Denne søndagens evangelietekst inneholder det berømte mannakorn-ordet om «tros-testen»: Om noen vil gjøre Guds vilje, skal han erfare om læren er av Gud. Dermed blir kommende søndag antagelig en slags tros-apologetikkens søndag, en søndag da folk utfordres til selv å prøve i praksis å vandre på troens vei.
Foran vår tekst bør vi i Joh 7:1f merke oss at det greske uttrykket «hoi ioudioi» har to betydninger. Det kan bety «jødene». Men det kan også bety «judeerne» (dvs jøder fra Judea fylke til forskjell fra jøder fra Galilea fylke).
Joh 7:1-2 viser at det er nødvendig å gjøre forskjell på disse to betydningene. For i v 1 står det at Jesus gikk omkring i Galilea, men ikke i Judea, «fordi judeerne sto ham etter livet». Her må vi gå ut fra at det greske ordet betyr «judeerne», siden de galileiske jødene ikke sto Jesus etter livet. I v 2 står det samme greske uttrykket, «hoi ioudaíoi». Men der handler det om hele folket: For «jødenes høytid, løvhyttefesten, var nær». Her passer betydningen «judeerne» ikke.
Denne skjelningen mellom de to betydningene er en utfordring tvers gjennom hele Johannesevangeliet. Flere steder er valget vanskelig. Den beste hjelpen får vi nettopp her i kap. 7. For her lærer vi å se i tekstsammenhengen om Johannes kan ha grunn til å sondre mellom judeiske jøder og galileiske jøder. Til sammenligning skriver de tre andre evangelistene på slike steder at det var «yppersteprestene og de skriftlærde» som sto Jesus etter livet. Yppersteprestene soknet til det saduceiske lederskaps-miljøet i Jerusalem. I Judea fylke hadde man en viss selvbestemmelsesrett under Pontius Pilatus. I Galilea fylke var det derimot Herodes Antipas som styrte. Der hadde disse lederne ingen politisk innflytelse.
En ting til er viktig i versene foran vår tekst. Jesu yngre brødre var på denne tiden ennå ikke kommet til tro på Jesus. De vendte ikke om før Jesus viste seg for dem etter oppstandelsen (se Mark 3:21 sml Apg. 1:14 og 1.Kor 15:7). Nå sa de ironisk til Jesus at han burde dra sør til hovedstaden til Løvhyttefesten «for å vise seg frem for verden». Men Jesus svarte (nokså fredsommelig) at de fikk dra uten ham. For «tiden min er ennå ikke kommet».
Det Jesus da åpenbart ventet på, var et signal fra Faderen om rett tidspunkt. Vi befinner oss her et halvår før den påsken da pilegrimene hyllet Jesu inntog i Jerusalem, etterfulgt av Judea-lederskapets pågripelse av Jesus. F. F. Bruce tror det ville blitt et tilsvarende oppstyr rundt Jesu inntog hvis han her i kap. 7 var kommet allerede til høytidens begynnelse.
Etter de yngre brødrenes avreise må Jesus likevel ha fått Faderens signal og dro i stillhet etter dem til Jerusalem. Der hadde judeerne lett forgjeves etter Jesus (v 11). Og folk flest hadde hvisket og tisket litt engstelig til hverandre for og imot Jesus (v 12-13). Så står Jesus, idet vår tekst begynner, ganske uventet offentlig frem midt i løvhyttefest-uken, sitat:
14 Men da det alt var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte.
F. Bruce skriver at Jesus her trolig gjorde som andre rabbinske lærere og tok opphold i Tempelforgården mens han underviste. Det greske ordet «didáskein» betyr «undervise», «lære fra seg». Slik skildres reaksjonen:
15 Judeerne undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke er opplært?
I dette verset er «judeerne» trolig riktig oversettelse, siden de siteres på et ord med saduceerpartiets fiendtlige brodd mot Jesus. Bokstavelig lyder grunnteksten slik: «Hvordan kan denne bokstavene, han som ikke er blitt opplært?» Men uttrykket «kunne bokstavene» handler ikke om å lære å lese. For det kunne trolig nesten alle jøder på Jesu tid. Uttrykket handler derimot om de hellige bokstavene i Den hebraiske Bibelen (se samme uttrykk i Joh 5:37, 2.Tim 3:15 og Apg. 4:13). Det de judeiske lederne derfor her spør om, er hvordan Jesus kan være minst like bibellærd som en utdannet rabbiner uten først å ha vært disippel av en rabbiner. (De samme judeiske lederne stilte omtrent samme spørsmål også et år eller to senere, da Peter og Johannes sto offentlig frem i Jerusalem etter Jesu oppstandelse, se Apg. 4:13).
Jesus besvarer spørsmålet deres slik:
16 Jesus svarte dem og sa: Læren min er ikke min, men hans som har sendt meg.
I den moderne hebraiske NT-oversettelsen MHNT gjengir man her Jesus slik: «Thora-en min er ikke min, men hans som sendte meg». Det kan muligens ha vært den original-ordlyden som Johannes så har gitt oss på nytestamentlig gresk. I så fall understreker Jesus her på en sterk og inntrykksfull måte samsvaret mellom Guds åpenbaring i GT og Guds åpenbaring gjennom Jesus og NT. Pluss sin egen underordning under Faderen. Og denne dype (lære-)enheten mellom Faderen og Sønnen må vi ha i tankene når vi nå til slutt kommer til selve trostest-verset, sitat:
17 Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.
Legg først merke til vilkårsetningens utfordrende viljes-appell: «Om noen VIL gjøre Guds VILJE …». Guds vilje må for det første være Guds hellige bud. Idet vi prøver å oppfylle dem fullstendig, må vi for det andre nødvendigvis erkjenne vår egen syndighet. Og da svarer hele Bibelen for det tredje med mange og sterke omvendelses-appeller. Men omvendelse er for det fjerde en salig ting som direkte planter en nyomvendt inn i troens verden og dytter oss i gang med å vandre på troens vei. Trolig er alt dette ment med uttrykket «gjøre Guds vilje».
Legg deretter i hovedsetningen merke til Jesu overveldende løfte: Da skal hver tros-tester «kjenne» om læren er av Gud. Det greske verbet «ginoóskein» betegner hele fylden av erkjennelse og erfaring: vite, kjenne, erfare, oppleve med hele seg, osv. (Verbet brukes til og med om de inderligste typene seksual-erfaring, se 1.Mos 4:1). Jesus lover derfor her å la hver alvorlig søkende tros-utprøver få et salig, nært og tros-stadfestende møte med Jesus selv.
