I dag er det fastelavnssøndag. Jeg får en hellighetsfølelse når jeg skal lese dagens tekst. Det er mange luker inn til teksten, og det stråler et veldig lys ut av alle sammen. Vi er på hellig grunn.
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 12. kapittel, fra vers 24:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen. Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli forherliget!” Da lød det en røst fra himmelen: “Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.” Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: “Det var en engel som talte til ham.” Da sa Jesus til dem: “Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.” Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få. Joh 12:24-33
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
"Sannelig, sannelig, jeg sier dere." Vi merker en bankende puls hos Jesus. Dette er det om å gjøre å få sagt. Og dette er det om å gjøre at de oppfatter, disiplene og mengden som er samlet rundt dem.
Hva er det som får pulsen til å stige sånn hos Jesus, og hva er det som er så om å gjøre å få sagt?
Det var noen grekere
Det som skjedde like før virker så uskyldig, i forhold til Jesu sterke utbrudd: "Sannelig, sannelig, jeg sier dere!"
Det var noen grekere som sa de ville møte Jesus, – altså noen fra Europa, fra vår del av verden. Noen kapitler før, spekulerer jødene på om Jesus vil flytte sin virksomhet til grekerne. (Joh 7:35) Kan det være at Jesus ble fristet til å bli et stort menneske på europeisk vis i stedet for å bli en frelser for sitt folk og for alle folkeslag? Ble han fristet til å søke anerkjennelse i stedet for å gå lidelsens vei?
På skolen lærte vi at den europeiske kultur har tre røtter. Fra Jerusalem har vi fått troen, fra Athen har vi fått demokratiet, og fra Rom har vi fått lov og rett.
Den greske arv er demokratiet, at det er folket som skal styre. Det er fordi alle mennesker kan få del i kunnskap, klokskap og visdom, hvis de bare får en god oppdragelse. Den greske vei til innflytelse, er å vekke folkets anerkjennelse. Visdom og dannelse vakte beundring og respekt hos grekerne.
Men grekernes vei til innflytelse var en helt annen en den veien som var lagt opp for Jesus. Jesus kom ikke for å vekke beundring, respekt og anerkjennelse. Han kom for å frelse mennesker. Og han gjorde det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem. Veien som var lagt opp for ham var fornedrelse, skam og korsfestelse.
Grekerne kom til Jesus da han var på det mest sårbare. Han stod foran påsken. Og han hadde angst for det som skulle komme.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. Joh 12:27
Vi vet ikke helt hva det var med disse grekerne som gjorde Jesus så opprørt. Men det kan være at vårt slektskap med grekerne, bør gjøre oss ekstra lydhøre for det Jesus svarte da han fikk høre at grekerne spurte etter ham.
Jesus har høy puls i sitt svar. For Jesus er det ikke nok med kunnskap og innsikt, det er ikke nok å vekke folkets beundring og anerkjennelse. Hvetekornet må dø for å bære frukt, ellers blir det bare det ene korn.
Hvis Jesus hadde stilt seg opp på en søyle i Aten og delt sin visdom med grekerne, så ville han sikkert vunnet folkets beundring for sin visdom og dannelse. Men han hadde blitt ensom der oppe på søylen sin, – for ingen ville kunne nå opp til hans visdom og dannelse. Han ville bli stående i historien som et strålende eksempel, et gullforgylt hvetekorn. Punktum.
Men Jesus hadde en annen vei å gå. Han ble ikke løftet opp på en søyle, men på et kors. Og dit kunne han dra alle til seg. For på korset er det plass til alles skam, der er det plass til alles synder, og til alles manglende evner til å løfte seg opp fra vår skjebne.
Hvetekornet må legges i jorden og dø, for at det skal kunne bære frukt. Når Jesus er så opphisset at han utbryter: "Sannelig, sannelig jeg sier dere!", da er det om å gjøre at vi får med oss hva han sier. Jesus er full av visdom. Han hadde sikkert gjort det godt i Athen. Men visdom er ikke nok til at vi kan bli frelst. Vi trenger Jesus på korset. Vi må la ham få trekke våre synder med seg opp på korset. Ja, vi må la ham få dra oss med seg opp på korset. Jesus kommer ikke bare med en visdom som det kan være greit å ha med seg i livet, han kommer for å løse oss ut av det som hindrer oss fra å leve etter Guds gode vilje.
