Saligprisningene i Bergprekenen er prekentekst på Allehelgensdag, men det er på denne søndagen ennå vanligvis en del uker til kalenderen er kommet dit. I tekstrekker av 2011 har vi imidlertid fått et lite spesialutklipp fra saligprisningene som prekentekst også på denne søndagen. Det dreier seg om den åttende og siste saligprisningen, som samtidig også er den niende, fordi den gjentas og forsterkes. Jesus gjentar og forsterker den på en måte som gjør den til et helt spesielt høydepunkt – midt blant åtte andre høydepunkter (om det går an å si det slik).
Bergprekenens kjennetegn er at den er talt til disipler, mennesker som Herren allerede har løftet inn på innsiden av Guds rikes porter. Og Bergprekenen begynner altså svært programmatisk og evangelisk med disse 8-9 saligprisningene, før den fortsetter med formaninger.
Forskjellen på en saligprisning og en formaning er at saligprisningen priser disipler salige ganske enkelt fordi de er Jesu disipler. Formaningene tar så sats i den saligheten disiplene alt er blitt tilkjent, og oppmuntrer oss til å virkeliggjøre i livsførselen de salighetskvalitetene som vi allerede er blitt tildelt av Herren.
I vår tekst møter vi altså ingen formaninger, men bare en dobbelt forsterket saligprisning, pluss en sterkt betont begrunnelse. Denne åttende og niende saligprisningen er rettet til forfulgte disipler. Det gjør dermed kommende søndag til de kristen-forfulgtes og martyrenes spesielle søndag (se ellers også tekstene på Allehelgensdag og Stefanussøndagen).
Slik ordlegger Jesus seg i Bergprekenens åttende saligprsining:
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres.
Også på det greske grunnspråket står ordet salig i flertall: «makárioi» = «salige». «Makároi» er nytestamentlig gresks måte å gjengi det hebraiske «asjreí» på (= «salige», også flertall). Det hebraiske ordet forekommer på ca 45 steder i GT, dels som verb og dels som substantiv. Over halvparten av stedene er å finne i Salmenes bok. Det hebraiske salighetsbegrepet kombinerer to betydninger på en gang. Dels betyr det «velsignet» (men da bare om den menneskelige mottageren av velsignelse). Og dels betyr det «lykkelig», «heldig», «gledelig priviligert og favorisert».
Kombinasjonen av betydningene «velsignet» og «lykkelig» forklarer hvorfor vi på norsk bør være sjeleglad fordi vi har ordet «salig» å ty til. Det får nemlig med seg begge deler på en gang, både velsignelsen og lykken. Samtidig kan man fornemme en understrøm av lengsel i den hebraiske bruken av salighets-begrepet. Å være salig er målet for de aller inderligste lengslene våre.
Her i v 10 saligpriser Jesus «de for rettferdighets skyld forfulgte». Forfølgelsesbegrepet er her klart nok. Det er perfektum partisipp passiv av «dioókoo» = forfølge. Men hva betyr «for rettferdighets skyld» (gr: «héneken dikaiosynees») ?
Matteus' jødiske lesere kjente rettferdighetsbegrepet fra GT. Men Matteus lar oss også møte rettferdighetsbegrepet i 3:15. Der overtaler Jesus Døperen til å døpe, trass i at Jesus er syndfri, «for slik oppfylles all rettferdighet». Det er dette Jesus-oppfylte rettferdighetsbegrepet vi møter foran vår tekst i den fjerde av saligprisningene. Der saligpriser Jesus disipler som «hungrer og tørster etter rettferdighet» (dvs etter den rettferdigheten som Jesus er kommet for å oppfylle gjennom dåp og død). De som «hungrer og tørster» etter denne tildelte rettferdighetstypen, «skal mettes», står det i fjerde saligprisning.
I vår åttende saligprisning må vi da gå ut fra at det er denne samme typen Jesus-tildelt rettferdighet som er årsaken til at disipler blir forfult. Å bli disippel av Jesus er å bli tildelt den rettferdigheten som Jesus ble døpt og korsfestet for å oppfylle. Og de som har fått tildelt denne rettferdigheten, de vil deretter ofte risikere forfølgelse. Men Jesu løfte lyser da tvers gjennom forfølgelsen: slike disipler er salige fordi «himlenes rike er deres» (se også saligprisning nummer én).
Så kommer vi til Jesu repetisjon og forsterkning, idet åttende saligprisning blir til saligprisning nummer ni:
11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld.
I tillegg til å gjenta og forsterke samme saligprisning, gir Jesus oss her en treleddet konkretisering av forfølgelsesbegrepet. Verbet «oneidídsein» betyr å «håne», «overøse med fornærmelser», «finne feil ved noen i nedverdigende hensikt». Verbet «dioókoo» betyr fremdeles «forfølge», «drive klappjakt på». Og den tredje konkretiseringen handler om den formen for løgnaktig baktalelse som består i å gi disiplene skylden for «allslags ondt», på en måte som kleber seg fast og ruinerer disiplenes gode navn og rykte (sml tysk: «Ruf-mord» = drap på vårt gode navn og rykte).
Legg så merke til to ting: I vers 10 ble disse diplene forfulgt «for rettferdighets skyld». Men her i vers 11 blir de forfulgt «for min skyld», sier Jesus. Disse to årsaksforklaringene kaster gjensidig lys over hverandre. (Om forfølgelsenes sataniske opphav, se Åpb 12:12-17).
Høydepunktet i den forsterkede niende saligprisningen lyder slik:
12 Gled og fryd dere, for stor er den lønnen dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.
Vi trenger naturligvis ikke å minne hverandre om at den naturlige menneskelige reaksjonen på urettferdig forfølgelse er smerte, gråt og tårer. Men Jesus ber altså likevel urettferdig forfulgte disipler om å løfte hodet og i stedet la seg fylle med stikk motsatte følelser: «gled og fryd dere».
Forklaringen er det ufattelig herlige frelsesløftet til nettopp forfulgte disipler: «stor er lønnen i himmelen». Dette er et spesialløfte til forfulgte disipler (se også Åpb 1:9, 6:9ff, 20:4 osv). Jesus har helt ekstraordinære frelsesgaver i vente for disipler som kreeres til å betale så høy en personlig pris for disippelskapet sitt.
