Evangelieteksten i dag er som en overture til påsken. Alle hendelser og tema er med i denne teksten, og gir oss forsmak på veien opp til Jerusalem, Jesu vei og vår vei, gjennom lidelse og død og oppstandelse og inn til den evige glede.
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel, fra vers 24:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen. Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli forherliget!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.» Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus til dem: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få. Joh 12:24-33
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Dette er en av de mest fortettede tekstene i Det nye testamente. Det er som vi merker påskens bulder i det fjerne når vi leser. Vi nærmer oss verdens skjebnetime. Og Jesus forklarer hva det gjelder:
- For det første: Det kostet å være frelser, og det kan koste å følge etter ham. Det er gratis, men det er ikke lettvint
- For det andre handler det om angst og ansvar. Det er som vi hører disiplene: Når du er så redd, Jesus, så kom deg unna mens du kan! – Men Jesus bar angsten og tok ansvaret.
- For det tredje er timen nær da djevelen skal lempes ut, og Gud skal vise sitt «dyre navn og ære». (Norsk Salmebok 268)
- Og for det fjerde: Det er plass til oss og alle våre synder på korset. «Når jeg blir løftet opp – på korset, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus.
La oss be:
Herre Jesus Kristus, gi oss del i frelsen du vant ved din død og oppstandelse, og før oss med din mektige hånd på din lidelses vei, gjennom liv og død og dom inn til din evige glede. Amen
Nå snus veien og oppmerksomheten mot påsken og Jerusalem. Dette skjebnesvangre øyeblikket i Jesu liv understrekes ved Jesu angst, ved røsten fra himmelen, og de sterke ordene om at denne verdens fyrste skal lempes ut.
Et mysterium
Vi har et uttrykk på norsk som passer veldig godt denne dagen. Når vi hører om en ulykke, en seier eller en stor opplevelse, kan vi si at den «går utenpå» det meste av hva et menneske kan oppleve. Det Jesus gjorde går utenpå alt vi kan gjøre:
- hans smerter går utenpå alle våre smerter,
- hans dødsangst går utenpå all vår angst,
- hans seier over djevelen går utenpå alle våre små seire og nederlag,
- og hans straff på korset går utenpå alle våre synder.
Ja, det at Jesu liv går utenpå vårt liv, betyr ikke bare at alt var så mye større og dypere. Store ord er det nok av for tiden! Dette går dypere enn de store ord: Jesus vil faktisk gå utenpå våre erfaringer, han vil omslutte oss med hele sitt liv. «Lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm!» synger vi. (Norsk Salmebok 518)
Dette er et mysterium, det er en av kristendommens forunderlige, dype sannheter. Den er gjemt i disse merkelige ordene vi støter på så ofte i Det nye testamente: «i Kristus». Vi kan være «i Kristus», vokse sammen med ham og vokse sammen med ham, vokse opp til ham. (Rom 6:5; Ef 2:21; Ef 4:15-16)
Jesus kan være nær oss. Han har jo lovt det. Og det kan vi av og til merke. Han snakker også om at han vil være i oss og at vi kan være i ham. Noen har fått klare erfaringer av dette. De kjenner at det er en god vilje som styrer dem, en god vilje som ikke er deres egen! Og vi andre kan merke at Jesus kommer til syne i dem, at han «vinner skikkelse i» dem, som Paulus skriver et sted. (Gal 4:19; Joh 15:4-7; Gal 2:19-20)
Angst og ansvar
Angst har vi alle vår del av. Vi bare snakker så lite om det. Å ha angst betyr å trykkes sammen. Innerst er vi, så ligger angsten der som et skall som trykker oss sammen, og utenpå angsten bruker vi mange krefter på å trykke angsten sammen til en liten klump som vi aldri vil snakke om. Dette blir det mye pes av. I gammel tid snakket en ikke om å ha angst, men å være angst. For noen er det en vond sannhet!
Angst kan være redsel for noe som truer oss. Det er en sunn angst, så lenge den ikke får lamme oss. En sunn angst blir borte når situasjonen ikke er farlig lenger. Men hos noen henger angsten i også etter at faren er borte. Angsten har satt seg fast i hukommelsen og i følelsene, slik at den lammer oss fremdeles. Da trenger vi faglig hjelp. Så har vi den uforklarlige angsten. Mange har en uforklarlig angst som en del av sin personlighet, og angsten tapper krefter hele tiden.
Jesu angst går utenpå vår angst, enten angsten har sin gode grunn, eller den henger igjen fra en vond opplevelse, eller den bare ligger der som en angst i vår personlighet, en angst som kanskje har gått i arv i flere slektsledd.
«I Kristus» kan vi slippe ut vår angst, vi kan slippe den løs inne i Jesu angst. «Nå er min sjel fylt av angst,» sa Jesus. Det er som han er sprekkeferdig av angst, som angsten tyter ut av ham. I Getsemane kom han «i dødsangst og bad enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden.» (Luk 22:44). Og på korset brister det for ham: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» (Matt 27:46. Se også Hebr 2:15; 5:7 og Rom 8:35, 37)
Hvis du har en angst som har lammet deg og stadig lammer deg, da trenger du faglig hjelp. Du skal ikke skamme deg over angsten, og tenke at en kristen ikke skulle ha angst. Slipp angsten din inn i Jesu angst!
