Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren stod for seg selv og bad således: Gud! jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren stod langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres, men den seg selv fornedrer, skal opphøyes. Luk 18:9-14
I dette evangelium blir to særskilte personer fremstilt for oss, og ved dem to slags mennesker i den flokken som kalles Guds folk. Begge ville være Guds tjenere og søke rettferdighet hos Ham. Her blir det også vist oss to slags rettferdighet, som alltid finnes på jorden. Den ene har et stort skinn for all verden og alle menneskers øyne, men den er dog intet for Gud, og fordømmes av Ham. Den annen kjennes ikke av mennesker, men Gud kjenner den og kaller den rettferdighet, og er Ham behagelig. Den første finner man hos de skjønne hovmodige helgener, fariseerne, den andre hos de fattige, ydmyke og bedrøvede syndere og tollere.
De to forunderlige dommer som vi her hører om, er ganske imot all menneskelig visdom og tanke, og er skrekkelige for all verden. De store helgener blir jo dømt som urettferdige, mens de arme syndere blir antatt og kalt rettferdige og hellige. Men, som teksten selv viser, taler Han om slike helgener som stoler på seg selv og søker i sitt liv og sin gjerning en sådan rettferdighet som de kan vise fram for Gud, og på den annen side taler Han om sådanne syndere som av hjertet begjærer å bli frelst fra synden, og som sukker etter forlatelse og Guds nåde. Det blir her ikke talt om den annen store hop i verden, som hverken ligner fariseeren eller tolleren, og hverken akter nåde eller synd, men går sikre og ryggesløse hen uten å spørre hverken etter himmel eller helvede.
Hva slags folk fariseere og tollere var blant jødene, det har vi talt nok om i andre evangelier. Vi vet derfor at navnet fariseer betegner de aller fineste, de mest ærbare og fromme folk som med alvor beflitter seg på å tjene Gud og å holde loven. Paulus selv bekjenner at han har vært en sådan mann før sin omvendelse. Fil. 3, 5.
Navnet toller betegner derimot et sådant menneske som lever i åpenbare synder og laster, og hverken tjener Gud eller verden. De beflitter seg bare på å røve og forurette sin neste. Det måtte det slags folk gjøre, hvis de skulle makte å betale den store avgift som romerne krevde av deres embeter, og ved siden av dette ha sitt levebrød. De var, kort sagt, slike folk som man ikke aktet mer enn åpenbare vantroende og ugudelig hedninger, skjønt de med hensyn til fødsel var jøder. Hos Matt. 18, 17 sammenligner Jesus dem også med hedninger, når Han sier: Hører han ikke menigheten, så hold ham for en hedning og toller.
Det er vel underlig at Kristus stiller to så ulike personer sammen, og enda underligere er det at Han feller en så underlig dom, idet Han fordømmer fariseeren og rettferdiggjør tolleren. For Han taler så tydelig om begge at man vel kan se og forstå at Han ikke forkaster de gjerninger som fariseeren her roser seg av. Han fremstiller og skildrer ham jo som en fin helgen, med sådanne gjerninger som ikke er å laste, men er gode og rosverdige. Om tollerens liv og gjerninger vet Han derimot ikke noe å rose eller berømme. Og tolleren selv har heller ikke noe å føre fram som er rosverdig, men må fordømme seg som en synder. Men Kristus ransaker og prøver begge så nøye at Han ikke finner noe godt hos den hellige fariseer, skjønt han hadde mange kostelige gjerninger. Gjerningene i seg selv var ikke å straffe; men det var personen selv som ikke var god, men full av urenhet. I tolleren derimot, som hittil har vært en åpenbar fordømt synder, finner Han et godt tre med gode frukter, selv om denne ikke glimrer med så store gjerninger, som fariseeren. La oss se litt nærmere på begge disse personer.
Først må du rett pynte og pryde fariseeren med sitt skjønne levnet, som Kristus selv skildrer ham. For du hører jo her at han var en slik mann som torde tre fram for Guds åsyn og rose sitt eget liv. Det var ikke en falsk ros; for han mente det oppriktig og i fullt alvor. Han beroper seg på Gud og krever Ham til vitne. Han fremstiller seg for Ham og lar seg finne i den rette gudstjeneste, likesom han avlegger regnskap for hele sitt liv, og dette viser at han alltid har hatt til hensikt å vandre i lydighet mot Herren.
Han begynner med det første og høyeste bud, og fremstiller seg som den der tilber den eneste sanne Gud, ja som den der fremfor alt trakter etter Hans rike og søker Hans vilje. At han har sitt vesen og sitt levnet av Gud, det bekjenner han, og så takker han Gud for alt hva Han har gitt ham, og især for den store nåde og velgjerning at Han har bevart ham fra synd og skam, så han ikke er lik den offentlige toller. Han ber at Gud vil oppholde ham i dette og gi ham sin velsignelse. Der ser du herlige gjerninger hva angår de tre bud på den første tavle. For han helligholder også sabbaten, idet han går i templet for å tilbe Gud i enrom.
Så går han videre over til den annen tavle og renser sin samvittighet for Gud og verden at han ikke er som andre mennesker, en urettferdig, en røver, en horkar osv. Her er de andre fem budene sammenfattet. Han er en mann som kan rose seg for hele verden at han ikke har gjort noen urett, fortred eller skade, og har således ikke overtrådt det femte, sjette, syvende og åttende bud. Dette tør han påstå, om noen vil komme og si noe annet.
