Tilgivelse

Derfor er himmerikes rike å ligne med et menneske, som var konge, og som ville holde regnskap med sine tjenere. Men da han begynte å holde regnskap, ble en ført fram for ham, som var ham ti tusen talenter skyldig. Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han og hans hustru og barn og alt det han hadde, skulle selges, og at der skulle betales. Da kastet tjeneren seg ned på sitt ansikt for ham, og sa: Herre, vær langmodig med meg, og jeg vil betale deg det alt sammen. Da ynktes denne tjeners herre inderlig over ham, gav ham løs og ettergav ham gjelden. Men den samme tjener gikk ut og fant en av sine medtjenere som skyldte ham hundre penninger, og han grep fatt i ham og ville kvele ham og sa: Betal det du skylder! Da falt hans medtjener ned for hans føtter, bad ham og sa: Vær langmodig med meg, og jeg vil betale deg det alt sammen! Men han ville ikke, og gikk bort og kastet ham i fengsel, inntil han betalte det han var skyldig. Men da hans medtjenere så det som var hendt, ble de meget bedrøvet, og kom og fortalte sin herre alt det som var skjedd. Da kalte hans herre ham fram og sa til ham: Du onde tjener! all din gjeld ettergav jeg deg, fordi du bad meg; burde ikke også du forbarme deg over din medtjener, likesom jeg har forbarmet meg over deg? Og hans herre ble vred, og overgav ham til dem som piner, inntil han betalte alt det han var skyldig. Så skal også min himmelske Fader gjøre mot eder om ikke enhver av eder av hjertet tilgir sin bror. Matt 18:23-35

Denne lignelsen har Herren fremsatt som tillegg til det svar Han ga Peter, som Han tidligere hadde gitt løse- og bindenøkkelen. For da Peter spurte Ham hvor ofte han skulle tilgi sin neste — om det var nok med syv ganger, og Han svarte: Ikke syv ganger, men inntil sytti ganger syv ganger, gikk Han over til denne lignelsen. Han avsluttet den med at den himmelske Fader vil — hvis vi ikke tilgir vår neste — handle med oss som denne konge behandlet sin tjener. Denne ville jo ikke ettergi sin medtjener en liten gjeld, skjønt han selv hadde fått ettergitt en stor gjeld.

Før vi tar fatt på evangeliet, vil vi først se hva det kom av at denne tjener her mistet sin rett. Den andre tjeneren som skyldte ham disse hundre penninger, burde jo med all rett ha gitt disse penger til ham som hadde rettmessig krav på sitt eget. All verden ville ha gitt ham medhold og sagt: Det er rett og rimelig at han skal betale når han skylder. Hvorledes går det da til at Herren ikke bare opphever retten, men endog fordømmer tjeneren, fordi han krever, og står på sin rett.

Dette er skrevet for at vi skal se at det er en helt annen sak for Gud enn for verden, og at det som er rett og rimelig for verden, ofte er urett for Gud. Denne tjener står som en from mann for verden, men for Gud kalles han en skurk, og blir beskyldt for å handle som en som har fortjent den evige fordømmelse. Sikkert er det at hvis vi vil leve for Gud, må vi la alt hva vi har, gods, ære og rett fare. Vi kan ikke unnskylde oss og si: Jeg har rett, og derfor kan jeg ikke tåle noen urettferdig behandling. Gud vil at vi skal gi avkall på all vår rett og tilgi vår neste.

Men her må vi særlig merke oss det ord Herren sier: Derfor er himmerikes rike å ligne med et menneske, som var konge, og som ville holde regnskap med sine tjenere. For denne befaling om å forlate synden skal man ikke anvende på verdens rike. Der er personer og embeter ulike, så den ene alltid har makt over den andre. Ondskapen skal man der ikke se gjennom fingrene med. Heller ikke skal enhver få gjøre som han vil, men det onde skal straffes, for at folk kan bli holdt i respekt, ærbarhet og redelighet. Det er således ikke slik å forstå at en far skal tilgi sine barn alt og overse deres skurkestreker. Han skal straffe og ikke tilgi. Likedan skal heller ikke en husfar eller husmor tilgi sine tjenestefolk eller øvrigheten sine undersåtter, hvis de gjør urett, men det skal straffes. Det forholder seg også slik med verden at jo mer man gir etter, jo verre blir den. Vil barn ikke la seg tukte av sine foreldre, da må øvrigheten straffe dem og hindre deres ondskap.

