Endestasjonen for denne fasteteksten gjør det aktuelt å tenke på Lars Linderots salme «Ingen vinner frem til den evige ro/ Som seg ei veldig fremtrenger» (Sangboken nr 178 = NS 113, sml Luk 13:24). Men før endestasjonen passerer teksten noen andre viktige stoppesteder. De handler om kjempende tro og om Guds nåde til både hedning og jøde.
Lenger fremme i kap. 15 har Matteus skildret et sammenstøt mellom Jesus og utsendinger fra en gren av fariseerpartiet (= «Hillel-fraksjonen»). De hevdet at forskriften for levittiske prester i 2.Mos 30:17ff om rituell vasking måtte utvides til å gjelde også for lekfolk. Men Jesus avviste dette med en arvesynd-realistisk begrunnelse: Synd kommer fra menneskehjertet. Og med denne fariseer-kontroversens hovedemner fremdeles hengende i luften forteller så Matteus at Jesus deretter dro på en lengere utenlandsreise nordover til Sør-Libanon, sitat:
21 Jesus brøt opp og dro bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. 22 Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd.
At tekstens kvinnelige hovedperson var kanaaneisk betyr antagelig at hun hørte til den eldgamle syrisk-fønikisk-kanaaneiske urbefolkningen i Libanon. I tekstsammenhengen betyr det at hun var hedning (i betydningen ikke-jøde). Ropingen hennes var høylydt og vedvarende. Det fremgår av verbets grammatiske form på gresk. Hun kaller Jesus «Herre, du Davids sønn». Det klinger messiansk, men avspeiler kanskje ikke bevisst reflektert tonaturlære. Bønneropet hennes handler om miskunn, slik som i ur-salmen «kyrie eleison». Og nøden som driver henne, er helt desperat: «Datteren min er ille demonisert». Antagelig handler det greske ordet «demonisert» her om full besettelse. Jesus bønhører ofte i evangeliene slike barmhjertighetsbønner. Men her reagerer han tre ganger på rad helt avvisende, sitat:
23 Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene hans kom da og ba ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss!
Jesu første avvisning består av taushet. Mange som ber, har måttet lære tålmodig utholdende tro i møte med Guds taushet. Og dette er nok første hovedpunkt i denne tekstens undervisning om utholdende tro.
Disiplenes reaksjon kan oversettes på to måter. Det greske verbet «apo-lyoo» kan bety enten «befri» eller «bortvise», men den sistnevnte betydningen blir tradisjonelt antatt å være mest sannsynlig på dette stedet. Det betyr i så fall at disiplene har tenkt lite velvillige tanker om kvinnen og den ubehagelige ropingen «bakfra». (Grunnteksten tyder på at Jesu følge allerede er gått forbi den ropende kvinnen).
Så kommer Jesu avvisning nummer to:
24 Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte fårene av Israels hus!
Denne gangen svarer ikke Jesus med taushet, men med en uomtvistelig dogmatisk og frelseshistorisk prinsipp-begrunnelse. Uttrykket «Jeg er ikke utsendt ..» betyr at Jesus her viser til det oppdraget Faderen ga Sønnen før inkarnasjonen (Dan 7:13f).
I Jesu jordeliv skulle Jesus ifølge Faderens oppdrag fokusere eksklusivt på «de fortapte fårene av Israels hus». Det svarer på den ene siden til jødefolkets utvelgelse og frelseshistoriske primat (sml 1.Mos 12:3, Rom 1:16f, 9:4f etc).
På den andre siden har Jesus nettopp hatt et sammenstøt med utsendinger fra Hillel-fraksjonen innenfor fariseerpartiet, dvs med noen av de aller beste blant «de fortapte fårene av Israels hus». Jesus mangler derfor neppe motivasjon for å utvide perspektivet fra det som kalles jødisk partikularisme i retning av såkalt universalisme. Det er en slik perspektiv-utvidelse vi senere i Matteusevangeliet møter i Misjonsbefalingen (Matt 28:19ff, se også Joh 4:22 og 35).
Men først kommer turen til Jesu tredje avvisning:
25 Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! 26 Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene!
Jesus gjør her bruk av barnespråk. «Det er ikke pent å …» har klang fra foreldres opplæring av småbarn i bordskikk. Samtidig er Jesu billedbruk voldsomt krass. Med rene ord sammenligner han jødefolket med «småbarna», mens hedningefolkeslagene sammenlignes med små hunder. Saklig svarer det til læresetningen i Rom 1:16f («for jøde først»).
William Barkley har ellers pekt på at ansiktsuttrykk og tonefall kan ta brodden av selv svært krasse ord. Og antagelig har den kanaaneiske kvinnen i vår tekst forstått akkurat det. For hun gjentar bønnen sin til Jesus med en aldeles forbløffende kombinasjon av hedningekristen ydmykhet og frimodig utholdende pågåenhet, sitat:
27 Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos herrene deres.
Uttrykket «Det er sant, Herre» innebærer at hun sier ja til læren om jødefolkets frelseshistoriske primat, og at hun endog underordner seg ydmykt når Jesus sammenligner ikke-jøder med små hunder. Ikke bare aksepterer hun Jesu billedbruk, men hun viderefører den i sin egen lille «fortsettelseslignelse» (om smulene som faller fra familiens bord).
En lignende type hedningekristen ydmykhet vis-a-vis etniske jøder i Guds frelsesplan pålegger apostelen Paulus oss hedningekristne å ha som generell holdning (se forskrift og lignelse i Rom 11:18ff).
Og nå, omsider, kapitulerer Jesus:
28 Da sa Jesus til henne: Kvinne, troen din er stor! Det skal skje deg som du vil. Og datteren hennes ble helbredet fra samme stund.
Bibelen har mange eksempler på trosprøving i form av langvarig venting. (1) Abraham og Sara måtte vente i mange barnløse år på sønnen Isak. (2) Først da Abraham løftet kniven over Isak på Moria berg, grep Gud inn med et stedfortredende offerdyr. (3) I synagogeforstander Jairus’ tilfelle ventet Jesus helt til datteren døde (Mark 5:35). (4) Det gjorde han også da Lasarus ble syk og døde (Joh 11:6).
Men endemålet for alle Guds trosprøver er det som i v 28 kalles «stor tro». Dét er denne fastesøndagens hovedanliggende.
