Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de skulle legge felle for Ham i ord. Og de sendte sine disipler til Ham sammen med herodianerne og sa: Mester, vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet og ikke går unna for noen; for du anser ikke menneskers person. Si oss derfor: Hva tykkes deg? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? Men da Jesus merket deres ondskap, sa Han: I hyklere! hvorfor frister i meg? Vis meg skattens mynt! Så rakte de Ham en penning. Og Han sa til dem: Hvis billede og innskrift er dette? De sa til Ham: Keiserens. Da sa Han til dem. Så gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er. Og da de hørte det, undret de seg og forlot Ham og gikk bort.
Evangelisten sier i det første stykket av dette evangelium at fariseerne og hyklerne har samlet seg for å rådslå hvorledes de kunne besnære Kristus i Hans tale. Med dette blir det stilt oss et trøstefullt bilde mot [550] den forfølgelse som her på jorden møter oss av onde mennesker, som anstrenger seg til det ytterste i sine onde anslag mot oss. Kan de ikke få undertrykt evangeliet med makt, så setter de seg imot det med listige knep og giftige renker. Slike folk er årsak til mange fortredeligheter. Og særlig fortredelig er det at de kan bruke så gode ord.
Disse hyklere kom fram til Herren med disse glatte ord: Mester, vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet. De anstilte seg som om de var Hans disipler, og ville likesom si: Alt hva du lærer og forkynner, er rett, og det er synd og skam at folk ikke antar din lære. Med denne smigrende tale kom de til Ham, og mente at Han skulle forsnakke seg. Men Kristus visste hva de mente, og derfor sa Han: I hyklere, hvorfor frister I meg? De bruker vel gode ord, men de mener det som fortvilte skjelmer. Men hvor klokt de legger det an, og hvor giftig deres hensikt er, så blir de likevel til narrer med all sitt hykleri, sin gift og sin visdom.
På samme vis har de kristne til alle tider en bitter tvistighet med slike falske hellige og giftige hyklere. David har vel følt dem, for han klager heftig over dem, som Salmene viser. Apostelen Paulus har også meget å gjøre med slike, og kaller dem falske brødre. Vi har også nok av slike hyklere, som kommer til oss, og anstiller seg som om de holdt med oss. De lærer seg til å ettersnakke våre ting, for at de siden kan forakte oss så meget mer.
Imot slike onde og giftige mennesker har vi dog den trøst at vår lære er således at den ikke spør etter hvor ond og listig djevelen er, men går fritt igjennom og ser enhver under øynene, uten å bry seg om hverken makt eller list. Og dette evangelium viser oss jo hvor meget hyklerne vant over Kristus. I legemlige saker kan det nok hende at den ene bedrar den andre, men med evangeliet går det slik til at den som vil skade det, skader seg selv mest. Om de enn tar mine klær, mitt liv og gods, og gjør meg all mulig skade, men jeg beholder Kristus, så vil jeg se på hva man kan ta fra meg.
Verden lar nok være å bedra min kjære Herre Jesus Kristus; for dertil er Han for vis og mektig for dem. Da Han nå er gjort oss av Gud til visdom, rettferdighet, hellighet og forløsning, 1. Kor. 1, 30, så er det en dårskap av verden å sette seg mot Kristus og mot dem som elsker Hans evangelium. Og om man enn i verdslige saker bedrar en kristen, og tar hus og gård fra ham, som de ugudelige fyrster og tyranner gjør, som jager sine undersåtter ut av landet for evangeliets skyld, så blir han likevel ikke bedradd.
Den fordel har nemlig en kristen at han ikke kan bli bedradd med sin lære; for hans lære er guddommelig visdom. Dessuten hjelper den Hellige Ånd ham, og minner ham om hva han skal gjøre og si, som Kristus sier,
Matt. 10, 19. 20: Men når de overgir eder, da sørg ikke for hvorledes eller hva I skal tale; for det skal gis eder i den samme stund hva I skal tale. For det er ikke I som taler, men det er eders Faders Ånd som taler i eder.
Derfor lar en kristen seg ikke bedra. Og skulle en av de utvalte — om det var mulig, som Kristus sier, Matt. 24, 24 [551] — bli forført til villfarelse, så kommer han dog til rette igjen.