Også det sjette bud har han holdt. Han lever ikke i utukt, men har tuktet og holdt sitt legeme slik i age at han også har fastet to ganger om uken. Og det var ikke en falsk, men en rett faste, slik som jødene holdt den fra morgen til aften, inntil solen gikk ned. Foruten dette at han ikke er en urettferdig eller røver, gir han også tiende av alt hva han eier, som han ærlig og redelig har ervervet. Dermed adlyder han Gud, som den der hadde befalt ham å gi til vedlikehold av preste-embetet og gudstjenesten av alt det Gud hadde gitt ham. Kort, her ser du alle Guds bud oppfylt, og — så vidt mennesker kan se — et rett mønster på en from, gudfryktig og hellig mann, som all verden må rose og berømme. En må vel ønske at det var mange slike folk til, så gikk det bedre til i verden, enn det gjør.
Ser vi derimot på tolleren, så finner vi slett ikke noe som kan sammenlignes med den hellige fariseer. Navnet gir alt til kjenne at det ikke har vært noe godt hos ham, og ingen kan tenke om ham at Gud eller Hans bud skulle være noe om å gjøre for ham. Han gir ikke noe til gudstjenesten, og han røver og stjeler fra sin neste. Kort sagt, han er en person som er bekjent av alle for sitt åpenbart syndige liv. Slik anser fariseeren ham, og nevner ham som en person uten samvittighet, og noe håp om bedring og omvendelse har han ikke.
Hvorfor går det da så underlig til at fariseeren blir fordømt av Gud, mens tolleren blir rettferdiggjort? Vil Han nå selv dømme imot sin egen lov? Etter den skal jo de som holder budene og er fromme, bli mer aktet enn de som lever i åpenbare synder? Eller er Gud slik at Han har behag i dem som ikke gjør noen gode gjerninger, men er røvere, horkarer og urettferdige? Nei, her er en høyere dom, som kjød og blod ikke forstår. Den ser dypere inn i begges hjerter, og finner en så stor ondskap hos fariseeren at den forderver alt som ellers kunne være godt. Denne synd kaller evangelisten å forlate seg på seg selv og forakte andre.
Dette var å laste hos denne mann, og samme synd hersker også over hele verden. En kunne ønske at han hadde vært den eneste, og ikke hadde etterlatt seg så mange barn og arvinger som tilfellet er. For når verden finner noe godt hos seg, så faller den straks til samme synd. Vet den om noe godt hos seg, så vil og kan den ikke annet enn å stole på seg selv og forakte andre som ikke har det. Det er å opphøye seg både over Gud og sine medmennesker. Og på den måten overtreder man Guds bud nettopp som man innbiller seg å holde dem. Paulus sier om sine jøder, Rom. 9, 31: Israel, som søkte etter rettferdighets lov, kom ikke til rettferdighets lov.
Hva er det da for et underlig vesen at de som tar loven i akt med slik iver, og har så mange gudstjenester, ikke er de som holder den, som også Paulus sier, Gal. 6, 13: at enn ikke de som lot seg omskjære, holdt selv loven. Det er da noen merkelige helgener, som overtreder loven, nettopp når de holder den. [435] Hvem er det da som holder loven? Her ser vi en fariseer som lever tuktig og ærbart. Det må man rose for all verden, og holde for den største Guds gave, høyere enn skjønnhet og herlighet, gull og sølv, ja solen og lyset. Og likevel blir den dom felt over ham at han er verre for Gud enn en røver, morder og horkar.
Hva er det da som mangler den fromme mann? Det er bare det at han ikke kjenner sitt eget hjerte. Der ser vi at vi hater oss selv aller mest, idet vi lukker våre øyne og vårt hjerte. For som fariseeren finner seg å være, så taler han også. Ville jeg spørre ham eller en annen hykler om han mener det han sier, så ville han sikkert bekrefte det med en dyr ed. Men se her hvor dypt Guds sverd går ned i hjertets grunn. Alle må ydmyke seg for Gud, ellers går de til grunne og kan ikke bestå, Hebr. 4, 12. Jeg har sagt før at man ikke må fordømme de gjerninger fariseeren gjør etter loven. For ellers måtte man jo fordømme Guds gjerninger og Hans egen lov, og samtidig rose lovens overtredere. Men her, sier jeg, blir personen stilt fram for Guds domstol, og der går det ikke til slik som verden dømmer. Om han enn hadde noen rosverdige og skjønne gaver, men hadde den feil at han misbrukte disse gaver, så ødelegger han med dette alt sammen.
For her blir han beskyldt for å synde både mot Gud og mennesker, altså mot alle Guds bud på begge tavlene. I det første bud blir jo enhver forbudt å stole på seg selv, å forlate seg på sine egne gaver, og å ha behag i seg selv. Det er nettopp dette denne gjerningshelgen gjør. Han bryster seg av de gaver han har mottatt av Gud og gjør dem til en avgud. Så tilber han seg selv, som om han var en from og hellig mann, som Gud fremfor andre måtte ære og rose.
Det er den største synd og forseelse, hvormed han løper like mot Gud. Han er blind og forherdet, lik en vantro hedning og tyrker, som ikke kjenner Gud. Uten all omvendelse er han. Ja, han vil for sin hellighets skyld ikke høre av noen synd; heller ikke frykter han for Guds vrede, men mener å kunne bestå ved sine gjerninger. Han ser ikke at han og alle mennesker — også de hellige, med all deres rettferdighet og liv — ikke kan bestå for Gud, men er skyldige til Hans vrede og fordømmelse, som David selv vitner i Salm. 130, 3: Herre, dersom du vil ta vare på våre misgjerninger, Herre, hvem kan da bestå? Og Salm. 143, 2: Gå ikke i rette med din tjener, for ingen som lever, kan være rettferdig for deg. Derfor søker han ikke nåde eller syndsforlatelse, men mener at han ikke behøver den.
