Jesus føres av Ånden ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Det er en Gudvillet fristelse. Gud har nemlig en plan for å gjenopprette det paradis som gikk tapt da Adam og Eva på vegne av hele etterslekten falt etter fristerens opptreden i treet til kunnskap om godt og ondt.
Paradishagen er nå byttet ut med et karrig ørkenlandskap. Men mens det i begynnelsen var bruden som sto ansikt til ansikt med fristeren er det nå brudgommen.
Djevelen innleder på samme måte i begge tilfelle. Han sår tvil om Guds ord, og han som er Ordet: «Har Gud virkelig sagt» får Eva høre. «Er du Guds sønn» lyder det til Jesus.
Svaret Jesus gir fristeren lærer oss hvordan vi skal møte enhver tankebygning som reiser seg mot kunnskapen om Gud (2 Kor 10)
Det står skrevet
Det står skrevet
Det står skrevet
«Skriften alene» presiserte man i reformasjonstiden. Ikke tradisjonen, ikke fornuften, ikke erfaringen, men skriften alene.
I kampen mot fristeren er Åndens sverd, Guds ord, det eneste våpen som gjelder. (Ef 6)
Når djevelen får oss til å tvile på Guds ord er det begynnelsen på slutten for oss. For Guds frelse gripes i tro. I troen på Ordet. I troen på Kristus. Derfor heter det også «Troen alene» og «Kristus alene».
Til sist heter det «Nåden alene». Fordi slaget ikke ble avgjort i Edens hage, men av den andre Adam, som sto der vi falt, og som hang der vi skulle hengt.
Han er det vi møter i ordet. Derfor er det så viktig at vi holder det høyt – leser det – taler det og tror det!
Denne teksten er tidligere trykket i bladet Utsyn som en kommentar til søndagens tekst.