Det er en kristens sikre trøst at han tenker som så: Skal jeg miste det timelige, så er jeg dog viss på at jeg beholder det evige, for min Herre Kristus sitter hos Faderens høyre hånd. Og da Han sitter der, vil jeg se på den som kan styrte Ham ned derfra. Ved Ham har jeg evig rettferdighet, fred og liv. Skal jeg da ha skam, spott og forfølgelse her på jorden, så har jeg dog fred i samvittigheten og glede i hjertet. Denne skatt overgår alle kroner, all herlighet og rikdom på jorden. Men de ugudelige av alle stender, som drister seg til å bedra de kristne, må ha en ond samvittighet, og i sin tid få høre hva de ikke gjerne vil høre: Gå bort i helvedes ild! Har dere ikke villet ha det evige liv, så ha nå den evige død.
Her ser vi at ingen list eller svik, ingen styrke eller makt formår noe mot Kristus og Hans evangelium. Disse hyklere begynner sine saker viselig. De vil gjerne fordunkle Herrens øyne, så Han ikke skulle se at de er hyklere og skurker, men av uforsiktighet svare noe som de kunne fange Ham i. Si oss, sa de, er det tillatt å gi keiseren skatt eller ikke? Deres plan var slik: De mente at Han måtte svare enten ja eller nei. Og ville Han slett ikke svare, men tie stille, da skulle de nok lage det så at Han måtte svare. Slik tenkte de. De kalte Ham derfor mester. Med dette minte de Ham om Hans embete og plikt så Han ikke skulle la dem gå bort uten svar. Det var som om de ville si: Du er en mester, og tilbyr deg å lære enhver; derfor må du også svare oss. Du må ikke tie stille eller avvise oss.
Hvor skal den stakkars Jesus hen? Her er Han fanget, tenkte de. Sier Han nei, så står tjenerne til Herodes ferdige til å svare: Vil du lære at man ikke skal gi keiseren skatt, så er du jo en opprører. Under dette påskudd ville de så kaste Ham i fengsel. Men svarer Han ja, så mener de å ha rett til å fange Ham for da har Han hele Mose-loven mot seg. Da er Han en kjetter og hele jødefolkets forfølger, fordi Han godkjenner en fremmed, utenlandsk konge, som ikke er av jødisk blod og stamme. Sier Han at man skal gi keiseren skatt, så griper jødene Ham. Men sier Han at man ikke skal gi keiseren skatt, da tar hedningene Ham. Hvordan det enn gikk, så mente de å bli kvitt Ham.
Legg merke til den store visdom hos disse folk! De er sikre på at de ikke kan feile og at ingen kan mestre deres visdom. Men la dem være vise, kloke og listige, la dem lyve og bedra, det skal dog ikke hjelpe dem. Det er vel sant at menneskelig fornuft kan stå rådvill her, og være usikker på om man skal svare ja eller nei, og særlig hvis man så den store fare som truer Kristus. — Men Kristus, i hvem alle visdommens skatter er skjult, Kol. 2, 3, og hvis evangelium er en skjult Guds visdom, 1. Kor. 2, 7, taler i denne sak således: Vis meg skattens mynt! Så rakte de Ham en penning. Og Han sa til dem: Hvis billede og innskrift er dette? Til dette kan de ikke tie. For likesom de befalte Ham å svare, så befaler Han dem nå igjen å svare. Hadde de tidd stille, da hadde Han sagt: Vil dere ikke svare meg [552] på mitt spørsmål, så vil heller ikke jeg svare på deres. Derfor svarer de og sier: Keiserens.
Nå ga de Ham seieren i hendene, og Han sier: Takk, mine herrer. Deres spørsmål til meg om man skal gi keiseren skatt, har dere selv besvart. Dere erkjenner jo med egne ord at dere alt har gjort det. Jeg spør dere selv om dette. Hva slags folk er dere, som først gjør en ting, og når det er gjort kommer og spør om det er rett? Har dere antatt keiseren til herre og gitt dere under hans regjering, så gi ham også hva dere skylder ham. Er det keiserens bilde, som dere selv sier, så er dere jo keiserens undersåtter. Men er dere keiserens undersåtter, og har alt gitt keiseren det som tilkommer ham, så vil jeg ikke ta det fra ham.