Da han nå så avskylig synder mot det første bud med slikt vederstyggelig avguderi, idet han stoler på sin egen hellighet og ikke tror, ikke frykter og elsker Gud, men bare søker egen ære og ros, så kan man lett slutte at han ikke holder de andre bud av hjertet. Da er det også løgn og falskhet alt hva han foregir om sin bønn og gudstjeneste. Han misbruker og vanærer høylig Guds navn for å smykke sin løgn, og ved dette pådrar han seg Guds vrede og en hårdere dom; for Gud sier at den skal ikke gå ustraffet som bruker Hans navn forfengelig.
Hva er det vel annet enn å laste og bespotte Guds høye Majestet når han ber og sier: Jeg takker deg Gud at jeg er så hellig og from at jeg ikke behøver din nåde, men finner så meget godt hos meg selv at en kan si at jeg har holdt loven, og at du ikke kan ha noe å bebreide meg for. Jeg har fortjent så meget at du til gjengjeld må lønne meg både timelig og evig, hvis du ellers vil beholde den ære at du er en sanndru Gud.
Se også hvorledes han overtreder den annen tavle ved sitt bitre hat til sin neste. Han har ingen kristelig kjærlighet eller ærlighet som kunne gi til kjenne at han søker sin nestes ære og salighet. Men med sin skammelige forakt trykker han ham så dypt ned at han ikke akter ham verdig til å bli kalt et menneske. I stedet for å hjelpe og redde denne toller fra det som er ondt, gjør han selv den største urett mot ham. Han ser og vet at hans neste synder mot Gud, og likevel tenker han ikke på hvordan han kan hjelpe ham til å omvende seg, og derved bli reddet fra Guds vrede og fordømmelse. Det er ingen barmhjertighet i hans hjerte, ingen medlidenhet med en arm synders elendighet og jammer. Han mener at det er billig at tolleren blir i sin fordervelse og fordømmelse, og nekter ham sin skyldige kjærlighet og tjeneste. Men Gud har jo befalt ham at han ved lærdom, straff og formaning skal søke å bringe sin neste ut av sine synder og fordømmelse og til Guds rike. Ja, det som verre er, han er til og med glad for at hans neste ligger i sine synder og under Guds vrede. Her kan vi se hva lyst og kjærlighet han har til Guds bud og hva fiende han er av synden.
Hvor meget kan en slik person gagne Guds rike, når han endog kan glede seg og ha behag ved andres synd og ulydighet mot Gud? Når noen er from av hjertet og holder Guds bud, da blir han harm, og om han kunne hjelpe sin neste eller forhindre hans ulykke og fordømmelse, så gjorde han det slett ikke. Hva godt skal man vel vente eller håpe av den som er så inntatt av ondskap at han ikke engang unner sin neste den evige salighet?
Hedningene selv vet ikke å si noe verre om et menneske enn at det er hatefullt og avindsykt. De gleder seg jo over andres ulykke, og noen er så onde at de gjerne led skade selv når bare en annen kunne få større ulykke ved det. Denne djevelske ondskap er ikke så stor hos noen som hos de falske helgener. De vil alene være æret av Gud og verden, og vil være rene og hellige, for at andres urenhet skal bli mer synlig.
Her ser du hva for en skadelig og avskyelig djevel der stikker i en slik skjønn helgen. Han skjuler seg med et lite skinn av gode gjerninger, som han gjør for menneskene. Legg merke til hva han gjør med sin gudstjeneste, bønn og takksigelse! Han laster og spotter den høyeste Majestet i Hans åpne øyne, idet han med denne skammelige hovmod tør rose seg, og trosser som om Gud plikter å gi ham himmelen og alt det han ber om. Og hvis han visste at Gud ikke ville gjøre det, men heller anta den arme toller, så ble han så hatefull og vred på Gud at han i alles nærvær torde stille seg foran Ham og si: Du er ikke Gud, men en djevel fra helvede. Og hvis han bare kunne, så ville han gjerne styrte Ham ned fra Hans stol og sette seg der selv i stedet. Tross alt dette må ingen straffe ham, men han vil bli aktet for å ha gjort rett og riktig. Men han fortjente mer enn alle gudsbespottere at Gud lot jorden sluke ham øyeblikkelig.
Der ser du hva et menneske er og hva det virker når det lar seg regjere av sin egen frie vilje og naturlige evne. Denne fariseer har Kristus fremstilt som det største eksempel på hva et menneske kan gjøre etter loven med egne krefter. Av naturen er ikke noe menneske bedre enn denne fariseer; men de begår alle den samme synd når de vil være hellige for Gud og bedre enn andre. Men det er ikke annet enn å forakte Gud og alle mennesker når en har glede og fornøyelse av at andre synder mot Gud. Slike er meget verre enn tolleren og andre åpenbare syndere, for de overtreder ikke bare selv Guds bud, men de vil også at andre skal overtrede dem. Og i stedet for å hjelpe andre, gleder de seg ved deres fordervelse og avsagte dom. Likevel tør de smykke seg og gjøre krav på å være hellige. Med sin fordømte samvittighet tør de for Guds Majestet tre fram med den bespottelige løgn at de ikke er som andre mennesker, men har holdt Guds bud, hvorfor himmelens porter etter deres tanker skal stå åpne for dem.