Derfor hører denne befaling ikke til verdens rike, hvor det som sagt, er ulike embeter og personer, men til himmerikes rike. Der er vi alle like, og har bare én Herre, som vi alle skal lyde. Dette rike begynner her på jorden. Det har her et annet navn og kalles den kristelige kirke, hvor Gud selv regjerer ved sitt ord og sin Ånd. I denne kirke skal den ene tilgi og forlate den andre, så sant en ikke har fått et spesielt embete hvor Gud har befalt å straffe det onde. Ingen skal hevne seg på sin neste, men vise barmhjertighet og kjærlighet hvor han behøver det. Vi skal vise godhet, selv om han hadde fortjent noe annet, og vi — verdslig talt — hadde god grunn til å gjøre ham alt ondt.

Som vi ofte har sagt, er evangeliet eller Guds rike ikke annet enn en sådan stand eller et slikt regimente hvor det er bare syndenes forlatelse. Og hvor det ikke er et slikt regimente hvor man forlater synden, der er hverken evangeliet eller Guds rike. En må derfor gjøre stor forskjell på disse to slags riker — på det som straffer synd, og det som tilgir synd. Det ene krever rett, det andre ettergir rett. I Guds rike, hvor Han regjerer ved evangeliet, er det ingen rett å fordre. Der omgåes man heller ikke med noen gjerning, men der er det bare forlatelse og ettergivelse, ingen vrede eller straff, men bare broderlig tjeneste og velgjerning. Derimot når en fyrste i det verdslige styre regjerer sitt folk så at han ikke lar noen gjøre urett, men straffer forbryterne, da gjør han vel og får ros for det. For i det regimente heter det: Betal det du skylder; hvis ikke, blir du kastet i fengsel. Slik må det være. Men ved det kommer man ikke til himmelen, heller ikke blir verden salig ved dette. Likevel er det nødvendig, for at verden ikke skal bli enda verre. Det er bare for å hindre ondskapen. Blir det ikke gjort, ville den ene ete den andre, og ingen kunne ha liv eller gods, hustru eller barn i fred.

Derfor kan ingen som er under det verdslige regimente, rose seg av at han derfor gjør rett for Gud. Det må komme så vidt med deg at du også ettergir det som du etter verdslig lov og rett kan fordre. Det lærer vårt evangelium oss. På begge sider beskriver det for oss bare forlatelse. For det første etterga herren all hans gjeld. Siden fordrer han av ham at han skal ettergi medtjenerens gjeld. Det vil Gud ha, og således skal Hans rike være. Ingen skal være så ond eller bli så vred at han ikke skal kunne forlate sin neste. Men, som det står ovenfor, om han enn gjør deg imot sytti ganger syv ganger, skal du tilgi, det er: hvor ofte han enn synder mot deg, skal du la din rett fare og forlate ham alle hans synder.

Hvorfor skal jeg gjøre det? Jo, fordi Kristus har gjort likeså mot deg. Han har stiftet og opprettet et rike, hvori alt er nåde. Og om du enn faller, så blir evangeliet — denne nådestol — alltid stående. Så snart du står opp og kommer tilbake, har du igjen nåde. Men Han vil også ha det av deg at du tilgir din neste, slik som Han gjør mot deg. Gjør du ikke det, kan du ikke bli i dette nåderike, eller nyte godt av evangeliet om at dine synder blir forlatt. Det er i korthet meningen og innholdet av dette evangelium.