Således overvinner Herren fariseerne med deres eget spørsmål. Dette er skrevet til vår trøst, for at vi skal vite at slik skal det gå med alle som setter seg opp mot Kristus og Hans evangelium. Ved sin Ånd vil Gud gi oss å kunne svare slik at våre motstandere må stå til skamme. Verdens barn kan ikke annet enn å anfekte evangeliet og de kristne. De tenker som så: Disse er noen simple og enfoldige folk, som en lett kan bedra og rydde ut. Men hvor lett det er, det ser vi her.
Det er det første stykket av dette evangelium, og det stiller for oss et trøstefullt eksempel, for at vi som tror på Kristus, skal vite at vi har en visdom som overgår all annen. Vi har også en styrke og rettferdighet som ikke kan sammenlignes med menneskelig styrke eller rettferdighet; for ingen formår noe mot den Hellige Ånd. Ved Kristus har vi makt til å seire over synden og til å herske over døden. Når Kristus ved troen bor i våre hjerter, så har vi Ham, og det er Han som gjør sådant i oss. Men en føler det ikke uten i fristelsen. Når jeg derfor har bruk for det, så kommer Han og gir meg krefter til å gå uskadd igjennom.
Vi har derfor ingen grunn til å frykte for at vår lære skal forgå og bli til skamme. La alle vise og kloke i verden stå opp mot Guds ord; det skal snart være ute med dem. Det kan nok forekomme at de gjør og biter etter det, så folk tenker at evangeliet må gå under. Men når de vil tilintetgjøre det, er det sikkert at de ikke makter noe. I den snare som de benytter for å ta det, blir de selv fanget til slutt. Det ser vi i dette evangelium, likesom i Paulus’ og Stefanus’ historie. Der ser vi hvorledes de har anvendt Skriften. Ja, det de har beropt seg på, har nettopp vært mot dem selv.
Alle som således setter seg imot denne guddommelige visdom og Guds ord, skal bli til skamme og forgå. Derfor skal ingen frykte, om enn all verdens klokskap og makt satte seg imot evangeliet. Ville man endog dempe det med blodsutgytelse, skulle ingen frykte likevel; for jo mer blod man utøser, jo flere kristne blir det. De kristnes blod er den sæd hvorav kristne vokser, sier Tertullian. Djevelen må druknes i de kristnes blod. Derfor kan ikke evangeliet bli undertrykt med makt. Det er med evangeliet som med et palmetre. Det har den egenskap at det vokser sterkere når man legger en tung byrde på det. Gjør [553] man en bjelke av det, gir det ikke etter for noen byrde. Den samme natur har evangeliet. Jo mer man står imot det, jo mer utbrer det seg, og jo mer man vil undertrykke det, jo mer vokser det.
Det er derfor ikke makten, men lykke og gode dager vi skal frykte for. De kan skade oss mer enn plage og forfølgelse. Heller ikke skal vi frykte for verdens kløkt og visdom, for den kan ikke skade oss. Jo mer verdens visdom fnyser mot sannheten, jo renere og klarere blir den. En kan derfor ikke gjøre evangeliet bedre tjeneste enn når verden med makt og klokskap setter seg imot det. Jo mer min samvittighet, synden og djevelen anfekter meg, jo sterkere blir min rettferdighet. For de synder som trykker meg, gjør meg ondt, og derfor blir min bønn og mitt rop til Gud sterkere og sterkere, og ved det blir også troen og rettferdigheten sterkere etter hvert. Det mener Paulus, der han sier at kraften blir sterkere ved skrøpelighet, 2. Kor. 12, 9.
Fordi vi da har et slikt vern som blir sterkere ved fristelse og motgang, så skal vi ikke frykte, men være vel til mote, og rose oss i trengsler (Rom. 5, 3). Vi skal gjøre som apostlene, som med glede gikk bort fra rådet, og takket Gud, fordi de var aktet verdige til å lide noe for Kristi skyld (Ap. gj. 5, 41). Var djevelen så klok at han ville tie stille og la evangeliet bli forkynt, så led han mindre skade. For når evangeliet ikke blir anfektet, da ruster det, og har ingen anledning til å vise sin makt og kraft.
Det andre og viktigste stykket i dette evangelium er ordene: Gi keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Her skiller Han Guds og keiserens rike fra hverandre, og viser hvordan man skal forholde seg mot Gud og keiseren.