Betrakt nå derimot den arme toller. Han kom også til templet for å be, men med en annen slags bønn og med andre tanker enn fariseeren. For det første hadde han den fordel at han erkjente seg for en synder. Hans egen samvittighet overbeviste og dømte ham som den der ikke hadde noe å rose seg av, hverken for Gud eller verden. Han måtte tvert imot skamme seg. Loven har slått hans hjerte, så han kjente sin nød og elendighet. Han fryktet for Guds dom og vrede, og sukket i sitt hjerte etter å bli frigjort fra synden. Men han vet ikke noe råd, da det eneste han har å komme fram med for Gud, er synd og skam. Av den grunn er han så besværet og nedtrykt at han ikke tør se opp. Han føler og forstår at han ikke har fortjent annet enn helvede og den evige død. Ved å slå seg for brystet gir han til kjenne at han må fordømme seg selv for Gud.
Her er, kort sagt, ikke noe annet enn synd og fordømmelse, vel så stor for Gud som fariseerens, dog med den forskjell at denne ikke erkjenner sin urenhet, men vil gjøre den til renhet. Tolleren derimot kjenner sine synder slik at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Han må bekjenne at han har fortørnet Gud hver dag på grunn av sin forakt, ulydighet og utakknemlighet for alle Hans velgjerninger, og især for at Han har latt ham leve til denne time. Derfor kan han ikke forlate seg på seg selv eller trøste seg ved sine gjerninger, men må helt fortvile hvis han ikke finner nåde og barmhjertighet hos Gud.
Likeså lite kan han forakte noe menneske eller akte seg for å være bedre enn andre; for han føler at han selv er dømt aller hårdest. Han mener at alle andre er saligere og frommere, især denne fariseer, som jo er full av urenhet i Guds øyne. Her ser du da allerede begynnelsen til en sann omvendelse hos et sådant menneske som har en hjertelig anger og bedrøvelse over sine synder, og et oppriktig ønske om å bli løst fra dem. Hos Gud søker han nåde og barmhjertighet, og hans tanker går ut på å bedre sitt liv.
Legg merke til denne tollers ord og bønn: Gud! vær meg synder nådig! Hvor har han lært å tale slik med Gud, eller hvordan tør han bruke slike ord? Etter fornuften og menneskelig dom rimer det seg ikke sammen, og heller ikke kan noe menneske fremtvinge en slik bønn av sitt eget hjerte og egne tanker, hvor kort den enn er. Fariseerens ord: Gud! jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker, kan vel en from uttale, sier jeg, ja han bør også uttale dem.
For ingen må således lyve, at når han ikke vet noe med seg selv, han da skulle anklage seg selv for tyveri, hor osv., men han må si sannheten, så han kan beholde sin ros i en god samvittighet. Det må også være en from mann som kan si de nevnte ord. Derimot kan også en skurk si ordene: Gud! vær meg synder nådig! Ja, de blir vel oftere uttalt av slette mennesker enn av botferdige og fromme folk.
Men grundig talt, er det en bønn og et eksempel, som hører til de kristnes skole og teologi, som verden holder for kjettersk. For ingen fornuft, ikke noe menneske kan, som sagt, begripe eller forstå — selv om han er aldri så høy, vis og lærd — at tolleren her gjør en bønn av helt motstridende ord, idet han slutter: Gud! vær meg synder nådig! Det er sannelig en hovedkunst som helt og holdent overgår all menneskelig forstand.
Da Gud fra først av lot seg høre og talte med mennesket, benyttet han ikke slike ord. I Paradis lød ordene så: På hvilken dag du eter av det forbudne tre, det vil si, når du synder mot mine bud, skal du dø døden. Da Gud ga loven på Sinai berg, var ordene disse: Jeg er Herren din Gud, en sterk, nidkjær Gud, det er, en vred Gud, som hjemsøker fedrenes ondskap på barn i tredje og fjerde ledd osv. Av dette skulle man forstå at synden fortjente fordømmelse, Guds vrede og straff.
Hvorledes rimer det seg da at et sådant syndig og fordømt menneske tør driste seg til å komme fram for Gud og be: Gud! vær meg synder nådig! For synd og nåde er så helt motsatt som vann og ild. Hvordan kan han da gjøre den kunst å forene disse to motstridende ting og begjære nåde for sin synd? Til dette trenger en mer enn å vite loven og de ti bud, som fariseeren også visste. Det er en kunst som denne ikke kjente, og som ikke noe menneske kan kjenne av seg selv.
Det er det kjære evangeliets prediken om Guds nåde og barmhjertighet i Kristus, som blir tilbudt og forkynt for alle fordømte syndere uten deres fortjeneste. Denne toller må ha hørt noe om dette, og den Hellige Ånd må ha rørt og drevet hans hjerte da han trådte fram for Gud og gjorde denne bønn. Han trodde bestemt det han hadde hørt av ordet, at Gud ville tilgi og forlate arme syndere deres synd og være dem nådig, det er, at Han ville avvende sin vrede og den evige død fra dem for sin Sønns, den forjettede Messias’, skyld. Denne bønn har bundet disse to motstridende stykker sammen.
Derfor kan vi ikke bli fromme uten ved Guds ord. Han må først la sitt ord lyde i våre hjerter. Ved det lærer vi å kjenne Gud, tro på Ham og deretter gjøre gode gjerninger. Dette bringer oss til å tro at tolleren må ha hørt Guds ord. Hvis ikke, var det umulig at han kunne ha erkjent seg for en synder, som dette evangelium forteller oss. Det kan nok se annerledes ut, for Lukas taler mer om ytre gjerninger enn om troen. Det kan også se ut til at disse ord tar mer sikte på det ytre vesen enn på roten, troen i hjertet: men vi må likevel slutte at tolleren har hørt evangeliet først. Han hadde aldri slått seg på brystet, eller bekjent sine synder, hvis han ikke først hadde hatt troen i sitt hjerte.
