi glede oss ved Ham når Han ikke er vår? Skal jeg derfor være glad ved Ham, så må Han være min. Jeg må ta imot Ham som min eiendom. Skal jeg trøste meg ved Ham, så må jeg holde meg til Ham i all ulykke, Han som til nytte og gagn for meg har overvunnet alle ting, og som ved sin oppstandelse trøster alle forskrekkede samvittigheter og bedrøvede hjerter. Dette er det som vårt evangelium sier oss om troen og dens frukter.

Videre handler det om predikeembete. Troens kraft viser seg i kjærlighet. For det er ennå ikke nok at jeg har Kristus til eiendom, at jeg har all trøst og glede av Ham. Jeg må også gjøre det som Han har gjort. Om dette sier teksten: Likesom Faderen har utsendt meg, så sender også jeg eder.

Dette er den første og største kjærlighetsgjerning at en kristen — når han har blitt en troende — skal beflitte seg på å føre andre mennesker til troen, likesom han selv er kommet til den. Her ser du at Kristus innstifter det ytre ords predike-embete. For Herren kom selv med dette embete, med det ytre ord. La oss vel fatte dette, for det er maktpåliggende. Herren vil nemlig si: Dere har fred og glede nok i meg. Dere har alt det som dere behøver, for deres person trenger dere ikke mer. Se derfor på meg, og gjør som jeg har gjort. Min Fader har alene for deres skyld sendt meg til verden. Jeg skulle være bare dere og ikke meg selv til nytte. Det har og jeg gjort. Jeg er død for dere. Jeg har gitt dere alt det som jeg er og har. Gjør dere derfor likeså! Tjen og hjelp enhver, for ellers har dere ikke noe å gjøre på jorden. Ved troen har dere nemlig nok av alle ting. Jeg sender dere ut i verden, likesom min Fader har utsendt meg, for at dere skal undervise og lære andre, så de kan komme til meg. Med dette blir enhver kristen [269] befalt til offentlig å bekjenne sin tro og føre andre til troen.

For det annet, når du har øvet denne store gjerning og lært andre den rette sannhets vei, fortsett da med å tjene enhver med et godt eksempel og gode gjerninger. Du erverver eller fortjener deg ikke noe med det, da du allerede har alt det du behøver til salighet. Nå gir Kristus sine disipler en befaling, ånder på dem og sier: Ta imot den Hellige Ånd! Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt.

Dette er en stor og mektig makt som ingen nok kan prise. Her gis et dødelig menneske, kjød og blod, makt over synd, død og helvede, ja over alle ting. Kristus gir her en åndelig makt og regimente, og vil da si: Når dere sier et ord over en synder, så skal det være sagt i himmelen og gjelde like meget som om Gud i himmelen selv hadde talt det. For Han er i deres munn. Derfor er det og likeså gyldig som om Han sa det selv. Det er jo sant at når Kristus taler et ord — for Han er herre over synd og helvede — og sier til deg: Dine synder skal være borte, så må de bort, og de formår intet mot Hans ord. Når Han derimot sier: Dine synder skal ikke forlates deg, da blir de ikke forlatt, og hverken du eller noen engel eller noen helgen eller noen skapning kan da forlate deg dem, om du enn plaget deg til døde.

Den samme makt har enhver kristen, fordi Kristus har gjort oss delaktig i all sin makt og myndighet. Han regjerer ikke legemlig, men åndelig. Derfor regjerer også Hans kristenhet åndelig. Han sier jo ikke: Du skal ha dette land, denne by, dette bispedømme eller kongerike å regjere over. Men Han sier: Dere skal ha makt til å forlate og beholde synden. Derfor angår denne makt samvittigheten, så at jeg i kraft av Guds ord kan felle en dom over samvittigheten. Mot denne dom kan ingen skapning, ingen synd, verden eller djevelen ha noe å innvende. Det er en høy makt. Men det er ikke dermed gitt meg makt i det ytre til å regjere over legeme, land eller folk. Det er en høyere og edlere myndighet som ingen sted har sin like.

Derfor skal vi takke Gud at vi nå erkjenner den store kraft og herlighet som er gitt oss ved Kristus i det ringe ord. Dette priser også Paulus høylig i Efes. 1, 3: Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i de himmelske gode ting i Kristus. Og i kap. 2, 6: Han oppreiste oss og satte oss med Ham i himmelen i Kristus Jesus.

