I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Det var i begynnelsen hos Gud. Alle ting er blitt til ved det, og uten det er enn ikke en eneste (ting) blitt til (av alt det) som er blitt til. I det var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket fattet det ikke. Det ble et menneske utsendt av Gud; hans navn var Johannes. Han kom til et vitnesbyrd, for å vitne om lyset, for at alle skulle tro ved ham. Han var ikke lyset; men han skulle vitne om lyset. Det var det sanne lys, — som opplyser hvert menneske, — (og) som skulle komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men så mange som tok imot Ham, dem har Han gitt makt til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble kjød og bodde iblant oss — og vi så Hans herlighet, en herlighet som den enbårnes av Faderen, — full av nåde og sannhet. (Joh 1:1-14)
Dette er det største og høyeste evangelium. Likvel er det ikke, som noen mener — uforståelig og vanskelig å utlegge. For her er den høye artikkel om Kristi guddom aller tydeligst grunnet, og dette skulle alle kristne klart vite og forstå. Den er ikke for høy for troen.
For det første må vi vite at alt det apostlene har lært og skrevet, har sin grunn i det gamle testamente. Her er alt det forkynt som skulle gjøres av Kristus og predikes om Ham. Paulus sier i Rom. 1, 2: Gud har forut lovt evangeliet ved sine profeter i de hellige skrifter.
For at dette evangelium kan bli desto lettere og tydeligere for oss, må vi se på det ord i det gamle testamente som dette evangelium er grunnet på. Og det er 1. Mos. 1, 1—3 der Moses sier: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, og jorden var øde og tom, og der var mørke over avgrunnen, og Guds Ånd svevde over vannene. Og Gud sa: Bli lys, og det ble lys.
Av dette kan en tydelig slutte at Gud har et ord som Han talte ved, før alle skapninger ble skapt. Dette Ord kan ikke være noe skapt, da alt som eksisterer, har fått sin tilværelse ved dette ord. Moses viser dette tydelig og kraftig når han sier: Gud sa: Bli lys, og det ble lys. Av dette følger jo at Ordet har vært før lyset, fordi lyste ble til ved Ordet. Således er også alle skapninger skapt ved dette Ord, som Moses videre forteller om.
La oss nå gå videre. Har Ordet vært til før alle skapninger og er alle disse skapt ved det, så må det jo være et annet vesen enn en skapning. Intet er blitt til eller skapt uten skapningen. Derfor må Ordet være evig og uten begynnelse. For da alle ting tok sin begynnelse, da var det allerede. Det lar seg ikke innskrenke i tiden eller skapningen, men svever over tiden og over skapningen. Ja, tiden og skapningen ble til og begynte ved det. Da er det uimotsigelig at det som ikke er timelig, det må nødvendig være evig. Det som ikke har noen begynnelse, det kan ikke være timelig. Og det som ikke er skapt, må jo være Gud. For utenfor Gud og skapningen eksisterer slett intet.
Videre: ordet og den som taler det, kan ikke være én person. For det rimer ikke at taleren selv skulle være ordet. Hva slags taler er det som selv skulle være ordet? Han måtte enten være stum eller også måtte ordet lyde og uttale seg selv uten taleren. Nå sier Skriften her tydelig og med klare ord: Gud sa. Av dette følger at Gud og Hans ord ikke kan være ett.
Således har vi her hos Moses den rette, gylne kilde til alt som i det nye testamente er skrevet om Kristi guddom. Her ser du hvor Johannes har tatt sitt evangelium fra. Her finner det og lettest sin forklaring.
Nå må vi lukke opp våre hjerter og vår forstand og ikke ha så ringe tanker om dette som om det var et menneskes forgjengelige ord. Men så stor og høy Han er som taler dette, så bør vi og akte Hans ord høyt og dyrebart. Det er nemlig et ord som Han taler i seg selv, som forblir i Ham, og som aldri kan skilles fra Ham. Derfor må vi etter apostelens tanker tenke at Gud taler med seg selv og til seg selv, og at dette ord ikke er en tom vind eller lyd, men [93] fører med seg den guddommelige naturs hele vesen, slik at hele guddommen følger Ordet, naturlig forblir i Ordet og er en vesentlig del i det. Se, her ser vi hvor apostelen tar det fra når han kaller Kristus det guddommelige vesens bilde og Hans herlighets glans. Han tar det fra Moses som lærer at Gud taler et ord, og dette kan ikke være annet enn Hans uttrykte bilde. Hvert ord er jo tegn som betyr noe. Men her er det som betegnes, naturlig i tegnet eller ordet, hvilket det ellers ikke pleier å være. Derfor kalles ordet den guddommelige naturs særlige bilde.