Det er også den rette frukt; for den fremmer Guds ære, og Gud vil ikke ha noe annet offer, som Salm. 30, 23 sier: Den som ofrer takksigelse, han ærer meg, og den som setter seg fore å gå den rette vei, ham vil jeg la skue Guds salighet. På denne vei går også tolleren; han ofrer Gud takksigelse, og selv tilskriver han seg synden. Gud priser han, men han fordømmer seg selv og gjør seg selv til skamme og akter seg ringere enn sannheten. Derfor må vi lovprise hans gjerning, denne rette gudstjeneste; for han gir Gud den høyeste ære.
Hans bønn lyder så: Gud! vær meg synder nådig! Med dette ville han si: Jeg er en arm synder; det bekjenner jeg, som du selv vet. Her ser vi at han bekjenner sannheten og gjør seg selv til skamme for Guds øyne. Han kaster seg aller dypest ned i støvet og stiger igjen opp til Gud. Gud blir æret, fordi Han er god og barmhjertig. Men hos seg selv finner han bare synd. Det er de rette frukter av troen.
Således har vi kjent tollerens tro på frukten. Nå vil vi betrakte Kristi ord, der Han sier: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Var han ikke alt rettferdig ved troen før han slo seg på brystet? Hvorledes kan da Kristus si at han først da gikk rettferdiggjort ned til sitt hus? Jeg har talt ofte om dette. Er troen rett, så bryter den ut og bærer frukt. Er treet grønt og godt, så skyter det knopper og bærer frukt og blader. Det er ikke nødvendig å si til treet at det skal bære frukt; for det gjør det ifølge sin natur, hvis det er et godt tre. Slik er det også med den sanne tro. Der må gjerninger følge på. Erkjenner jeg at jeg er en synder, så må jeg også si: Akk, gode Gud! Jeg er en synder. Gjør du meg from og hellig.
Slik taler han fritt ut, skjønt han blir til skamme for alle mennesker, som Salm. 116, 10 sier: Jeg tror, derfor taler jeg; men jeg er såre plaget. Han sier: Gud! vær meg synder nådig! Likesom han ville si: Nå ser jeg at jeg må gå til grunne: for jeg er en arm synder, og det erkjenner jeg nå. Jeg må forderves hvis jeg ikke tror og klynger meg fast til Guds barmhjertighet, samt roper til Gud om nåde.
Således svinger troen seg opp til Gud. Den bryter ut og blir stadfestet ved gjerninger. Når det skjer, kan jeg og andre folk kjenne en sådan troende. For når min tro får et slikt utbrudd, da skåner jeg hverken djevel eller menneske. Jeg kaster meg ned, og vil ikke vite av høye ting, men jeg holder meg selv for den fattigste av alle syndere på jorden. Ved alt dette blir min tro stadfestet og åpenbar for alle. Og det er det Han sier: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Således mottar troen salighet som hovedmann, og gjerningene som vitner. Disse gjør et menneske så viss at han på sin ytre vandel kan ta og føle på at hans tro er rettskaffen.
Det ser vi også hos Abraham da han ville ofre sin sønn. Da sa Gud til ham: Nå vet jeg at du frykter meg. Hadde han ikke fryktet Gud, hadde han aldri villet ofre sin sønn; men denne gudsfrykt viste at treet var godt. Også vi bør legge vel merke til dette. Lukas og Jakob taler så meget om gjerninger, for at man ikke skal være så snar til å si: Ja, nå vil jeg tro! Ved det gjør de seg selv en oppdiktet tro, som bare svever på hjertet som skum på ølet. Nei, nei. Troen er en levende, vesentlig ting; den gjør mennesket ganske nytt; den forandrer hans sinn og gjør ham ganske og og aldeles til et annet menneske. Den går ned i hjertets grunn og virker det hele menneskes fornyelse. Hvor jeg før har sett en synder, der ser jeg nå på hans vandel, vesen og liv, som er helt forandret, at han tror. Troen er en stor og ypperlig ting.
Gode gjerninger skal være bevis på troen og vitne om den, og derfor driver den Hellige Ånd på dem. Hvor man nå ikke ser gjerninger, der kan vi snart slå fast at de har hørt om troen og kan tale om den; men det er ikke gått dem til hjertet. For dersom du ligger under for stolthet, utukt, gjerrighet og vrede, og likevel snakker om troen, så kommer Paulus og sier, 1. Kor. 7, 20: Guds rike består ikke i ord, men i kraft. Det består ikke i å snakke om troen, men den må være levende og virksom.
Fra den rette vei er det to avveier, som vi pleier å gå på. Det er en avvei når man sier at man bare skal tro uten å ha noe med gjerninger og frukter å bestille. Prediker man derimot om gjerninger, så er det også en avvei når man vil forlate seg på dem. Du må derfor gå middelveien her. Troen alene må gjøre from og salig; men til et vitnesbyrd om at troen er rettskaffen, må du bevise den med gjerninger. Gud har gitt deg en prediken som roser gjerningene; de skal være et vitne om din tro. Du må ikke tenke at du fortjener noe med dem, men de skal skje fritt og utvunget mot din neste, uten vederlag.
Dette må man drive på, så man kan vennes til det. Derfor har Gud også latt gjerninger bli beskrevet så at det er å forstå slik: Tror du, så har du himmelen; men for at du ikke skal bedra deg selv, så gjør gjerninger. Det viser Herren meget tydelig der Han sier til sine disipler: Jeg befaler eder at I skal elske hverandre. Og ved nattverden sa Han: Jeg gir eder en ny befaling, at som jeg har elsket eder, så skal I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, dersom I har innbyrdes kjærlighet. Og kort foran sier Han: Jeg har gitt eder et eksempel, at som jeg gjorde eder, så skal og I gjøre.