Se hvilken overvettes trøst vi har når Gud oppvekker den samme kraft i oss som Han øver i Kristus. Likesom Han har satt Ham i et himmelsk rike over all myndighet, makt og kraft og alt hva nevnes kan, så har Han og gitt oss samme makt, så at de som tror, har all makt over himmel og jord. Det har vi i ordet som Han etterlot oss, og det så kraftig at hva vi taler, er likeså gyldig som om Han selv gikk her på jorden og talte i sin majestet og herlighet. Dette er den kraft vi har av Hans oppstandelse og himmelfart: Han gir oss makt til å døde og gjøre levende.

[270] Likevel må vi rett forstå disse Kristi ord: Dersom I forlater noen deres synder, er de dem forlatt, dersom I fastholder dem for noen, da er de dem fastholdt. Makten er nemlig ikke i dens hånd som taler, men i deres som tror. Dens makt som taler og deres som tror, er nemlig så vidt fra hverandre som himmel og jord.

Gud har gitt oss ordet og makt til å tale det, men derav følger ikke at det skjer således som vi taler. Kristus prediket også ordet. Likevel trodde ikke alle som hørte det. Heller ikke skjedde det som Han talte. Derfor vil Kristus ha sagt dette: Dere skal ha makt til å tale ordet og predike evangeliet, og si: Den som tror, ham er syndene forlatt, men den som ikke tror, ham er de beholdt. Men dere har ikke makt til å virke troen. For å plante og gi velsignelse er langt fra hverandre, som Paulus sier til korintierne: Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er det ikke gitt oss makt til å regjere som store herrer, men vi skal være tjenere som prediker ordet. Ved dette oppmuntrer vi menneskene til å tro. Tror du derfor dette ord, så har du denne makt. Men tror du det ikke, så hjelper det deg ikke hva jeg taler og prediker, skjønt det er Guds ord, og du gjør ikke meg noen skam, men Gud selv.

Se nå, dette er den makt som er gitt kirken ved apostlenes embete. Den er langt bedre enn all makt på jorden. For uten denne makt kan ingen — hvor stor og mektig han enn er — komme til Gud eller få trøst i sin samvittighet og bli forløst fra Guds vrede og den evige død. Selv om alle keisere og konger brakte sammen sin makt og kraft, penger og gods, så kunne de likevel ikke hjelpe seg selv eller noe menneske fra den aller minste synd. Når menneskehjertet er redd, hva kan det da vel hjelpe ham om han er en mektig konge eller keiser? Hva hjalp det den store konge Nebukadnesar i Babylon, da han mistet sin forstand, og utstøtt av folket måtte ligge på marken og ete gress blant de uforstandige dyr? Intet hjalp ham uten profeten Daniels prediken, da han forkynte ham syndenes forlatelse.

Hvem kan vel si hva det er for usigelig, mektig og salig trøst at det ene menneske med et eneste ord kan åpne himmelen og lukke til helvede for et annet? For i dette nåderike som Kristus har innstiftet ved sin oppstandelse, gjør vi ikke annet enn at vi lukker opp munnen og sier: Jeg forlater deg dine synder, ikke av egen makt og myndighet, men i Jesu Kristi sted og navn. Han sier jo ikke: Dere skal i deres eget navn forlate synden, men: Jeg sender eder ut, likesom min Fader har utsendt meg. Jeg har selv ikke gjort det av egen myndighet, jeg er sendt til det av Faderen. Den samme befaling gir jeg og dere inntil verdens ende, for at dere og all verden skal vite at denne forlatelse eller beholdelse av syndene ikke skjer av menneskelig makt eller myndighet, men etter Hans befaling som sender dere.

Det er ikke bare sagt til dem som er lærere eller kirkens tjenere, men til alle kristne. Enhver kan trøste og absolvere den annen i dødens nød eller hvor det ellers er nødvendig.

Er du bedrøvet over dine synder [271] og redd for den død som Gud evig straffer synden med, hør da at din sjelesørger eller et annet kristent menneske (dersom du ikke kan få sjelesørgeren) trøster deg med disse eller lignende ord: Kjære bror eller søster! Jeg ser at du er redd og frykter Guds vrede og dom for dine synders skyld, som du føler, og som nå gjør deg så bedrøvet. Men gi akt og la deg overtale, vær trøstig og ved godt mot! For Kristus, din Herre og Frelser, som har kommet for å gjøre syndere salig, har befalt at ikke bare kirkens forordnede tjenere, men i nødsfall hver menig kristen på Hans vegne skal trøste nesten og i Hans navn forkynne syndenes forlatelse.