Et menneskes ord er ikke vesentlig. For det bringer ikke med seg hjertets natur, men er bare et tegn som betyr noe. Likesom en kontrafei ikke fører med seg det menneskes vesen som det forestiller. Men i Gud fører ordet ikke bare tegnet og bildet med seg, men også hele vesenet, og det er Gud likeså fullt som den hvis bilde eller ord det er. Dersom menneskets ord var idel hjerte eller hjertets mening var ord, så var det en fullkommen likhet. Men det kan ikke være. Derfor er dette Guds ord over alle ord og uten likhet i hele skapningen.
Hvor forsiktig taler ikke evangelisten, når han ikke sier: I begynnelsen ble Ordet, men: det var, og ble ikke. Det har en annen begynnelse til sitt vesen enn å bli til eller begynne. Dessuten sier han: I begynnelsen. Var det gjort før verden, så hadde det ikke vært i begynnelsen, men hadde vært selve begynnelsen. Nå står Johannes’ ord fast: I begynnelsen var Ordet, og ikke at det selv begynte å være til.
Nå er ikke dette å begynne og å være i begynnelsen det samme som å være før begynnelsen. Men skulle Ordet være i begynnelsen og ikke før begynnelsen, så måtte det før begynnelsen ha begynt å være til. Så hadde begynnelsen vært før begynnelsen. Dette er jo selvmotsigende (kontradiktorisk), og det samme som om begynnelsen ikke var begynnelsen. Derfor er det mesterlig sagt: I begynnelsen var Ordet. Derved vises at det ikke har begynt, og derfor må det nødvendig ha vært før begynnelsen.
Og Ordet var hos Gud. Her skiller han tydelig mellom personene, og viser at Ordet er en annen person enn Gud, som det var hos. Dette ord viser at Gud ikke har vært alene, fordi han sier at det har vært noe hos Gud, nemlig Hans ord. Dersom det hadde vært bare én eneste person, hvorfor var det da nødvendig å si: Ordet var hos Gud? Er det noe hos Ham, da er Han ikke alene. Her skal en legge merke til at evangelisten legger meget vekt på ordet hos. Han bruker det to ganger for at han tydelig kan uttrykke den personlige forskjell, og således komme den naturlige fornuft og kjettere i forkjøpet. For vel begriper den naturlige fornuft at det bare er én Gud — det må være sannhet, da mange ord i Skriften bekrefter det — men den strider aldeles imot at den samme Gud skulle være mer enn én person.
Og Ordet var Gud. Fordi der ikke er mer enn én Gud, så må Gud nødvendig selv være det Ord, som før alle skapninger var i begynnelsen. Og da det ikke er noen annen Gud til, enn denne ene, så er denne Gud helt vesentlig det samme Ord som Han taler om. Det er intet [94] i den guddommelige natur som jo også er i Ordet, så at Johannes tydelig uttrykker hvor sann en Gud dette Ord er. Det er ikke bare sant at Ordet er Gud, men også at Gud er Ordet.
Det var i begynnelsen hos Gud. Hos Gud, hos Gud var det, og likevel var Gud Ordet. Evangelisten beviser sannheten av begge deler: at Gud er Ordet og at Ordet er hos Gud, én natur i det guddommelige vesen, og likevel ikke én person, og hver av personene er likevel en fullkommen sann Gud fra begynnelsen og evig. På disse ord er vår tro grunnet, og den skal vi holde oss til. Det er altfor høyt og ufattelig for fornuften at det kan være tre personer, og at hver likevel kan være fullkomment den ene, sanne Gud og ikke tre guder, men én Gud. Våre høyskoler har med store og uforståelige spissfindigheter søkt å gjøre det begripelig for fornuften. Men dersom du vil unngå den onde fristers garn og snarer, så la deres subtile klokskap og visdom fare. Hold deg til dette guddommelige ord, kryp inn i det og bli i det som haren i sin hule. Går du ut og gir akt på menneskesnakk, så får fienden fatt på deg, og styrter deg så du ikke kan vite hvor fornuft, tro, Gud og du selv blir sittende.
Alle ting er blitt til ved det. Er det ikke tydelig nok sagt? For ordet: alle ting utelukker intet. Likeså Paulus i Hebr. 2, 8 hvor han forklarer et ord fra Salm. 8: Du la alle ting under Hans føtter. For idet Han har underlagt Ham alle ting, unnlot Han intet som ikke er Ham underlagt. Og i 1. Kor. 15, 27: Han har lagt alle ting under Hans føtter, unntatt Ham som har underlagt Ham alle ting.
Slik må det også her forståes. Alle ting er gjort ved Ham, unntatt Han som alle ting er gjort ved.