Dere er mine venner, vil Han si, men det kan ikke verden bli bekjent med av deres tro, men når dere viser fruktene, som kjærligheten driver fram, da skal den få visshet for det. Fruktene gjør dere ikke salige eller til mine venner, men de viser bare at dere er mine venner og er salige. Merk derfor dette vel: Troen alene gjør from; men da den ligger skjult i meg, og er en stor skatt, et stort liv, så må gjerningene komme fram og bevitne troen, prise Guds nåde og fordømme menneskegjerninger. Du må også slå dine øyne ned og ydmyke deg for enhver, for at du ved din tjeneste også kan få din neste til å tro. I den hensikt lar Gud deg leve; for ellers kom du snart til å vandre herfra.
Der er altså to slags dommer. Den ene er etter troen og den annen etter den ytre gjerning. Troen er nemlig skjult, men den som tror, føler den. Det er imidlertid ikke nok; den må også bryte fram, som dere ser her hos denne toller. Han slår seg med ydmykhet på sitt bryst, slår øynene ned og priser Gud. Med dette gjør han meg en tjeneste, så jeg, når synden trykker meg, kan si: Se, tolleren var også en synder, og han ba slik: Gud! vær meg synder nådig! Og slik vil jeg også gjøre. Det blir også en styrkelse for meg. For når jeg ser på mine synder, så tenker jeg på hans eksempel, og det gir meg kraft til å si: Akk Gud! Jeg ser på tolleren at du er nådig mot arme syndere. Troen beholder han for seg selv, men fruktene meddeler han andre.
Så går nå tolleren her på den rette vei og er rettferdig på en dobbelt måte, først ved troen på Gud, for det annet ved sin gjerning mot meg. Gud gir han æren og betaler Ham ved troen, idet han priser Ham. Meg beviser han også sin plikt ved den kjærlige tjeneste at han legger ordene i min munn, hvorledes jeg skal be. Han viser det rette forhold både mot Gud og mot meg. Det kan han takke troen for, og krever derfor ikke noe vederlag igjen av Gud for det.
Det er mange som hører denne prediken, også i våre dager. Det kan vel se ut til å være en lett kunst å si som tolleren; men det går helt annerledes til enn man tenker. Ingen forstår bedre hvor vanskelig det er, enn de få som øver seg i bønnen og streber etter å tro som tolleren. Den fromme skjelm og hykler, fariseeren, bor i oss ennå, og han hindrer oss, så vi ikke forstår å sette ordene sammen.
Etter det ytre verdslige vesen må man si og lære at nåden ikke tilkommer syndere og overtredere; men de er underkastet vrede og straff, for ellers kunne ingen leve på jorden. Og Guds Majestet kunne man ikke forsvare hvis man ikke sørget for at synden ble straffet og gode gjerninger ble lønnet. Enhver ville da snart si som så: La oss nå bare trøstig synde, så får vi enda mer nåde. Men i dette Hans åndelige rike er det helt omvendt, slik at den som er en synder, han får nåde og blir rettferdiggjort, mens den som kalles en helgen, han er en fordekt synder og blir fordømt.
Hvordan kan dette skje? Saken er at Guds og verdens domstol er to motstridende domstoler. De er så langt fra hverandre og forskjellige som himmel og jord. I verden heter det: Er du from, så er du rettferdig. Er du en tyv, henger man deg: slår du noen i hjel, så mister du selv livet. Dette regimente må Gud holde ved makt, for ellers ble det aldri fred på jorden. Men i Hans eget regimente, der Han selv umiddelbar er dommer, der går det slik til at bare arme syndere finner Hans nåde. Der forekommer det heller ikke noe annet enn bare synd; for ingen er uskyldig for Ham, som Skriften sier.
Dog er det også sant at ikke alle syndere er like, men man må her gjøre forskjell på dem, og merke seg hvem de er som får nåde for Hans domstol. For det er noen grove syndere, som røvere, mordere, tyver, horkarer. De dyrker lasten og turer fram den uten å tenke på eller spørre om hvorledes de kunne få nåde hos Gud. De lever videre uten sorg, som om det ikke var noen fare for dem. Paulus taler om dem således, 1. Kor. 6, 9: Far ikke vill! Hverken skjørlevnere eller avgudsdyrkere, eller horkarer, eller bløtaktige, eller tyver, eller gjerrige, eller røvere osv, skal arve Guds rike. Og Kristus sier, Luk. 13, 3: Dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme. For sådanne ligner ikke denne toller, da de lever så ryggesløst, uten omvendelse, og de hører ikke til Guds, men til verdens regimente.
Så er det også andre skjelmer, som vil etterligne denne toller, og som også ber et Fader-Vår. De har hørt at Gud vil være arme syndere nådig, og de lærer seg å tale som tolleren, og kan også slå seg på brystet. Disse anstiller seg så ydmyke og botferdige at man gjerne kunne sverge på at de er som denne toller, hva de selv også gjerne sverget på. Men det er falskhet og bedrageri. De er ikke bedre enn fariseeren, og Gud er heller ikke mer nådig mot dem enn mot Ham — for de føler ikke Hans vrede, og Han slår ikke straks til og straffer dem synbart, men lar dem bli de skjelmer de er.
Disse er falske kristne og falske brødre, og slike har vi en stor del av blant oss. De kan også tale om evangeliet, prise Guds nåde og bekjenne seg for arme syndere. Men når man vil gripe inn og straffe dem, vil de ikke tåle eller høre det. Da blir de vrede, og sier at man krenker deres ære, besværer deres samvittighet og lignende. Kan de ikke få gjort noe mer, så øver de alle slags listige trekk mot evangeliet.