Når du hører denne trøst, så ta imot den med glede og takk, som om du hørte den av Kristus selv. Da blir ditt hjerte så tilfredsstillet, oppmuntret og trøstet at du med glede kan si: Jeg har hørt et menneske tale til meg og trøste meg. For hans persons skyld vil jeg ikke tro et eneste ord av hans munn, men jeg tror på min Herre Kristus som har stiftet et sådant nåderike og syndenes forlatelse, og gitt menneskene befaling og myndighet til i Hans navn å forlate og beholde synden.

Når djevelen anfekter og skyter ut sine piler og sier: Du er en stor synder, du er fortapt og fordømt, da skal en kristen venne seg til, ikke lenger å kjempe med ham eller være alene, men gå til sjelesørgeren eller la ham eller en annen god venn kalle til seg. For ham skal han da klage sin nød og begjære råd og trøst av ham, og grunne sin sak på det som Kristus sier: Dersom I forlater noen deres synder osv. På et annet sted sies: Når to eller tre er forsainlet i mitt navn, vil jeg være midt blant dem. Og hva der av Skriften sies ham i Kristi navn, det skal han tro. For som han tror, så skjer det ham.

To eller tre kommer sammen i Kristi navn når de taler med hverandre, ikke om legemlige saker, hvorledes en kan erverve og vinne penger og gods, men taler om det som tjener til sjelens frelse og salighet. På samme måte når du i skriftestolen eller andre steder åpenbarer din svakhet og anfektelse, og han som du klager din nød for, merker at Moses ved loven har deg i klemme, at synden biter og trykker deg, at døden engster og skremmer deg, og at du sukker og klager over ditt eget liv og du lar sådanne ord falle: Akk! Om jeg aldri var født! Gud gi at jeg måtte leve en tid til, så ville jeg forbedre meg!

Når da din sjelesørger eller hvem det nå er, begynner å trøste deg, ikke på verdslig vis eller for pengers skyld, men fordi han ser at døden og dine synder har gjort deg bedrøvet og redd, da sier han til deg: La alt det fare som er på jorden, det være seg penger, gods, ja alle menneskers gjøren og laden, og tenk bare på å bli forløst fra din jammer og onde samvittighet. Du spør: Hvorledes skal jeg komme fra Moses og hans støtende horn? Jeg sier deg i den Herre Kristi navn at du skal la deg trøste, tro og være forvisset om at dine synder er deg forlatt, og at døden ikke skal skade deg! Se, da er to forsamlet i Kristi navn.

Av dette som nå er sagt, kan enhver selv overveie hva det er for [272] en stor og kostbar skatt med rett forstand å høre evangeliet eller absolusjonen av sjelesørgeren eller læreren.

La oss derfor takke vår kjære Herre Kristus, som ved sin oppstandelse har stiftet dette nåderike, og innrettet det således at vi i all nød og sorg alltid kan finne sann hjelp og trøst i det. Det er ikke nødvendig å hente denne skatt langt borte eller å løpe etter den med stor møye og omkostning. For Han har gitt apostlene og deres etterkommere — og i nødsfall enhver kristen — befaling og full makt inntil verdens ende til å trøste og styrke de svake og bedrøvede samvittigheter og i Hans navn å forlate dem deres synder.

Videre skriver evangelisten Johannes at Tomas ikke var til stede da Herren første gang åpenbarte seg for disiplene påskedags aften. At Herren kommer i Tomas’ fravær er sannelig ikke skjedd uten årsak. For Kristus kunne nok ha rammet tiden da Han kunne ha funnet Tomas sammen med de andre apostlene. Men det er skjedd oss til lære og trøst, for at Kristi oppstandelse kunne bli vissere og stadfestet med flere og sterkere vitnesbyrd.

Tomas sier straks ganske trossig: Uten jeg får se naglegapet i Hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i Hans side, vil jeg ingenlunde tro. Det er som han vil si: Ingen skal overtale meg til å tro. Jeg vil nekte det så ettertrykkelig at jeg ikke en gang vil tro om jeg så får se Ham likesom dere. Skal jeg tro så må Han komme meg så nær at jeg — om det var mulig — da kunne røre ved Hans sjel og føle Hans øyesten.

Han stakk dypt i vantro.

