Stråler av Guds herlighetslys

Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



4. søndag i påsketiden
Tekstrekke 2
 
Lesetekster: Jes 43,16-21 eller Apg 9,1-19
 Åp 2,1-7
Prekentekst: Joh 13,30-35
Fortellingstekst: 1 Sam 17,3-11.37-50
Poetisk tekst: Salme 30,5-6.12

Denne søndagens evangelietekst er omgitt av to svik. Foran vår tekst har Johannes skildret den scenen under påskemåltidet der Jesus identifiserte Judas Iskariot som forræder. Etter vår tekst skildrer Johannes også Peters overmodige erklæring og Jesu forutsigelse av Peters svik. I en forstand er derfor evangelieteksten vår rammet inn av forræderi og svik.

Men der er også en avgjørende forskjell. Peters svik var et svik mot en overmodig egenerklæring. Judas' forræderi var derimot et fremforhandlet og betalt høyforræderi.

Johannes skildrer hvordan de lå til bords (les: med overkroppen hvilende på venstre skulder og hodet inn mot bordet). Jesu posisjon i henhold til forskriften var nest lengst til venstre. Rett foran ham lå Johannes i samme stilling. Dermed kunne Johannes bare lene hodet bakover og hviske et spørsmål til Jesus etter at Jesus hadde sagt: «En av dere kommer til å forråde meg». Og Jesus kunne hviske svaret så lavt at bare Johannes hørte det.

Johannes så også den ledsagende bevegelsen: «Det er han som jeg gir det brødstykket jeg nå dypper» Åpenbart dyppet så Jesus det lille brødstykket i påskemåltidets vanlige dressing av dadler, rosiner og vineddik og gav det til Judas. I det øyeblikket slapp så Judas Guds fiende Satan til i viljen sin (se 13:27). Men Jesus sa til Judas: «Det du gjør, gjør det snart.»

Johannes skriver i versene foran vår tekst at disiplene ennå ikke forsto det som skjedde med Judas. Men i realiteten var loddet nå kastet. Nå var den avgjørende begivenhetsrekken på veien mot Golgata satt i bevegelse. Legg så, idet vår tekst begynner, merke til hvordan Johannes repeterende poengterer at svikeren nå gikk fra måltid og forlot disippelfellesskapet, sitat:

30 Da Judas Iskariot hadde fått brødstykket, gikk han straks ut. Men det var natt. 31 Da han var gått, sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham. 32 Er Gud herliggjort i ham, da skal også Gud herliggjøre ham i seg selv, og han skal snart herliggjøre ham.

Johannes vil her for det første at vi skal oppdage kontrasten mellom lys og mørke. Forræderen Judas forvinner ut i natten, der denne verdens gudfiendtlige nattemørke rår. Jesus snakker på den andre siden til de gjenværende om Guds himmelske herlighetslys. For det er nå i ferd med å stråle frem.

For det andre må vi merke oss at Jesus sier «nå». Det er forræderens avmarsj Jesus da sikter til. Jesus har satt den avgjørende begivenhetsrekken i bevegelse ved å gi forræderen et stykk brød med dressing og be ham gå. Jesus vil at disiplene skal forstå at hele begivenhetsrekken ifølge Guds plan er til for å herliggjøre Jesus.

«Herlighet» (gr: «doxa» hebr: «kavåd») er Bibelens navn på den lysglansen Gud bor i, en lysglans Jesus forlot da han samtykket i å bli menneske for å lide og dø i vårt sted (Fil 2:5ff). Ikke en gang Moses kunne overleve et møte ansikt til ansikt med Guds herlighetslys (2. Mos 33:20). Men Jesus inviterer disiplene sine til å innse at fornedrelses-veien fra måltidsbordet til korset i virkeligheten er starten på en herliggjørelses-vei.

Jesus betoner i v 31-32 at det skjer en gjensidig herliggjørelses-prosess mellom Faderen og Sønnen. Jesus herliggjør Faderen ved å gå frelsesveien i lydighet. Og Faderen svarer med å herliggjøre Sønnen «i seg selv» (som preposisjonsleddet antagelig bør oversettes). Antagelig sikter Jesus til at Faderens herliggjørelse vil komme i og med oppstandelsen. Derfor sier Jesus i v 32c at Guds herliggjørelse av Jesus  skal skje «snart».

Altså: Moses kunne ikke se Guds herlighetslys ansikt til ansikt. Men nå varsler Jesus at de elleve skal få se Guds herlighetslys begynne å stråle frem fra et kors og fra en oppstandelse. Det er derfor Bibelens herlighetsteologi er korsteologi.

Så kommer vi til det verset som etterpå utløste en samtale om Peters svik:

33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal lete etter meg, og som jeg sa til judeerne, sier jeg nå til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.

At dette verset utløste Peters svik (v 36ff), kom av at Peter misforsto. Jesus hadde to ganger tidligere sagt til visse judeere, som sto ham etter livet, at han skulle bli borte og ikke lenger kunne finnes (7:33f og 8:21ff). Nå sier Jesus det samme til de elleve med inderlig vennlighet (gr: «teknia» = «småbarna mine»).

Jesu poeng er antagelig at syndige menneskebarn som eventuelt dør på et kors, ikke vil kunne herliggjøre Gud på samme måten som han som på Faderens oppdrag lider uskyldig.

I stedet gir Jesus disiplene sine en annen vei til herliggjørelse av Faderen og Sønnen, nemlig den inderlige broderkjærlighetens vei, sitat:

34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. 35 Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.

I virkeligheten er ikke Guds kjærlighetsbud på dette tidspunktet noe nytt bud. Gud hadde åpenbart det allerede i 3. Mos 19:18. Og Jesus hadde i flere møter med samtidige rabbinere gitt dem medhold i at det dobbelte kjærlighetsbudet er summen av alle Guds bud (Mark 12:28ff etc, sml Gal 5:14). Til og med Johannes selv betoner at budet strengt tatt ikke er nytt (1. Joh 2:7f).

Når Jesus derfor bruker adjektivet «nytt» om kjærlighetsbudet, sikter han til den spesielle betoningen han nå gir det inn i den lille kretsen av disipler, som etter svikerens avmarsj er blitt redusert til elleve. Jesu sanne venner skal kjennes på den innbyrdes kjærligheten mellom de troende.

Tertullian siterte noen hedninger et knapt århundre etter Johannesevangeliets nedskriving. De sa om de kristne: «Se hvor de elsker hverandre. Se hvor villige de er til å dø for hverandre.»


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Johannes´ evangelium  13: 30-35

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
  Flere ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.