Men alle som har angst i store eller små porsjoner, trenger å høre Jesu ord om angst og ansvar.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. Joh 12:27
Vi har hver våre liv å bære. Det er vondt når angsten legger sitt jerngrep over hverdagen. Og det er tungt å leve med andres angst. Det er vondt å se angsten hos sin kjære, og det er et slit å manøvrere hverdagen mellom alt som skaper angst.
Men vi kalles til ansvar, midt i angsten. Noe angst kan vi si nei til. Vi kan velge å se på Jesus, eller å se på alt som er truende. Derfor sa Jesus til de forskremte disiplene da han skulle forlate dem:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Joh 14:1, 27
Det sies at djevelen har en trosbekjennelse som han gjerne vil lære oss: Verden er så stor så stor, Lasse, Lasse liten!
Men Jesus sier: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Det får være nok om angsten her. Det går ikke an å drive angst-terapi fra prekestolen. Men det er viktig å sette ord på angsten av og til. Det skal være rom for angsten også her i kirkerommet, slik Jesus hadde rom for angst i sin personlighet!
Det ligger mange kjærlighetserklæringer i denne skjebnetunge teksten!
Vi hører røsten fra himmelen, fra Gud, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Denne røsten splintrer alle forestillinger om Gud som en upersonlig skaperkraft i kosmos. Gud er en personlig Gud som taler og som elsker og som kommer sin kjære Sønn til unnsetning når angsten er i ferd med å ta grepet både på ham og hans nærmeste. Tre ganger lyder Guds røst over Jesus, med kjærlighet og stolthet og velbehag: Ved dåpen, på forklarelsens fjell og nå når veien går mot Jerusalem. (Matt 3:17; Matt 17:5)
Jesus stråler ut denne samme kjærligheten i det vi leste: «Der jeg er, skal også min tjener være» og «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg».
Inn i Jesu oppdrag
Jesu kjærlighet er ikke en umyndiggjørende kjærlighet. Han sa ikke: «Stakkars dere forskremte disiplene mine, nå kan dere ta det med ro her nede i den vakre palmebyen Jeriko, mens jeg går opp og ordner med frelsen i det grusomme Jerusalem. Det klarer jeg best alene.» Nei, Jesus tok disiplene med i sin kjærlighet til verden, han tok dem med inn i selve frelsen, med på lidelsens vei til Jerusalem. «Se, vi går opp til Jerusalem!» Og derfra sendte han disiplene ut da det verste var over. Han sendte dem ut på kjærlighetens vei – med evangeliet om frelsen – til alle folkeslag.
Guds nåde er gratis, men den er ikke lettvint. Å bli frelst er ikke å slippe lettvint unna, det er å komme inn i den rette sammenheng, inn i Guds rikssak, inn i det som er det aller viktigste: at mennesker må bli frelst!
«Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg,» sa Jesus. Han trekker alle våre synder opp på korset, han trekker vårt syndige hjerte opp på korset, der det hører hjemme.
Alt vi har
Jesu kjærlighet gjør det ikke lettvint for oss å slippe unna. Han ber om alt vi har og vil utfordre alt vi har og han vil sette oss og alt vi har inn i vår rette sammenheng: på kjærlighetens vei.
En av de sterkeste fortellinger jeg vet om, – utenom Bibelen – er siste del av «Babettes gjestebud» av Karen Blixen. På forunderlig vis havner det en fransk kvinne som flyktning hos to fattige prestedøtre i Berlevåg og får være kokkepike hos dem. En dag kommer det bud om at kokkepiken har fått en pengesum fra hjemlandet, som hun kan leve godt for resten av livet. Hun ber om å få stelle i stand et takkemåltid for sine hjelpere. Så viser det seg at hun er en kokk i verdensformat, og hun bruker hele pengebeløpet på å stelle i stand et måltid som ingen kunne drømme om, – i Berlevåg.
Da prestedøtrene fikk høre hva det hadde kostet, reagerte de med bestyrtelse og fornuft: «Du skulle ikke gitt ut alt du eide for vår skyld!» Men da svarte Babette: «Det er fryktelig for en kunstner å få applaus for sitt nest beste. Det går et skrik gjennom verden fra kunstnerens hjerte: Gi meg lov, gi meg anledning til å yte mitt aller beste!»
Jesus ventet ikke det nest beste av disiplene sine. Han etterlot dem ikke i Jeriko. Han tok dem med inn på frelsens vei:
Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Joh 12:25-26
Jesus kaller oss ikke til det nest beste. Han vet akkurat hva hver enkelt av oss er god for. Han har selv vært med å sette hver av oss sammen med evner og anlegg, og syndene våre kjenner han i håndflatene sine. Han kjenner vårt hjerte og vår sjel, vår forstand og vår kraft. Og han kaller oss inn i et liv hvor vi får yte vårt aller beste:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og du skal elske din neste som deg selv. Mark 12:30-31
Vil du være med på dette?
Jesus har noen å frelse i ditt nærmeste nærmiljø. Du og jeg har hver våre nettverk. Og det er nok av mennesker som trenger frelse i vår familie, i nabolaget, på arbeidsplassen og idrettsplassen. Og det er mennesker som lengter etter at noen har tid. Hvis du ikke vet om noen selv, så har vi en besøkstjeneste i menigheten som har nok av oppgaver til deg.
Vi ønsker hverandre en god fastetid i Jesu følge.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