Her er heller ikke glemt hvem det er som fatter og har lyst til evangeliet. Det er vel et herlig kongerike og et nådig regimente, da det der blir forkynt bare syndenes forlatelse; men det går ikke alle til hjerte. Mange ryggesløse mennesker misbruker evangeliet, lever sikre og gjør hva de vil. De mener at ingen tør straffe dem, fordi evangeliet forkynner utelukkende syndenes forlatelse. For dem som forakter denne høye skatt, og som omgåes så ille med det, for dem, sier jeg, blir evangeliet ikke prediket, og slike hører heller ikke til dette konge-rike, men til det verdslige regimente, som hindrer dem, så de ikke får gjort alt hva de har lyst til.

Hvem blir da evangeliet prediket for? For dem som fører en sådan elendighet, som denne tjener gjorde. Legg derfor merke til hvordan det gikk ham. Herren forbarmer seg over hans elendighet, og gir ham mer enn han vågde å begjære. Men før det skjer, sier teksten, ville herren først holde regnskap med sine tjenere. Men da han begynte å holde regnskap, ble en ført fram for ham, som var ham ti tusen talenter skyldig. Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han og hans hustru og barn og alt det han hadde, skulle selges, og at der skulle betales. Det var ingen fornøyelig prediken, men det ramme alvor og en skrekkelig dom. Han ble også så redd at han falt ned, ba om nåde, og lovte mer enn han hadde og kunne betale med. Herre, vær langmodig med meg, sa han, og jeg vil betale deg det alt sammen. Her blir de som evangeliet virkelig passer på, skildret for oss.

På samme måte går det også til mellom Gud og oss. Når Han vil holde regnskap med oss, da lar Han predike loven, og den lærer oss å kjenne hva vi skylder. Når Gud sier til samvittigheten: Du skal ikke ha fremmede guder, men holde meg alene for Gud, elske meg av hele hjertet og forlate deg på meg alene, da er dette regnskapet, eller registeret, hvor det står skrevet hva vi er skyldige. Det tar Han i hånden og leser for oss, og sier så: Se her, det skulle du gjøre, du skulle frykte, elske og ære meg alene, du skulle forlate deg alene på meg og vente alt godt av min Fader-hånd. Men du gjør tvert imot dette. Du hater meg, du tror ikke på meg, men forlater deg på andre ting. Kort sagt, du ser her at du ikke har holdt en eneste bokstav av loven.

Når nå samvittigheten hører dette, og loven rett trenger inn på den, da ser synderen hva han er skyldig å gjøre, og hva han ikke har gjort. Han innser at han ikke har holdt en eneste bokstav, men må bekjenne at han ikke et øyeblikk har elsket Gud og trodd på Ham. Hva gjør Herren nå? Når samvittigheten således er fanget, og erkjenner at den må være fortapt, når den frykter og blir redd, så sier Han: Selg ham og alt det han eier, og la ham betale. Det er dommen, som straks følger på når loven har avslørt synden. Den sier: Det skulle du ha gjort, men du har ikke gjort det. På synden følger den straff at man må betale. Gud har ikke gitt sin lov for at de som ikke holder den, skal gå ustraffet bort. Den er ikke søt og behagelig, men den bringer med seg en bitter og hård straff. Den overgir oss til djevelen, kaster oss i helvede og lar oss føle straffen inntil vi betaler alt det vi skylder.

Det har Paulus rett forklart, Rom. 4, 15, der han sier: Loven virker vrede. Det er: Når den har vist oss at vi har handlet galt, så tilfører den oss ikke annet enn vrede og unåde. For når samvittigheten ser at den har handlet ille, da føler den at den er skyldig til den evige død, og hvis straffen følger på, må den fortvile. Det er meningen når herren befaler å selge denne tjener med alt det han har, fordi han ikke kan betale.

