Denne prekenen er skrevet til Luk 2:25-38. Etter at ny tekstrekke kom, er denne teksten fordelt på to søndager; Romjulssøndag i tekstrekke 2 og 3.
Av og til når vi holder på med noe vanskelig, spør vi andre om hjelp: "Kan du se på dette…?" Ofte er det en hjelp å låne en annens øyne. De ser ting fra en annen vinkel. Da kan vi se med nye øyne på det vi har lurt på.
I dag skal vi se på Jesus-barnet med to andre øyenpar: Det er øynene til to eldre mennesker, Simeon som bodde i Jerusalem og en profet som het Anna, Fanuels datter.
Maria og Josef levde etter forskriftene i den gamle pakt. De sørget for at Jesus ble omskåret etter åtte dager (Luk 2:21), som alle andre jødegutter. Etter enda 33 dager tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham frem for Herren (Luk 2:22).
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kapittel fra vers 25:
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: “Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedninger og ditt folk Israel til ære.” Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: “Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tanker mange bærer i hjertet, komme for dagen.” Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem. Luk 2:25-38
Hellige Far, hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet! Amen.
Hva hadde Simeon og Anna å si om barnet?
Anna talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem.
Verdens sentrum. Sentrifugalt og sentripetalt.
Jeg som kjenner deres gjerninger og tanker, kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene – Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan – og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren – til hest, i vogner og bærestoler, på muldyr og kameler. De skal komme til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, som når israelittene kommer med offergaver i rene skåler til Herrens hus. Også av dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren. Jes 66,18-21
Simeon kalte Jesus et lys til åpenbaring for folkeslagene
Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om. Apg 17:30
Til ære for Israel
Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Joh 4:22
Til fall og oppreisning for mange i Israel
En hjørnestein er fin for dem som er inne i huset, og en snublestein for dem som er utenfor.
For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. 1 Pet 2:6-8
Et tegn som blir motsagt
Man skulle tro at de som smykket seg med å være Guds utvalgte folk, skulle kjenne hans Sønn, straks de så ham.
Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. Joh 12:37
Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. Joh 11:45-46, 53
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Joh 1:11
Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen
Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. 2 Pet 3:10
Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd
Ved Jesu kors stod hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Joh 19:25
For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. Heb 4:12
De stille i landet
Det er et vakkert bilde som tegnes av disse to som "ventet på frelsen for Jerusalem". I Salmenes bok finnes en helt spesiell beskrivelse av slike som Simeon og Anna Fanuels datter: "De stille i landet" (Salme 35:20).
Er det ikke et vakkert uttrykk?! Midt i et folk som hadde mistet mål og forpliktelse, midt i et folk som lot uretten blomstre, fantes det noen rettskafne og gudfryktige, som ventet trofast på den tid Herren ville gi, i stedet for å ta skjeen i egen hånd og provosere frem en løsning før tiden. Legg merke til beskrivelsen av Simeon:
I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Luk 2:25
Gudfryktig
En som er gudfryktig
- tar inn Gudsdimensjonen i alle avgjørelser
- er redd for å rote til det Gud holder på med i verden og i hverdagen.
Forklaringen til budene: ” Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste eller gjør ham noe vondt, men hjelper og støtter ham i all nød.” - tar seg ikke til rette, som om verden ikke var Guds men bare gudsforlatt og vår.
Vær ydmyke, ta dere ikke til rette, strekk dere langt så dere bærer over med hverandre i kjærlighet. Ef 4:2
De ventet på ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel
Livsmottoet for de stille i landet var: "Vent på Herren!"
Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn, hos ham er full forløsning. Sal 130:7
Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast. Jes 28:16
Noen ganger er det tiden for å reise seg og gjøre opprør mot uretten. Andre perioder må vi innse at det ikke nytter, hva vi enn gjør og sier.
Derfor tier den kloke i denne tid, for det er en ond tid. Am 5:13
Så gjelder det for oss å se hva som er best i vår tid, å tie eller å tale.
Hvem er de stille i landet i vår tid?
Det er en del som kjenner at de har et forhold til Guds ord, som gjør at de blir isolert i samfunnet og i kirken. De tenker og tror at Gud har åpenbart sin vilje for menneskelivet i Det nye testamente, men de føler at det ikke nytter å delta i den offentlige samtale.
Hvis de prøver seg med å henvise til ord som alle kan lese i Det nye testamente, blir de klubbet ned og regnet som fundamentalister, på linje med andre fundamentalister, som er villige til å drepe for sin tro. Hvis noen våger å henvise til "Guds klare ord", får de beskjed om at det bare er inbildning å snakke om "Guds klare ord".
For hundre år siden gikk striden om Jesu oppstandelse fra de døde. De som holdt fast på at Jesus var stått opp fra de døde, ble regnet som håpløst gammeldagse, og som fullstendig uvitenskapelige.
I vår tid går striden om etiske spørsmål, og særlig samlivsspørsmål. Er den nytestamentlige veiledning i samlivsspørsmål bare eksempler på hva som var kristen kjærlighet den gang – mens vi i vår tid må finne andre eksempler – eller åpenbarer Det nye testamente hva som er Guds kjærlige vilje med menneskelivet til alle tider?
I dag er det ingen som sier at det er gammeldags å tro at Jesus stod opp fra de døde. Kanskje blir det slik om hundre år at både samfunnet og kirken ser at nytestamentlig etikk er en åpenbaring av Guds kjærlige vilje med menneskelivet, og at nytestamentlig etikk var det eneste som kunne berge samlivet?
Det er viktig å ha noen "stille i landet" som tar vare på Guds ord og løfter, særlig i tider hvor det ikke nytter å si noe offentlig. Vi merker Jesu lidenskap når han snakker om å holde fast på hans ord:
Jesus svarte: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, som har sendt meg.” Joh 14:23-24
I Johannes åpenbaring leser vi hva Jesus sier til menigheten i Filadelfia:
Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn. Åp 3:8
Vi kan ofte føle oss maktesløse i den offentlige samtale, men det går likevel an å holde fast ved Jesu ord.
I dag utfordres vi sammen som menighet og spesielt dere som foreldre og faddere til å ta vare på Jesu ord i familien. I dåpsbefalingen sa Jesus at når vi døper skal vi også "lære dem å holde alt jeg har befalt dere".
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