Tegn og visdom eller kors?
Jesus hadde mennesker rundt seg som bare ville ha en del av ham. På den ene siden hadde han grekerne som bare var ute etter visdommen hans. På den andre siden hadde han jødene. Noen av dem ville bare ha hans lederegenskaper. De kom og ville gjøre ham til konge med makt. (Joh 6:15) Jødene flest syntes det var veldig stas med alle tegn og under som Jesus gjorde, og kom etter ham i flokk og følge. Men "enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham," skrev Johannes rett etter dagens tekst. (Joh 12:37) Det var spennende med alle tegnene han gjorde. Men da Jesus begynte å snakke, trakk de seg unna. De ville ha under og tegn. Men de ville ikke ha en frelser.
Jødene ville ha tegn, grekerne ville ha visdom. Slik står de som modeller for mennesker i dag også. Noen søker først og fremst tegn og under i kristendommen, andre søker bare visdommen i kristendommen.
Slik skrev Paulus til menigheten i Korint:
For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 1 Kor 1:22-24
Oppdragelse eller befrielse?
Mange greske vismenn hadde et optimistisk syn på oppdragelse, for eksempel Sokrates: "Bare man vet hva som er rett, så gjør man det som er rett!" Hadde det bare vært så enkelt! "Hvis vi bare får forklart barna konsekvensene av hva de gjør, så vil de velge det gode og det rette."
Visst skal vi forklare, og øve opp barnas fornuft, og gi dem smaken på det gode og det rette. Men vi har to hindringer som ødelegger for å gjøre det gode, selv om vi vet hva som er godt. De to hindringene er syndens fristelse og makt og djevelens fristelse og makt.
"Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut," sa Jesus i Joh 12:31.
Det betyr at Jesus er kommet for å gjøre opp med vår synd, og det betyr at han er kommet for å kaste ut denne verdens fyrste, hive ham ut, og sette oss fri. Jesus er suveren i møte med djevelen. Det foregår aldri noen kamp mellom djevelen og Jesus. Jesus kommanderer ham bort, og djevelen må vike. Jesus sa: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord!" Djevelen er farlig nok for den som gir ham lillefingeren, men hos Jesus er vi trygge.
På korset tok Jesus fra djevelen hans sterkeste våpen, nemlig våre synder. Djevelen frister og lokker og tar fra oss motet. Djevelen ramser opp syndene våre for oss, for å overbevise oss om at vi ikke passer i Jesu følge. Kanskje er det din største lidelse, at djevelen stadig minner deg om alle syndene dine, og tar motet fra deg? Hør da disse sterke ordene fra Kolosserbrevet:
Gjeldsbrevet som gikk imot oss på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset. Kol 2:14-15
Et håndtrykk fra himmelen
Det var ikke bare Jesu puls som slo fortere da grekerne kom og spurte etter ham. Grekerne satte bokstavelig talt himmel og jord i bevegelse. Det lød en røst fra himmelen, og mengden trodde det tordnet.
Tre ganger lød det en røst fra himmelen over Jesus. Det var da han ble døpt i Jordan, da hans guddom ble åpenbart for disiplene på fjellet, og så her i Jerusalem foran påsken. (Matt 3:17; 17,5)
Slik talte en god Far til sin Sønn foran den avgjørende etappen i frelseshistorien. Gud talte så menneskene rundt Jesus skulle vite hvem som egentlig hadde styringen.
Med denne teksten snur retningen mot påske i kirkeåret. På en underlig måte er alle tema i fastetiden og påsketiden samlet i denne teksten. Gud gi at vi får en fastetid og påsketid med fornyelse av vårt forhold til Jesus, en fornyet forankring i det som var det aller viktigste for Jesus!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