For det første sier Kristus: Gi keiseren det som keiserens er, og dermed er det verdslige rike stadfestet. Var det verdslige regimente en urett stand og ikke forordnet av Gud, da hadde ikke Kristus sagt: Gi keiseren det som keiserens er. For Han er en sannhets lærer og predikant. Hans munn kan ikke lyve, men den sier den rene sannhet. Skal vi nå gi keiseren skatt, må vi holde ham for en herre. Imidlertid var keiseren på den tid en hedning og visste intet av Kristus. Hans regimente grunnet seg bare på menneskelig visdom og ble håndhevet ved bare fornuften. Likevel sier Kristus: Er han keiser, skal man også akte ham for det han er, og lyde ham. Vil man ikke gjøre det, så må man.
Ordene: Gi keiseren det som keiserens er, antar de kristne med glede og takk, og gir hjertelig gjerne til keiseren det som tilkommer ham. Ved Guds ord er de undervist og opplyst, så de forstår hva det verdslige regimente gjelder. Først og fornemmelig ser en kristen på ordet gi, og han erkjenner at han må lyde dette ord, da Kristus selv uttaler det. Dernest ser han på at den hellige skrift kaller den verdslige øvrighet Guds orden, likesom han også tenker på den nytte vi har av den verdslige øvrighet her på jorden. Så lenge Gud oppholder den, har vi fred og orden. Den hindrer at ikke alle onde mennesker blir mordere. Denne fred er så meget [554] verdt at bare de kristne kan rett forstå eller tenke over dette gode. Ennå ser en kristen på sin plikt, og vet at alt hva han har, er gitt keiseren eller den som sitter i keiserens sted. Ved hyllingen forplikter jo enhver undersått seg til å hjelpe sin herre i nøden med liv og gods.
Dette har den hellige skrift opplyst de kristne om. For at det kan være fred på jorden, er de vel fornøyd med sin øvrighet, og villige til å gjøre det øvrigheten befaler, enten det gjelder liv eller gods. Med det fortjener de takk og å bli elsket, som Paulus sier, Rom. 13, 3: Vil du ikke frykte for øvrigheten, da gjør det som godt er, så skal du ha ros av den. Den minste del, de rette kristne, erkjenner dette ord: Gi keiseren det som keiserens er. De tenker slik: Da Gud har befalt det og vil ha det slik, vil vi også gjøre det. Det verdslige regimente blir også oppholdt ved dem. For dersom de kristne ikke holdt fast i bønnen, fantes det ikke noe regimente i verden, som kunne håndheve den borgerlige fred. Det er bare de kristne som antar dette ord: Gi keiseren, og på grunn av sin lydighet behager de også Gud og menneskene.
Men den store mengden, den gale pøbel gjør ikke dette. Om den hører at den verdslige øvrighet, keiserdømme, kongerike osv, er av Gud, så tror den det likevel ikke. Den holder ikke Guds ord for å være sannhet når det lærer at den verdslige øvrighet er en Guds orden; men slike folk anser det verdslige regimente for en tvang og ulykke, som en må trekkes med. Den ugudelige ser ikke på Guds orden, bud og befaling; men, han tenker bare på hvordan han kan fylle sin lomme og nyte verden. For ham er det likegyldig enten kongen i landet har fred eller ufred.
Vi kristne skal ikke spørre etter hva slike ugudelige mennesker gjør, men gi keiseen det som er hans, villig og gjerne. Hva er det nå som tilhører keiseren? Det er alt det som han har rett og makt til osv. Det skal man gjerne gi ham; men man skal heller ikke gi ham mer enn det som er hans. Nå vet man jo at den kristelige tro, dåpen, sakramentet eller Herrens nattverd, evangeliet, Kristus hos Faderens høyre hånd, og det evige liv, ikke er keiserens. Altså kan ikke keiseren gjøre med det som han vil. Vil keiseren eller øvrigheten befale noe i dette, da skal jeg si: Nei, kjære keiser, kjære fyrste, kjære herre, kjære frue, jeg hverken kan eller vil gjøre det; for Kristus har befalt meg at jeg skal gi keiseren det som keiserens er, men ikke det som Guds er.