Dette er skjedd til eksempel og trøst for oss. Når de høye apostler også feilet og snublet, så ser vi av dette hvorledes Kristus forholder seg i sitt rike mot sine svake. Han kan likevel tåle dem som er så hårde og påståelige som Tomas. Han forstøter og fordømmer dem ikke for det, dersom de bare ellers gjerne vil være Hans disipler og ikke med forsett spotter Ham. Med dette lærer Han oss at vi ikke skal forarge oss på slike, heller ikke fortvile om dem, men omgåes dem vennlig etter dette eksempel, tjene deres skrøpelighet med vår styrke inntil de også blir oppreist og sterke. Dessuten tjener det til, som jeg ovenfor berørte, at Herrens oppstandelse ved denne vantro Tomas ikke bare blir sikrere bevitnet — idet han i hele 8 dager ble ved i sin vantro, og nesten helt hadde omkommet i den — men at Hans oppstandelses kraft også blir kjent og kommer oss til nytte. Vi ser jo at den bringer Tomas fra vantro til tro, fra tvil til en sikker erkjennelse og en herlig, skjønn bekjennelse.

Dette skjer, sier evangelisten, først åtte dager etter Herrens oppstandelse, da Tomas uansett alle de andres vitnesbyrd var styrket i sin vantro, ja helt overvunnet, og ingen håpet at Kristus ville åpenbare seg for ham. Da kommer Han og viser ham sine naglegap så friske som de andre så dem åtte dager før, og Han befaler ham å rekke fram sin finger og hånd og stikke den i Hans side. Han gir ham det fortrinn at Han ikke bare lar ham se, som de [273] andre, men osgå å ta fatt på og føle som han selv hadde sagt: Uten at jeg får se naglegapet i Hans hender. Og Herren legger til: Vær ikke vantro, men troende.

Der ser du at Kristus ikke lar det bli bare med historien, men det er Ham om å gjøre at Tomas kan bli troende og forlate sin halsstarrige vantro og synd. Dette skjedde også med kraft. For Tomas begynte straks å avlegge en så herlig bekjennelse om Kristus som apostlene til den tid ikke hadde avlagt maken til, nemlig at den person som var oppstanden var sann Gud og mann. For det er et herlig ord han sier: Min Herre og min Gud! Han er ikke drukken, heller ikke taler han i skjemt, han mener heller ikke noen falsk gud. Derfor lyver han sannelig ikke. Kristus straffer ham heller ikke for det, men hans tro blir styrket. Altså må det være sannhet og alvor.

Dette var nå Kristi oppstandelses kraft, at Tomas som fremfor alle de andre var så meget forherdet i vantro, ble så hurtig forandret og omskapt til en annen mann. Ikke bare bekjenner han fritt at han tror at Kristus er oppstanden, men han blir også ved Kristi oppstandelses kraft så opplyst at han nå tror og bekjenner at hans Herre er sann Gud og et sant menneske. Ved Ham skal han på den ytterste dag oppstå fra de døde, for å leve evig med Ham i usigelig herlighet og salighet, likesom han nå ved Ham er oppstanden fra vantro, hovedkilden til alle synder. Likevel ikke bare han, men alle som tror det samme som han, likesom Kristus selv sier til ham: Fordi du har sett meg, Tomas, har du trodd, salige er de som ikke ser og dog tror.

Dette er det hovedstykke som vi av dette evangelium skal lære og holde fast ved, nemlig at vi tror at Kristi oppstandelse er vår, og virker det i oss at vi kan oppstå både fra synden og fra de døde. Om dette taler Paulus rikt og trøstefullt mange steder, likesom også Kristus taler her: Salige er de som ikke ser og dog tror. Johannes lærer også i slutten av dette evangelium om oppstandelsens bruk og nytte, der han sier: Dette er skrevet for at I skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at I som tror skal ha livet i Hans navn.

Det er jo også et mektig og tydelig språk som herlig roser troen, og som gir vitnesbyrd om at vi ved troen helt sikkert har det evige liv. Men det er ikke ved den tro som bare er en tom død tanke om Jesu historie, men ved den overbevisning som er forvisset om at Han er Kristus, den forjettede Konge og Frelser, Guds Sønn. Ved Ham blir vi alle forløst fra synden og den evige død på grunn av Hans døds- og oppstandelses kraft. Alene for Hans skyld mottar vi det evige liv, så at det heter i Hans navn, og ikke i Mose navn eller i vårt eget eller i en annens navn. Det vil si: Det er ikke for lovens, ikke for vår verdighets og våre gjerningers skyld, men bare på grunn av Hans fortjeneste. Peter sier jo i Ap. gj. 4, 12: Det er ikke noe annet navn under himmelen, som er gitt blant mennesker, ved hvilket det bør oss å bli salige.

Den oppstandne Frelser skjenke og oppholde den sanne tro på Hans navn i oss til vår salige ende! Amen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
57 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  20: 19-31

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.