Med dette vil Herren vise at vi arme syndere ikke bare ikke kan betale, men også at vi må lide døden for syndens skyld, som Paulus sier, Rom. 6, 23: Syndens lønn er døden. Samme straff truet Herren Adam og Eva med i Paradis, 1. Moseb. 2, 17: På den dag I eter av dette tre, skal I dø døden. Så langt er det kommet med oss arme mennesker at Guds lov for syndens skyld må felle en så hård dom over oss, og overgi oss til døden. For hvis ikke det var noen synd, skulle ikke noe menneske dø. Hvor skal vi nå hen? Synden står for våre øyne, og vi kan ikke nekte den. Herren krever betaling, og vi kan umulig betale.

Ja, nå er det vi skulle ha åpne ører og hjertet, så vi kunne lære det herlige, edle og trøsterike kunststykke hvordan vi kan komme ut av den store gjelden og unngå døden. Det skjer bare når vi gjør det som Herren sier at denne tjener gjorde. Han så først sin store gjeld, deretter at han ikke kunne betale, og til slutt straffen som ventet. Derfor falt han ned for Herren, påkalte Ham og sa: Vær langmodig med meg. I vårt språkbruk heter det å krype til korset.

Dette vil Herren at vi skal lære, om vi vil komme ut av vår gjeld. For den som ikke vil erkjenne sin skyld og gjeld, men nekter den, han gjør bare saken verre. Det gjør fariseerne, som anser seg selv for fromme og rettferdige. Men hvis vi erkjenner vår gjeld, er vi fanget; for vi kan jo ikke betale den. Det er derfor en stor villfarelse å henvise folk til egne gjerninger for å gjøre fyldest for synden med dem. Den eneste vei er at du bekjenner din gjeld og din synd og, som denne tjener, faller ned og ber om nåde. Si med tolleren, Luk. 18, 13: Gud! vær meg synder nådig!

Men du vil kanskje si: Tjeneren sa jo at han ville betale alt sammen. Hva han enn sier, så må vi dog tilstå at når dette er hans alvor, så taler han ikke sant; for han lover jo noe som er umulig å holde. Derfor ser det ut til at Kristus med dette har villet vise hvordan det i slike tilfeller føles i våre hjerter. Vi kan ikke fatte en så rik og bunnløs nåde. Vi synes det er for meget at Gud skal være så nådig og ettergi oss alt. Vi må da betale noe.

Disse våre tanker har Herren villet vise ved at denne tjener, skjønt han ber om nåde, likevel tilbyr seg å betale det han skylder. Det er sant at den som av hjertet begjærer syndenes forlatelse, må i det minste ha det forsett at han ikke vil øke sin gjeld. Det vil si, han vil ikke synde mer, men bedre seg og bli frommere heretter. For det er gudsbespottelse å be om forlatelse når en vil fortsette med å synde.

Den som da således overgir seg til Guds barmhjertighet og ber om nåde, hvorledes finner han Gud? Han finner Ham villig og nådig. Hør, hva Guds Sønn, som er i Faderens skjød, sier: Da ynktes denne tjeners herre inderlig over ham, gav ham løs og ettergav ham gjelden. Dette er den rette farge som man egentlig kan og skal avmale Gud og Hans hjerte med. Den som gir Ham en annen farge, avmåler Ham ikke riktig, men helt annerledes enn Han i seg selv er.

Det er en helt feilaktig tanke, når våre hjerter holder Gud for å være en streng dommer, som synderen ikke kan finne nåde hos, men i stedet vente bare unåde av. Vel er det sant at loven prediker slik om Gud, men loven taler om de syndere som ikke begjærer eller håper noen nåde. Men de som bekjenner sine synder, angrer dem, og ønsker at de aldri hadde fortørnet Gud, de som er bedrøvet over at de har levd mot Gud og ikke har fulgt Hans bud, og ber om nåde for dette, de skal, som det står her, finne nåde. For Gud er en nådig Gud, og har et faderlig hjerte. Vår ulykke smerter Ham og går Ham til hjerte, som profeten Esek. 18, 28, sier: Han har ikke lyst til en synders død; men det er Hans lyst at en synder omvender seg og lever. Finner han derfor et hjerte hos deg som begjærer nåde, har mishag til synden og avstår fra den, da vil Han gjerne ettergi all din gjeld og bevise deg nåde. Det ser vi her på denne tjener, som bekjenner sin skyld og ber om nåde.