Liv og gods skal jeg gi keiseren, men vil ikke keiseren la seg nøye med det, men fordrer sjelen, så skal jeg si: Kjære keiser eller øvrighet, det tilkommer ikke dere å kreve slikt. Vis meg brev og segl på at dere har en sådan makt. Blir dette tatt opp for å være ulydighet, så må jeg tåle det. Men det er i virkeligheten hverken opprør eller ulydighet, om jeg ikke vil vise lydighet i det som øvrigheten ikke har makt eller rett til. Keiseren og øvrigheten har jo sverget å være tro mot den samme Gud og Herre som jeg. Med hvilken rett vil de nå være herre over samme Gud, over Hans evangelium, sakramente, dåp osv., og i dette befale som de vil? Men det [555] hjelper ikke. De er forherdet og forstokket og vil ikke høre. Men i sin tid skal de vel føle det som vil møte dem.
Mange spotter oss fordi vi taler slik om lydighet mot øvrigheten, men det tar vi oss ikke nær av. Den som vil være en kristen, må ikke tenke at han her lever i et paradis, hvor det er bare godt å høre. Nei, vi lever som midt i Sodoma og Gomorra, hvor folk er slike at de hverken vet eller forstår, og heller ikke vil vite og forstå hva Gud har befalt.
For deres skyld prediker vi det ikke, for deres skyld vil vi heller ikke fortie det. Den som ikke vil leve etter det, vil Gud vel finne. Vi må imidlertid bære deres synd, og med lyst og glede gjøre det Gud har befalt, og ikke se på deres ulydighet, men på Guds bud. Gud kan vel for én from manns skyld bære over med et helt lands synder, likesom Lott bar hele landets synd. Han ba og utrettet med sin bønn at stedene ikke gikk under. Men så snart han gikk ut av Sodoma, lå innbyggerne der øyeblikkelig i helvede. Vi vil også be, så lenge vi er her, at Gud ikke vil tilregne de ugudelige deres synd. Men når vi er borte, skal de i alle djevlers navn fare til helvede. Riset er alt laget til, så de kan ikke unngå det. Dette sier jeg til dem som elsker evangeliet.
For det annet setter Kristus til dette: Gi Gud det som Guds er, og med det stadfester Han det åndelige regimente, som kalles Guds rike. Det er vel ikke så nødvendig at dette skal stadfestes som det verdslige rike. For all verden har Gud til Herre, enten den gjør det villig eller uvillig, og dette rike består til evig tid, skjønt mange setter seg mot det. Skal man rett forstå dette rike, må det likeså stor forklaring til som når det gjelder det verdslige rike. For menneskelig fornuft kan forstå det verdslige rike; men det åndelige regimente og Guds rike kan den ikke forstå.
Det åndelige rike er et sådant rike hvor alle troende menneskers hjerter er samlet og forenet. Borgerne i dette rike har hyllet Gud og sverget Ham troskap i dåpen. Likesom en borger og undersått hyller sin øvrighet, slik lover også alle kristne i dåpen at de vil ha Kristus til Herre og Gud. Når vi i dåpen avsier djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen, og lover å tro på Gud Fader, Sønn og den Hellige Ånd, så er det ikke annet enn at vi sverger på å tro på den ene sanne Gud, og ingen annen. I denne tro lover vi å bære gode frukter, så vi av hjertet vil være tålmodige, saktmodige, hjelpsomme og kjærlige mot vår neste.
Den hylling krever Gud av oss, at vi skal henge ved Kristus alene, ikke høre et annet ord og ikke anta en annen tro enn Kristi evangelium og troen på Ham. Dette er grunnet i det ordet Kristus sier: Gi Gud det som Guds er. Alt består i tro på Gud og kjærlighet til nesten. Men mange setter seg imot denne tro. Noen gir Gud hva Guds er, andre ikke. Likesom det er bare få lydige undersåtter i det verdslige rike, så er det også bare få fromme og rettskafne kristne i det åndelige regimente, selv om de bruker navnet og blander seg sammen i det ytre samfunn.
Den lille flokk gir Gud hjertelig [556] gjerne det som er Hans. Fromme hjerter roper og ber til Gud uten avlatelse om at deres tro må bli sterkere, og at de kunne vise sådanne frukter som troen krever. Gud vil ikke ha våre penger eller vårt legeme og gods; det har Han overlatt til keiseren. Men hjertet, som er det største og beste hos mennesket, det har Han forbeholdt seg selv. Det skal vi gi Gud, idet vi tror på Ham.
