På denne søndagen serverer tekstrekkene oss en liten nøtt av en prekentekst. Den består av bare to vers fra Markusevangeliet. Men det siste av de to versene er ifølge vår tids ledende tekstvitenskapelige teori regnet som ikke opprinnelig. God bibelfaglig skikk og bruk tilsier at vi bør se på dette tekstvitenskapelige spørsmålet FØR vi ser på tolkningen av teksten.
Tekstvitenskap er et hjelpefag som arbeider med å sammenligne de rundt 6.000 håndskriftene til NT fra tiden før boktrykkerkunstens oppfinnelse. I de århundrene skrev man bibelhåndskrifter av for hånd. Og selv om avskrivere flest arbeidet svært nøyaktig, er det ikke fritt for at de etterlot seg mange småfeil. Og noen store feil. Tekstvitenskap studerer disse tekstvariantene for å finne den mest opprinnelige teksten.
I vår tekst er det ingen store skrivefeil i v 25. Derimot mangler hele vers 26 i noen håndskrifter.
De tre viktigste tekstvitnene for utelatelse av v 26 er Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus og Codex Freerianus (W). De viktigste tekstvitnene som beholder v 26, er Flertallsteksten (= flere tusen tekstvitner), Codex Alexandrinus, Fam 1+13, oversettelser til latin, syrisk, bohairisk og sahidisk, pluss kirkefader Cyprian. To ekstra vanskeligheter: Eksisterende papyrfragmenter (les: p45) dekker ikke denne delen av Markus. Og de to gammelegyptiske språkene, sahidisk og bohairisk, sprer seg på begge løsningene.
Vår tids ledende paradigme, Aland-paradigmet, sier at vi bør følge Sinaiticus og Vaticanus og utelate v 26. Flertallstekstparadigmet (Hodges&Farstad, Pickering) holder det for matematisk overveldende sannsynlig at det enorme flertallet av manuskripter har bevart den opprinnelige teksten; derfor bør vi beholde v 26.
Tekstvitenskap arbeider også med såkalt tekstintern sannsynlighet, deriblant en regel som heter homoio-televton (= «lik ende»). Den regelen er aktuell på vårt sted. For både v 25 og v 26 har lik ende, nemlig ordene «tilgi dere overtredelsene deres». Regelen tenker seg da at noen avskriveres øyne kan ha glidd fra slutten av v 25 til slutten av v 26 på en slik måte at de hoppet over hele v 26. Ergo må v 26 være opprinnelig.
En annen regel tenker motsatt: Noen avskrivere kunne trolig utenat parallellteksten i Matt 6:14-15 og kom i skade for å føye den inn også her hos Markus. Ergo er v 26 ifølge dette argumentet ikke opprinnelig.
Faget tekstvitenskap kan alt i alt ikke si noe siste ord i saken. Men kommende søndags predikanter kan likevel finne hjelp et annet sted: i parallellteksten hos Matteus. For våre to vers står altså ikke bare hos Markus, men også straks etter Fadervårteksten i Matt 6:14-15 (pluss en repetisjon i Matt 18:35). Sluttkonklusjonen er derfor grei: Uansett tekstvitenskap er det ingen tvil om at selve innholdet i begge våre to vers er Guds åpenbarte ord.
Så til teksttolkningen
Foran vår tekst har Markus skildret Jesu inntog i Jerusalem (v 1-11) og neste dags vandring frem og tilbake mellom Betania og Jerusalem (v 12-19). Markus har også skildret hvordan Jesus forbannet et fikentre og drev pengevekslerne ut av tempelet. På hjemveien så Peter det visne fikentreet og samtalte med Jesus om emnet «tro som kan flytte fjell» (v 20-24).
Fikentreet var trolig bilde på Israels religiøse ledere (= den saduceiske eliten). Jesu forbannelse av fikentreet var trolig en lignelseshandling: Guds avsetter tempeleliten i Jerusalem. Tempelutdrivelsen var et vitnesbyrd om skriftordet i Jes 56:7 «Mitt hus skal kalles et bønnens hus». Temaet rett bønn er alt i alt en hovedsak i avsnittet foran vår tekst. For også samtalen med Peter handlet om bønn.
Og med dette som tekstsammenheng fortsetter Jesus slik:
25 Når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også Faren deres i himmelen skal tilgi dere overtredelsene deres.
Innledningsvis i dette verset forutsetter Jesus en bønnestilling som var vanlig i Jesu samtid: «Når dere står og ber». Valg av bønnestilling er i Bibelen er fri sak. Det viktige er derimot at når vi ber, så stiger vi i hjertet frem for Gud Faders trone.
Og der er også mellommenneskelig tilgivelse helt avgjørende. Vi kan ikke stå foran Guds trone uten vilje til å tilgi, samtidig som vi er helt avhengig av Guds tilgivelse. I parallellteksten hos Matteus følger våre to vers umiddelbart etter Fadervår og fremtrer som en betoning av Fadervårs femte bønn: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.» Også i lignelsen om den ubarmhjertige medtjeneren (Matt 18:21-35) er sammenhengen mellom Guds tilgivelse og vår en hovedsak.
Det greske verbet «afíeemi» (= apo + hieemi) er hovedverb i våre to vers. Det betyr «sende bort», «forlate», «slette», «sette fri», mm. Betydningen «tilgi» beror på bildet av et gjeldsbrev som blir avlyst eller slettet, slik at kreditor settes fri. Syndene våre er et slikt ubetalelig gjeldsbrev i Guds bok. Syndsforlatelse består så i at Gud, for Jesu soningsdøds skyld, sletter gjeldsbrever og forlater oss syndeskylden. Forlate og tilgi er dermed to ord som her svarer til hverandre i betydning.
Og når vi ber (sier Jesus her), da er Guds syndsforlatelse et forangående nådig faktum som forplikter alle benådede syndere til å innvilge også vår neste samme type nådige tilgivelse.
I neste vers gir Jesus oss det nøyaktig motsvarende negative alternativet:
26 Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke Faren deres i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.
To ting til slutt: «Overtredelse» heter på gresk «paraptoma» (av para + pipto = falle utenfor, trakke utenfor stien). Det er ett av Bibelens syndsbegreper og viser oss at synd er å krenke Guds bud for livsvandringen vår. Og: Uttrykket «Faren deres, han som er i himmelen» er et tydelig ekko fra Fadervår. Fadervårs ordlyd mangler hos Markus, men bønnen er altså likevel ikke fraværende i evangelieskriftet hans.