Men hva er det for et middel som Gud vil være oss nådig ved, det viser evangeliet på andre steder. Der lærer vi at Guds Sønn, vår kjære Herre Jesus Kristus, har tatt seg av syndere, lagt deres synder på seg og betalt for dem med sin død. Har man nå en sådan tro til den Herre Kristus og Hans død, så har man vunnet Guds hjerte, og da kan Han hverken bli vred eller straffe. Dessuten har Han et medlidende hjerte, som ynkes over vår nød og elendighet. Derfor forjettet Han også, da Adam og Eva var falt i synd og død, at djevelen ved kvinnens sæd skulle miste sin makt.

Det er den lære som vi, Gud være lovet, ennå har ren og uforfalsket i vår kirke, at vi alene ved troen på Jesus Kristus, det er, ved Guds nåde og barmhjertighet, har syndenes forlatelse, evig rettferdighet og et evig liv. Denne tjener skyldte en stor sum, men den blir ettergitt ham av nåde, uten fortjeneste, uten alle gjerninger, bare fordi han holder seg til nåden og ber om den.

Derfor er det nå ikke noe annet middel hvorved jeg kan få syndenes forlatelse, enn å lukke øynene og tro at mine synder blir forlatt, som vi sier i vår kristelige tro: Jeg tror på den Hellige Ånd osv., og jeg tror syndenes forlatelse. Men min natur og fornuft vil gjerne at synden ikke skulle kalles synd, men være en malt og diktet synd, og at synd skulle være et ord som man bare nevnte av ydmykhet. Kort sagt, jeg vil gjerne gi Gud en falsk synder, og bekjenne meg for en synder, dog så at jeg ikke følte noen synd i meg. Det var sannelig en fin synder. Men den Hellige Ånds ord står nå der: Jeg tror syndenes forlatelse. Hva den Hellige Ånd kaller synd, kan ikke være en malt synd, men en virkelig synd i likhet med horeri og tyveri. Slik er også de synder som jeg har gjort og gjør til hver dag. Denne tjeners gjeld er heller ikke malt, men virkelig, nemlig ti tusen talenter. Den som nå rett vil erkjenne seg for en synder, han må vokte seg for at han ikke akter sine synder som en drøm eller noe som er diktet opp. Han må erkjenne at hans synd er likeså vel synd som hor, mord og tyveri, og at den er stor nok til å styrte ham i helvede, hvis den ikke blir ham forlatt. For om vi ikke nettopp begår alle de ytre grove synder som hor, mord og tyveri, så er det likevel sikkert at våre synder dømmer oss til helvede, hvis vi ikke tror syndenes forlatelse.

Denne kunst kan jeg ikke ennå, men jeg øver meg alltid i den. Den store masse vet slett ikke hva synd og syndsforlatelse er. Men vi som tar dette til hjertet, vi har nok å bestille med å lære dette. For det ligger i vår natur at vi gjerne vil utslette synden ved oss selv. Vi vil gjerne gjøre den liten og si: Jeg vet ikke om noen særlig synder som jeg har gjort, jeg har ikke bedrevet hor, ikke stjålet, ikke myrdet osv. Det må være en alvorlig og rettskaffen syndsbekjennelse hos oss, så vi sier: Kjære Gud, hvis du vil holde regnskap med meg, så finner du ikke malte, men virkelige og store synder, likesom denne tjener har en virkelig gjeld. Det er ikke malte penger eller regnepenger, men virkelige penger, ti tusen talenter. Denne syndserkjennelse er nødvendig. For skal syndsforlatelsen være virkelig, må også syndene være det.