Med ord og skinn kan de vel foregi å være som denne toller, men i grunnen er de skjelmer og hyklere. Men slik anstiller de seg bare for at man skal holde dem for fromme, og ingen tør heller si noe annet, før Gud tar fatt på dem, enten ved djevelen, verden eller ved sitt ord. Men da er de så ømtålige at de ikke tåler det aller minste, men roper og skriker over urett. Og mens de før var arme syndere, så er de nå blitt rene helgener, og så stolte at det er ingen grenser for deres hellighet.
Av slike folk er nå verden full. Store og mektige herrer, borgere og bønder har lært av vårt evangelium at Gud er syndere nådig, og de trøster seg ved det. Men dog må ingen straffe dem, og ingen må kalle dem syndere, skjønt de synder så grovt at Guds ord ikke kan tie stille til dette. Guds ord, som straffer synden, vil de henføre på andre, og de sier som denne fariseer: At jeg ikke er som de andre mennesker, og den som sier noe annet om meg, han gjør meg imot. Vil man vise disse høye herrer hva urett de øver så foregir de at man taler mot øvrigheten og gir anledning til opprør. En må bare si det de gjerne vil høre; hvis ikke, så heter det at man fordreier evangeliet. Slike folk er som alle falske og hyklerske helgener. Selv kan de vel si at de er arme syndere, men de vil ikke bli ansett som sådanne. Og hvis andre vil si det til dem, kan de ikke tåle det.
Begge disse partier kan så altfor vel passe sammen disse to stykker: Jeg er en synder, og Gud er meg nådig. Men det tredje slaget — de som skulle og gjerne ville tro, de har vanskeligst for å begripe dem, og få passet sammen dette skriftemål og tilgivelse. For de har to store hindringer hos seg selv. På den ene side er det ennå for meget i oss av den gamle skjelm, fariseeren, så vi gjerne vil være fromme og rettskafne og bedre enn andre. Det beroliger hjertet og er den største glede. Vi vil alle at Gud skal se på hva vi har gjort og finne behag i det. Somme tider vil vi også takke Ham og bekjenne at det er Hans guddommelige nåde. Men her er veien lukket, likesom engelen sto for Paradiset med blinkende sverd, for at ingen skal komme der inn og rose seg for Gud.
Når tolleren derimot på den annen side skal komme fram for Gud med bare synd og skam, og blottet for all ros, da er det meget vanskelig for ham å gripe disse ord: Vær meg synder nådig! og anvende dem på seg selv. Hans egen frykt og andre menneskers visdom hindrer ham, ja djevelen selv med Guds lov, som han driver på, for at mennesket skal falle i fortvilelse.
Det er derfor en kunst som er større enn alle kunster, ja det er den underligste ting på jorden at et menneske kan erkjenne seg for en arm synder, og dog slå Guds vrede av sine tanker og tilegne seg Hans nåde. For et hjerte som føler synden, kan ikke tenke eller slutte annet enn at Gud er vred og vil straffe ham. Da Judas så at han hadde forrådt Kristus til døden, begynte han å jamre seg over seg selv, for hans fornuft og hjerte ventet ikke annet enn vrede og fordømmelse. Og ikke noe menneske kan gjøre annet. Guds lov og bud, som dømmer deg til døden, står der, og djevelen driver og jager deg til helvede. Hvorledes er det da mulig å forstå disse tollerens ord, som synes å være imot loven og imot vår egen fornuft og følelse, som ikke viser annet enn vrede og unåde. Et hjerte kan heller ikke bekjenne synden uten at man har de ti bud; for de viser hva synd er, og hvorfor det er synd. Derfor må disse to motstridende stykker samles her. Først at man hører de ti bud som fordømmer til død og helvede, og så slippe dem igjen og redde seg ut derfra, og således fare fra helvede til himmelen.
Lær derfor denne visdom den som lære kan, og gå i skole hos denne toller. Da kan du lære å gjøre rett forskjell på disse to stykker, så du lar fordømmelsen bli over synden, men griper forlatelsens og forsoningens trøst. Det vil si at du ikke må dømme etter menneskelig forstand, heller ikke etter loven. Men du må ved troen gripe evangeliets trøst og læren om Kristus. Det er troen alene som lærer deg å forstå det å kunne forene disse to ord, som er lengre fra hverandre enn himmel og helvede. For hva annet sier du enn dette: Jeg er en synder. Gud hater og fordømmer meg, og jeg har heller ikke fortjent annet enn evig vrede, forbannelse og fordømmelse.
Kommer det nå så vidt med deg at du føler dette, da begynner du å fly for Ham, og du løp vel gjennom hundre verdener, om det var mulig, hvis du kunne unnkomme. For det hjelper ikke om du med egne gjerninger eller ved å slå deg for brystet vil tvinge fram denne bekjennelse. Den kommer nok av seg selv når loven tar fatt på deg, og den lærer deg nok å ydmyke deg og slå deg for ditt bryst. Når det er kommet så langt med deg, og du da ikke kan si mer enn dette: O, jeg er en synder! så er du fortapt. For da støter loven deg så dypt ned i helvede at ditt hjerte må si: Jeg hører djevelen til, og Gud vil ikke vite av meg!