Men den store masse i verden gir ikke Gud det som er Hans. Blant disse folk går det underlig til. De tenker at det åndelige gode og Guds ord er deres eget, og at de kan dreie og vende det som de vil. Den kristelige tro radbrekker de som de lyster, likesom de forderver de gode gjerninger. De vil, kort sagt, være mestere over troen og herre over den hellige skrift, skjønt de i dåpen har sverget å ville bli ved den kristelige tro og ved det rene Guds ord.
Men de fromme kristne, som ønsker å bli ved den rette tro og rene lære, de ber, tåler og lider. De må også bære de andres synd og avvende Guds vrede, så Han ikke straks slår til. Men når Han har tresket hveten og samlet den i sin lade, skal Han ta de ugudelige bort fra denne verden, og brenne både dem og laden som agner med uslukkelig ild. Vil de ikke gi Gud det som er Guds, med lyst og glede, så blir de straffet for det. Således oppholder Gud ordet og troen, hvor meget enn sektererne setter seg derimot. Han renser sin lo og brenner agnene. Denne Guds hevn og straff tenker de fromme kristne på. Derfor ber de, og oppholder Guds vrede så lenge de kan. En rettskaffen kristen må være en Lott på jorden, og for disse folks skyld blir ordet bevart rent og uforfalsket. For de andres skyld blir det ikke bevart én time. De gjør jo Gud og Hans ord til alt det onde de kan, og hjelper til å utrydde ordet snarest mulig.
Det er derfor alene de kristne som ved bønnen oppholder både Guds og keiserens rike. Dersom de ikke ba for disse to riker, kunne de umulig bli bestående et øyeblikk. For å si det kort, så er det for de kristnes skyld at Gud skåner den hele verden. Gud tenker således: Mine kristne gir meg det som er mitt, og keiseren det som er hans. Derfor må jeg også gi dem fred. Når nå Gud gir de kristne fred, så nyter de utakknemlige dette gode likeså vel som de sanne kristne.
At jorden er fruktbar, og at det er fred i verden, det skjer ikke for den ugudelige masses, men for de fromme kristnes skyld. Det hender ofte at de ugudelige har mer fred enn de kristne, for Gud er en mild og rik Herre, som utstrør sine gaver i hele verden. Også de ugudelige er der iblant, som Kristus sier,
Matt. 5, 45: Faderen i himmelen lar sin sol oppgå over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.
Men alt dette skjer bare for de frommes og takknemliges skyld. De onde og utakknemlige nyter vel dette med dem, inntil alle fromme er borte og agnene blir antent og brent.
Slik gikk det til i Jerusalem. Da apostlene og de fromme kristne var borte, gikk korn, vin, brød og kjøtt også bort. Og blant de ugudelige jøder kom det pest, hunger og sverd, så de myrdet og spiste hverandre. Det var da bare agner der, for [557] hveten var borte. På samme måte vil det også gå dere. Så lenge dere har fromme kristne blant dere, har dere også fred og overflod av alle slags gode ting. Men når vi engang skal forlate denne verden, så tar vi med oss alt hva dere har, korn, liv og gods, og dere kan likeså lite som jødene holde på det.
Så skal nå enhver merke forskjellen på Guds rike og keiserens rike. Når en hører ordet: Gi Gud det som Guds er, så skal en huske på den ed han har gjort Gud i dåpen. En må vokte seg for den fremmede, falske tro, og gi akt på Guds ord, så han ikke skal bli bedradd og forført. — Når han hører ordet: Gi keiseren det som keiserens er, skal han tenke på den ed han har gjort sin konge og øvrighet. Således gir man enhver hva man skylder ham, som også Paulus lærer, Rom. 13. Den som gjør det med lyst og kjærlighet, får det rikelig igjen av Gud, og dessuten blir han rost og æret av sin øvrighet. Den som derimot ikke gjør det, vil engang få oppleve at en kommer og sier: Gi hit i tusen djevlers navn!
Derfor ber jeg at man vil gi Gud det som er Guds, og keiseren det som er keiserens, og gjør det ikke for min skyld, men for Hans skyld, som har befalt det. Gjør man det med takk, er det godt, hvis ikke, må man gjøre det med tvang. Og da skal man ikke bare ha spott og skam, men også lide skade derfor på gods, legeme og sjel.
Herren regjere alle med sin Hellige Ånd til å tenke på og gjøre det som tjener til deres sanne fred og salighet! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
