Skikken med at det alltid er syv uker fra påske til pinse går tilbake til GT. Et av GTs navn på pinsehøytiden er «Ukenes høytid» (hebr: «sjavuot»), oppkalt etter de syv ukene som er nevnt i GTs pinsetekster (2. Mos 34:22, 3. Mos 23:15f, 4. Mos 28:26ff, 5. Mos 16:9f, sml 2. Mos 19-20).
Kommende søndag er vi ferdig med seks av disse syv ukene, og søndagen profileres nå som en overgangssøndag mellom påske og pinse. Derfor er det ikke uventet at prekenteksten er hentet fra disiplenes samvær med Jesus i påsken, men retter blikket fremover mot Talsmannen, Den Hellige Ånd. Sitat:
12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.
Her bør vi legge merke til at Jesus taler eksklusivt til disiplene (sml v 6). Det er bare disiplene som får vårt avsnitts løfte om spesialhjelp fra Ånden. Disiplenes oppgave i de tre årene sammen med Jesus var å ta imot og ta vare på Jesu ord og være øyenvitner (og «ørevitner») om alt det de så og hørte (se 15:27). Ved avskjedsmåltidet sier Jesus nå at utdannelsen deres egentlig ikke er helt ferdig. Jesus har mer å åpenbare. At disiplene ikke kunne «bære det nå», berodde sikkert dels på den sorgtunge avskjedsatmosfæren (v 6). Og dels berodde det på at disiplene ennå ikke hadde skjønt forhåndsvarslene om Jesu lidelse og død.
Men Jesus vil likevel sørge for at disiplene får ta imot hele Jesu åpenbaringsbudskap. Det skal derfor skje slik:
13 Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende tingene skal han forkynne dere.
Av grunnteksten fremgår det at Jesus her omtaler Ånden med et poengtert hankjønns-pronomen (gr: «ekeínos», «når HAN kommer …»). Jesus bruker hankjønn trass i at det greske ordet for «ånd» er et upersonlig intetkjønnsord. Slik lærer vi at Ånden er en person. Og Jesus lærer oss å omtale ham i hankjønn.
Vårt vers 13 er Johannesevangeliets femte og siste forhåndsvarsel om Talsmannen (sml: 14:16ff, 14:26ff, 15:26f, 16:7ff). Hvert av Talsmannstedene har sitt eget fokus. I vårt avsnitt fokuseres det på den hjelpen Ånden skal gi disiplene som mottagere av Jesu åpenbaringsord.
Blant annet bør vi merke oss at Jesus kaller Talsmannen «sannhetens Ånd» (se også 14:26 og 15:26). Det understreker hvor viktig det er at vi ser på Jesu åpenbaringsord som sannhet. Akkurat som Jesus selv er sannheten (14:6), er Ånden sannhetens Ånd.
Videre lover Jesus at Åndens skal veilede disiplene til «hele sannheten». Det løftet oppfylte Ånden da apostlene noen år senere skrev ned de nytestamentlige skriftene. For v 13 sier ikke at Ånden også i senere århundrer skal komme med nye tilleggsåpenbaringer. Verset lærer ikke at kirken fritt kan «promulgere nye dogmer». Og det sier ikke at disipler også i senere generasjoner har et «åndens indre lys» som kan gi ny åpenbaring utenfor det som faktisk står i Bibelen. Verset dekker derimot NTs nedskrivning i de opprinnelige disiplenes første generasjon.
At v 13 et skriftsynsvers, et vers om Åndens hjelp til disiplene under nedskrivinger av Jesu åpenbaring, det ser vi av verbene i v 13: «veilede», «tale» og «forkynne/kunngjøre» (gr: «ap-angélloo»). Det er åpenbaringsbegreper. NTs skrifter har, i likhet med GTs, både menneskelige og guddommelige forfattere. I samvirke.
I v 13b er det lærerikt å merke seg Åndens troskap mot åpenbaringens kilde. Ånden «skal ikke tale av seg selv». Men han skal tale til disiplene om to ting: «det som han hører», og: «de kommende tingene». Det førstnevnte uttrykket ligner på det Jesus sa om seg selv: At han selv aldri sa noe annet enn det som han hadde hørt av Faderen (se 3:33ff, 5:19f, 7:16ff, 8:26ff, 42f, 12:47ff, 14:10). Når sier Jesus det samme om Ånden.
Det sistnevnte uttrykket, «de kommende tingene», kan betegne begivenhetene straks etter skjærtorsdagsmåltidet, dvs påskens lidelseshistorie og evangelium. Alle NTs fire evangelier fokuserer sterkt på det som skjedde med Jesus i påsken. Men uttrykket kan også strekke seg helt frem til endetiden. I så fall er uttrykket kanskje til og med et forhåndsvarsel om NTs siste bok, Åpenbaringsboken.
Jesus legger ellers stor vekt på å betone Åndens Kristuslojalitet, sitat:
14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. 15 Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere.
Verbet «herliggjøre» har røttene sine i GTs og NTs spesielle herlighetsbegrep. Gud Fader bor i et himmelsk herlighetslys. Syndige mennesker kan ikke tåle å komme Guds herlighet nær. Derfor fikk Moses bare se Guds herlighet bakfra. Likevel lyste det et gjenskinn fra ansiktet hans etterpå. Også rundt englekoret på Betlehemsmarkene lyste Herrens herlighet. (Det hebraiske ordet «kavåd» fotograferer urbilde av «tung egenvekt» og forkynner som regel det ærerikt opphøyede ved Gud).
Jesus bruker verbalformen «herliggjøre» flere ganger. Hans oppgave var å herliggjøre Faderen (7:18, 14:13, 17:4). Og Faderen herliggjør Sønnen (17:1, sml 5:23). Nå sier altså Jesus i v 14 det samme om Ånden. Han skal herliggjøre Jesus. Innenfor Treenighetens enhet skjer det en gjensidig herliggjørelse mellom Faderen, Sønnen og Ånden.
Og denne interne, gjensidige herliggjørelsen innenfor Treenigheten er det altså at Ånden forsyner seg av idet han overtar disiplenes utdannelse til apostoliske åpenbaringsmottagere og NT-forfattere. Ånden herliggjør Sønnen ved å ta av Sønnens gaver fra Faderen og gi dem videre i guddommelig åpenbaring til disiplene. For de er av Jesus selv autorisert som åpenbaringsmottagere (se 15:27).
GTs og NTs Kristusvitnesbyrd kalles i v 13 «hele sannheten». I Apgj 20:27 kalles det «hele Guds råd». Og akkurat som jødisk pinsedag var en høytid for GTs gudsåpenbaring på Sinai, bør vi på søndag før pinse fremholde et treenighetsforankret, Kristussentrert og inspirasjonsbasert apostolisk bibelsyn.