Når våre synder blir åpenbart i hjertet, når vårt skyldregister blir holdt fram for oss, da vil nok vår latter forstumme. Da vil vi si: Jeg er det aller elendigste menneske og den mest usalige skapning på jorden. Denne erkjennelse gjør et virkelig ydmykt menneske, og den åpner adgang til at man kan komme til en sann syndenes forlatelse. Hvor denne ydmykhet ikke går foran, der er heller ingen syndsforlatelse. Derfor hører evangeliet om syndenes forlatelse bare til de sanne kristne, som rett erkjenner og føler sine synder. De andre folk, som ikke erkjenner og føler sine synder, hører ikke med her. De forstår heller ikke denne artikkel om syndenes forlatelse. Og selv om de hører at den blir forkynt, så blir det likevel skjult for dem.

Dette skal vi legge nøye merke til, for at vi kan vite hvordan vi skal bli frigjort fra synden. Det skjer nemlig alene ved det middel som vi lærer om i den tredje artikkel i vår kristelige tro: Jeg tror syndenes forlatelse. Det kan også uttrykkes slik: jeg kjenner og føler mine synder, jeg skjelver og er bange for mine synders skyld; men jeg tror at selv om synden er der, og jeg føler den, så er det dog ikke synd mer, for den er forlatt. Men er den forlatt, så er forlatelsen ikke fortjent. Å forlate er ikke å lønne eller betale, men å skjenke fritt av nåde.

Derfor må den som skal få syndenes forlatelse, ha en rettskaffen tro. For disse to må stå sammen, nemlig syndenes erkjennelse eller ydmykhet, og troen. Likesom vi må erkjenne og føle synden i sannhet, så må vi også i ordet føle syndenes forlatelse. En kristen skal derfor fatte denne artikkel og ikke tvile på den, men stadig tro, og alltid se på forlatelsen, som han har i ordet. Han må ikke diskutere meget med sine synder. Vil han gjøre det, får han i sinne å ville betale gjelden, som denne tjener gjorde. Derfor skal man ikke høre på hva vårt hjerte av tvil og vantro sier, men bare høre på hva Gud sier, Han som er større enn mitt og ditt hjerte. Tror vi ordet, vil det lukke opp himmelen for oss, og vi får å erkjenne at Guds ord er større, høyere, dypere, lengre og bredere enn alle skapninger.

Dette er det første stykket av et kristelig liv, som dette og alle evangelier lærer oss. Det består egentlig i troen, som bare har med Gud å bestille. Dessuten viser det også at man ikke kan fatte evangeliet hvis man ikke først har en bedrøvet og såret samvittighet. Vil du bli løst fra synden, må du forlate og fortvile på alle dine gjerninger, krype til korset, be om nåde, og derpå med troen fatte evangeliet.

Nå følger den andre delen, som angår medtjeneren. For tjeneren går ut. Hvorledes går han ut? Hvor har han vært inne? Han har vært inne i troen. Men nå går han ut og skal vise kjærlighet mot andre; for troen fører mennesket fra andre inn til Gud, men kjærligheten fører ham ut til andre. Før var han inne i enrom med Gud. Ingen kan se troen, eller hva de to forhandler med hverandre. Derfor heter det å gå folk av syne, når man ikke føler eller ser noen uten Gud. Men dette skjer alene ved troen uten noen ytre gjerning. Nå kommer han ut til sin neste. Var han blitt der inne, hadde han kunnet dø i fred; men han må ut; han må leve med andre og omgåes andre. Her skal kjærligheten vise seg. Han finner en medtjener som han angriper og vil kvele, krever betaling og har ingen barmhjertighet.

Det er det, som vi så ofte har sagt, at vi kristne skal gå ut i livet og vise med gjerninger for menneskene at vi har en rettskaffen tro. Gud behøver ikke dine gjerninger, for Han har nok i din tro, men likevel vil Han ha dem, for at du med dem kan vise din tro for deg selv og all verden. Han ser vel troen, men du og andre folk ser den ikke. Derfor skal du øve slike gjerninger til gagn for din neste.

