Kommende søndag har vi fått til evangelietekst en mammontekst fra Bergprekenen. I mammontekstene bekjemper Jesus det materialistiske livssynet som består i at vi setter vår lit til dennesidig rikdom i stedenfor til Den treenige Gud.
Bergprekenens tekster er gjennomgående formaningstekster. Jesus taler til mennesker som i utgangspunktet allerede er disipler. Det de nå trenger, er veiledning om troens og kjærlighetens vei helt frem til saligheten hos Gud.
Bergprekenen fyller tre kapitler hos Matteus. I kap 5 utlegger Jesus Moselovens egentlige mening og budskap. Utleggelsen ender i oppsummeringsordet i Matt 5:48:
Vær da fullkomne, likesom Faren deres i himmelen er fullkommen.
Grunntekstens ord for fullkommen er «téleios» = en som er nådd helt frem til endemålet. I bibelsk hebraisk svarer det til fredsbegrepet «sjalåm», som tegner bildet av en flaske eller beholder som er fylt helt full.
Jesu bud om disippel-fullkommenhet i Matt 5:48 svarer til Hellighetslovens grunnbud:
Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. 3. Mos 19:1 = 1. Pet 1:16
Det er med sats i dette hellighets- og fullkomenhetsbudet Jesus i Matt 6 tar opp de klassisk jødiske fromhets-idealene: almisse, bønn og faste. Sunne og sanne disipler av Jesus skal ikke være opptatt av disse idealenes utvendige sider. Sann fromhet er ikke til for at vi skal ha noe rosverdig å vise frem for meddisiplene våre på livsvandringen. Men sann fromhet handler om det takknemlige hjertet som benådede disipler vender mot Gud i himmelen, alene.
Det er også denne gudvendte hjerteinnstillingen Jesus har i tankene idet han i vår tekst forlater punktet om faste (Matt 6:16-18) og går over til å advare oss mot mammonlivssynets snikende fare. Sitat:
19 Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler.
Også på grunnspråket har denne setningen bydeform: «skatt-samle dere ikke skatter på jorden …». Men nektingspartikkelen gjør likevel bydeformen litt mykere enn i de budene vi kjenner fra De ti bud: vi skal «ikke først og fremst» samle oss skatter på jorden, osv.
Det er en kjærlige og nådig disippelformaning Jesus her forkynner oss, ikke et absolutt og majestetisk bud. På den andre siden er det likevel et majestetisk og absolutt bud Jesus tar utgangspunkt i og og konkretiserer, nemlig budet mot avgudsdyrkelse:
Du skal ikke ha andre guder enn meg. 2.Mos 20:1ff
Jesus ønsker seg rett og slett modne og tenkende disipler som greier å tenke proporsjonalt riktig om forholdet mellom de absolutte budene og hverdagsformaningenes formhetsidealer.
På den ene siden trenger alle disipler såpass med skatter på jorden at vi kan livnære oss selv og familiene våre. Men på den andre siden trenger vi også sterkt å advares mot mammons iboende urettferdighet (Luk 16:9ff). Og vi trenger motgift mot fristelsen til å ville «sikre seg» her på jorden ved å feste hjertets og troens basale tillit til mammon i stedenfor til Gud.
«Møll og rust» gjengir grunntekstens «seés kai broôsis». «Seés» betegner insekter med orm-lignende larver som spiser klær eller treverk. «Broósis» («oppspising») betegner selve nedbrytingsprosessen, inkludert også nedbrytende korrosjon av metaller. Verbet «a-fanídsoo» tegner bildet av en overflate som tildekkes, skjules eller ødelegges. Den gamle norsk bibeloversettelses-tradisjonen har gitt oss en praktfull gjengivelse av hele dette uttrykket: «… der møll og rust tærer …». Jesu poeng er å minne oss om at ingenting her på jorden er garantert varig og bestandig. Selv korrosjonsfrie metaller som gull trues jo av tyver som bryter inn og stjeler.
I stedenfor flyktige jordiske skatter har Jesus et varig og bestandig positivt alternativ, sitat:
20 Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. 21 For hvor skatten din er, der vil også hjertet ditt være.
Dette positive alternativet bør vi trolig tolke svært vidt. «Skatter i himmelen» inkluderer utvilsomt alt som hører til frelse og salighet. Men også alle typer misjonsfrukter og kjærlighetsrelasjoner i en disippels liv må antas å være inkludert i uttrykket (sml Lk 16:9ff).
Jesus fortsetter:
22 Øyet er legemets lys. Er øyet ditt friskt, da vil hele legemet ditt være opplyst. 23 Men om øyet ditt er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!
Moderne mennesker gjenkjenner ikke lenger de eldgamle begrepene «friskt eller sykt øye» (eg: «enkelt eller ondt øye») som Jesus her gjør bruk av. Men det problemet kan vi for så vidt godt la ligge. Poenget er at øyets tilstand (akkurat som hjertets tilstand ovenfor i v 21) åpner døren for en full livssyns-diagnose.
Og hovedspørsmålet i disse to versene er så hva henholdsvis lys og mørke betegner. Jeg gjør her en lang historie kort og tror at lyset i v 22 stammer fra det stedet der troende disipler har deponert skatten sin, nemlig: himmelen. Mens mørket i v 23 vokser frem hos disipler som ennå henger trosmessig fast ved jordiske skatter og derfor får livsvandringen sin infiltrert av de mørke avguds-impulsene som stammer fra mammon-livssynets mørke og hedenske avvei.
Så oppsummerer Jesus søndagstekst slik:
24 Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.
Grunnbildet i dette verset kommer til uttrykk i verbet «tjene» Det greske verbet «doulévein» betyr «være trell for». Bibelen bruker ofte ordet for å illustrerer menneskenes trosforhold. Hører vi Gud til, da er vi helhjertet i Guds tjeneste. Men har vi mammon, pengene, som livssynsmessig overordnet, da er vi mammons treller.
Ordet «mammon» skal (ifølge NIDNTT) være i ordfamilie med ordroten «aman» (= GTs trosbegrepet). Både rabbinske tekster og Jesus bruker «mammon» om penger og rikdom som fungerer som avgud ved å fortrenge tillitsfull og helhjertet tro på Gud.