Nå er det på tide at du i denne flukt og forskrekkelse stanser ditt løp, vender om og sier: Mitt kjære evangelium og den fromme toller lærer meg at det er den høyeste visdom for Gud å vite og tro at Han ved Kristus har stiftet et rike, hvori Han vil være nådig og hjelpe alle arme syndere. Du må altså knytte sammen disse to motsatte stykker til ett ord og én bekjennelse og si: Jeg er en synder, men dog er Gud meg nådig. Jeg er Guds fiende, men Han er nå min venn. Jeg burde billig bli fordømt, men jeg vet dog at Han ikke vil fordømme meg, Han vil gjøre meg salig og til en arving til himmelen. Ja det vil Han; det har Han latt predike for meg og befalt meg å tro for sin kjære Sønns skyld, som Han har hengitt for meg.
Du har således i denne toller et herlig eksempel på den rette kristelige omvendelse og tro. Det er et mesterstykke i den høye åndelige visdom og teologi, som fariseeren og hans like ikke har hatt det minste innblikk i. Dessuten ser du her de rette troens frukter, som følger på troen. Nå er han jo et annet menneske, har andre tanker, et annet sinn, fører en annen tale og gjør andre gjerninger enn før. Han gir Gud alene ære og pris for Hans nåde; han tilber Ham av hjerte og i sann tillit til Hans ord og løfter; for ellers hadde han ikke kunnet tenke eller be disse ord. Således forretter han den tjeneste som behager Gud, og holder sabbat på en rett måte. Og videre har han et sådant hjerte som er en fiende av all synd og ulydighet. Han gleder seg ikke over det onde han har gjort, men er bedrøvet over at han ikke har levd etter Guds bud. Nå søker han med alvor av hele sitt hjerte å etterleve dem heretter. Han vil ikke gjøre urett mot noen mer, ikke bedra noen, ikke belyve eller gjøre urett på annen måte. Og han så gjerne at alle ville leve slik.
Dette evangelium viser oss da to slags mennesker blant dem som kalles Guds folk. Det ene slaget er den store hop i den falske kirke. De vil ha navn og skinn som om de var de frommeste og helligste Guds tjenere. Det andre slaget er den lille flokken som er de rettskafne lemmer i kirken og sanne Guds barn, skjønt de ikke har ros eller noen anseelse for verden. Hva forskjell det er på dem, og hva man kan kjenne dem på — for at man kan skjelne mellom det blotte skinn og vesen og de rettskafne frukter — det er utførlig forklart foran.
Se nå derfor til at du kan etterfølge denne toller og bli lik ham. Først i dette at du ikke er en falsk, men en virkelig synder, så du ikke bare med ord, men i grunnen og av hele hjertet erkjenner for Gud å ha fortjent Hans vrede og evige fordømmelse. Det må være sannhet når du kommer fram for Ham med disse ord: Jeg er en arm synder. Men du må straks gripe det annet ord: Vær meg nådig! for at du kan bryte av lovens spiss og brodd, eller med andre ord vende deg fra den fordømmelse, som de ti bud kjenner deg skyldig til.
Av denne forskjell mellom disse to slags syndere på begge sider, kan du da felle en riktig dom. Gud er vel unådig mot synden og hater den. Likedan er Han mot dem som ikke vil være syndere, ja mot dem som ikke frykter for Guds vrede, men lever i sikkerhet og ikke vil la seg straffe. Derimot vil Gud være nådig mot de arme syndere som føler sine synder, og som bekjenner seg å være skyldige for Guds dom.
Etter Guds ord og dom får de ti bud en helt annen forklaring, alt etter som personene er. De dømmer dem som vil være hellige og ikke hete syndere. Derimot går evangeliet med trøstens og nådens dom over dem som ligger i frykt og angst for vreden.
Du må også for det annet ligne tolleren i det at du ikke synder heretter. For det blir ikke sagt om ham at han ble som han var, men at han bar nåden med seg hjem, og at Gud hadde erklært ham for rettferdig. Teksten sier jo: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Disse ord viser at han ikke fortsatte i sine synder, for da hadde han ikke søkt til templet for å be. Den som fortsatt vil synde, kan ikke be om nåde og syndsforlatelse. Men den som ber slik som tolleren, han ønsker å bli rettferdig og løst fra synden. Dette må du også vite, for at du ikke skal bedra deg selv. Det er nemlig mange som bare ser på at tolleren som en synder fikk nåde og syndsforlatelse; men de tenker ikke på at Gud krever at de skal avstå fra synden, og at den mottatte nåde skal være kraftig i dem. De vil forstå det som om Gud vil gjøre synderen rettferdig og salig på den måten at han fremdeles kan øve synd og urettferdighet.
Derfor er de kristne nødt til på begge sider å kjempe mot djevelen og sitt eget kjød. For når de begynner å omvende seg og gjerne vil bli andre mennesker, da merker de først hvorledes djevelen setter alt i bevegelse for å hindre dem på omvendelsens vei, så de kan bli som de før var. Og dersom dette ikke kan hindre dem, men de vedblir, imot djevelens vilje, å omvende seg og påkalle Gud, så anfekter han dem med frykt og forsagthet. I den første fristelse gjør han synden altfor ringe og forsøker å bringe mennesket til å forakte den, så man enten ikke begjærer nåde eller oppsetter omvendelsen. — I den annen derimot gjør han synden altfor stor. Han blåser en liten gnist opp til stor ild, ja større enn himmel og jord, og da tør man neppe be om forlatelse for den, eller fremsi disse ord: Gud! vær meg nådig! Derfor er det og blir det en stor kunst og anta denne toller som vår læremester og doktor, og lære av Ham å påkalle Gud, så vi kan nå målet.
Det forlene oss vår kjære himmelske Fader ved sin Hellige Ånd for Kristi, vår eneste meglers og nådestols, skyld! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