Denne tjeneren er således et eksempel på alle dem som av troen skal tjene sin neste. Men hva gjør han? Han gjør det samme som vi så ofte gjør. Vi mener at vi tror, og gleder oss over å ha hørt evangeliet. Meget kan vi tale om det, men ingen vil leve etter det. Så langt er vi kommet at en del av djevelens lære og gjøglerverk er avskaffet; vi ser og vet nå hva rett og urett er, at vi alene ved troen må handle med Gud og ved kjærlighet med vår neste. Men å øve de rette kjærlighetsgjerninger, så den ene gjør mot den andre som Gud har gjort mot ham, det faller tungt og besværlig. Dessverre må vi jo selv beklage at noen av oss er meget verre nå enn de før har vært.

Likesom denne tjener ikke ville forlate sin neste, men holde på retten sin, så gjør også vi, og sier: Jeg skylder ikke å gi en annen det som er mitt, og jeg fastholder min rett.

Har han fornærmet meg, så plikter han å be om unnskyldning. Ja, slik gjør og lærer verden, og for så vidt har du rett. Ingen fyrste eller konge kan tvinge deg til å gi bort det som er ditt, men han må la deg gjøre med ditt eget hva du vil. Verdslig øvrighet forbyr deg bare å gjøre som du vil med andres, men ditt eget gods gir den ikke befaling til å gi bort. Denne verdslige rett grunner seg på hva fornuften slutter: Enhver sitt! Den som derfor bruker sitt gods som han vil, gjør ikke urett, men andres gods må han ikke ta fra dem. Men hva sier evangeliet? Hvis Gud hadde gjort likedan og holdt på sin rett, og sagt: Jeg gjør rett i å straffe det onde og ta det som er mitt. Hvem vil nekte meg det? Hvor ville det da blitt av oss alle sammen? Vi måtte da alle ha fart til helvede. Men da Han ikke har brukt retten sin mot deg, så vil Han at du også skal gjøre likeså, og tenke: Har Gud ettergitt meg ti tusen talenter, skulle jeg ikke da skjenke min neste hundre penninger?

På den måten blir ditt gods ikke mer ditt, men din nestes. Gud kunne også ha beholdt sitt, for Han skyldte deg ikke noe. Likevel gir Han seg selv helt til deg; Han blir din nådige Herre, elsker deg, tjener deg med alle sine goder, og gir deg alt hva Han har. Hvorfor vil du da ikke gjøre likedan? Vil du være i Hans rike, må du gjøre som Han; men vil du bli i det verdslige regimente, så kan du ikke komme i Hans rike.

Til dette sikter ordene hos Matt. 25, 42, som Kristus vil si til de ukristne på den ytterste dag: Jeg var hungrig, og I ga meg ikke å ete. Jeg var tørst, og I ga meg ikke å drikke osv. Men du vil kanskje innvende: Du sier jo at Gud ikke ser på gjerninger eller gjør noen salig med dem? Svar: Han vil ha dem gjort aldeles fritt. Vi skal ikke fortjene noe med dem, men vi skal gjøre dem mot vår neste for dermed å bevitne at vi har en rettskaffen tro. For hva har du som du kan gi Gud? Og hva har gjort deg fortjent til at Han forbarmer seg over deg og ettergir deg alt hva du har gjort imot Ham? Eller hva godt har Han av dette? Intet, uten at du lover og takker Ham og gjør som Han har gjort, så andre også kan takke Ham i deg. Gjør du det, da er du i Guds rike, og har alt hva du skal ha. Det er det annet stykke av det kristelige liv. Det heter kjærlighet, og ved den går man ut fra Gud til sin neste.

De som ikke viser sin tro med kjærlighetsgjerninger, er sådanne tjenere som vil at en skal ettergi dem alt, skjønt de selv ikke vil ettergi sin neste eller la retten fare. Dem vil det også gå som det gikk med denne tjener. For når de andre tjenere — de som forkynner evangeliet — ser dette, at Gud har tilgitt dem alt, og de selv ikke vil tilgi noen, så blir de bedrøvet. Det gjør dem ondt at de anvender evangeliet så dårlig og er så utakknemlige. Hva gjør de da? De må gå til sin Herre og klage dette for Ham, og si: Det forholder seg slik at du ettergir både gjeld og straff og gir dem alt, men vi kan ikke oppnå så meget at de gjør mot andre som du har gjort mot dem. Det er klagen. Så vil da Gud fordre dem fram på den ytterste dag, foreholde dem det og si: Da du var hungrig, i nød og elendighet, da hjalp jeg deg. Da du lå i dine synder, hadde jeg medlidenhet med deg og etterga deg din skyld. Har du nå gjort likedan mot din neste? Så vil Han da felle den dom over dem: Du onde tjener, jeg ynkedes over deg og lot min rett fare; men du har ikke villet forbarme deg over andre, eller forlate dem deres skyld. Derfor må du nå også betale din gjeld. Det er da ingen nåde eller barmhjertighet, men bare vrede og fordømmelse å vente. Nå hjelper ingen bønn mer. Han må tie stille og bli kastet i pinen, inntil han betaler den siste skjerv.

Det er det som også Peter i 2. Pet. 2, 20. 21 sier om dem som har hørt evangeliet, men faller tilbake igjen: Det hadde vært bedre for dem at de ikke hadde erkjent rettferdighetens vei, enn at de som erkjente den, hadde vendt seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem. Hvorfor var det bedre? Fordi det blir enda verre med dem enn det var, før de hørte evangeliet, som Kristus sier, Matt. 12, 45: Den urene ånd tar syv andre ånder med seg, verre enn den selv, og når de kommer der inn, bor de der, hvor de før fór ut fra, og således blir det verre med det samme menneske enn det var før.

Derfor skal man ikke misbruke Guds nåde og syndsforlatelse. Vår Herre har gitt oss vitnesbyrd nok om at våre synder skal være forlatt. Han har gitt oss evangeliets prediken, dåpen og alterens sakrament, og den Hellige Ånd i vårt hjerte. Nå er det også nødvendig at vi gir fra oss et kjennetegn, som kan vitne om at vi har mottatt syndenes forlatelse. Dette skal være at enhver tilgir sin feilende bror. Guds forlatelse kan nok ikke sammenlignes med vår forlatelse; for hva er hundre penninger å regne mot ti tusen talenter? Heller ikke kan vi med vår forlatelse fortjene at Gud skal forlate oss våre synder; for syndenes forlatelse blir gitt oss av Guds nåde. Likevel skal vi forlate vår bror når han har syndet mot oss, for å bevise og erkjenne at vi har fått syndsforlatelse av Gud.

Til den broderlige forlatelse hører også at den bror jeg skal tilgi, må erkjenne sine feil. For jeg kan ikke forlate de synder som ikke blir bekjent og erkjent. Hvis min bror fortsetter med å gjøre meg fortred, og blir verre dag for dag, må jeg vel tåle det, men jeg skal ikke tilgi ham. Jeg må gå inn på hans samvittighet og si: Bror, det og det har du gjort mot meg; du må forstå at du har gjort meg urett. Om han da forakter og ler av dette, skal jeg vel tåle det, men tilgivelse kan han ikke få før han erkjenner det for synd. Når han derimot av hjertet erkjenner det og sier: Bror, jeg har syndet mot deg, og jeg ber deg om at du vil tilgi meg det, da skal du si: Kjære bror, det vil jeg hjertelig gjerne.

Jeg har denne gang i korthet villet behandle den høye artikkel om syndenes forlatelse. Den kunne vi forresten ha nok å tale om et helt år.

Vår kjære Herre skjenke oss sin nåde til å forstå denne artikkel rett, trøste oss ved den og bruke den til salighet! Amen.