Og uten det er enn ikke en eneste (ting) blitt til (av alt det) som er blitt til. Det er som han vil si: Ingen av de ting som er gjort, er gjort uten Ham. Ved det beviser han tydelig at alle ting er skapt ved Ham, men at Han selv er uskapt. Altså er Han en sann Gud, likevel ikke av seg selv, men av Faderen.
I det var liv. Dette ord taler om noe mer enn skapningens liv, som var i Ham før verdens begynnelse. Det er evangelistens enfoldige mening at Han er livets kilde og utspring, så at alt som lever, det lever av Ham, ved Ham og i Ham, og utenfor Ham er det intet liv. Som Han selv sier i Joh. 14, 6: Jeg er veien, sannheten og livet. Og Joh. 2, 25: Jeg er oppstandelsen og livet. Derfor kaller Johannes Ham livets ord (1. Johs. 1, 1), men særlig taler han om det som menneskene får av Ham, det evige liv. For dette livs skyld var det han tok til å skrive sitt evangelium.
Det viser også hele teksten. For han forklarer selv hva det er for et liv han mener, når han sier: Og livet var menneskenes lys. Med dette viser han tydelig at han taler om det liv og lys som Kristus ved seg selv gir menneskene.
Når en nå forklarer disse Kristi ord: Jeg er livet, så skal en ikke forklare det filosofisk om skapningenes liv i Gud, men hvordan Gud lever i oss og gjør oss delaktige i sitt liv, så vi lever ved Ham og av Ham. Unektelig er det så at også [95] det naturlige liv består ved Ham, og at også de vantro har livet av Ham, som Paulus sier (Ap. gjern. 17, 28): I Ham lever vi og røres og er vi, ja, vi er og Hans slekt.
Ja, det naturlige liv er et stykke av og en begynnelse til det evige liv, men det ender med døden, fordi det ikke kjenner og ærer Ham som det har sin opprinnelse fra. Denne synd skjærer av livet, så det må dø evig. De derimot som tror og kjenner Ham som de lever av, de dør aldri. Men det naturlige liv strekker seg inn i det evige liv, slik at det aldri smaker døden, som Han sier i Joh. 8, 51: Dersom noen holder mitt ord, skal han ikke se døden evinnelig. Og Joh. 11, 25: Den som tror på meg — om han enn dør — skal han dog leve. Dette forstås meget godt dersom en rett kjenner Kristus, hvordan Han har drept døden og brakt livet i stedet.
Og livet var menneskenes lys. Det er som han vil si: Hvorfor løper du så langt og søker så langt bort? Se, i mennesket Kristus er alt. Han har gjort alle ting. I Ham er livet. Han er det ord som alle ting er skapt ved. Blir du i Ham, finner du alle ting. Han er alle menneskers liv og lys. Vil noen vise deg annensteds hen, så er det bare bedrag. For Han har selv iført seg dette kjød og blod. Der vil Han finnes og søkes. Følg bare døperen Johannes’ vitnesbyrd. Han viser deg intet annet enn liv og lys, intet annet enn dette menneske, som er Gud selv. Derfor blir ved dette lys forstått: Nådens sanne lys i Kristus og ikke det naturlige lys, som syndere, jøder, hedninger og djevelen også har, til tross for at de er lysets verste fiender.
Betrakt nå rekkefølgen her: først setter han livet og deretter lyset. Han sier ikke at lyset har vært menneskenes liv, men at livet var menneskenes lys, fordi der er sannhet i Kristus og ikke bare et skinn som i menneskene.
Av dette følger at mennesket har intet liv uten Kristus, Guds Sønn, som har blitt menneske. Og den som tror at Kristus er sann Gud, og at livet er i Ham, han blir opplyst og levende ved dette lys. Lyset holder ham oppe, så han blir der hvor Kristus blir. For likesom guddommen er et evig liv, så er dette livet også et evig lys. Likesom hint liv ikke kan dø, kan heller ikke dette lyset slukkes ut. Altså kan heller ikke troen på dette lys bli til skamme.
Særlig skal en her også legge merke til at livet tillegges Kristus som det evige Ord og ikke som et menneske. når han sier: I ham (nemlig Ordet) var livet. For skjønt Han vel som menneske er død, har Han likevel alltid blitt i live. Livet kan ikke dø. Derfor er også døden overvunnet i dette liv, og så fullstendig at mennesket Kristus straks igjen måtte bli levende. Og dette liv er menneskenes lys. Den som erkjenner og tror at det er et slikt liv i Kristus, han går også gjennom døden og dør aldri, som foran sagt. For dette livets lys holder ham oppe, så døden ikke kan skade ham. Selv om legemet må dø og råtne, føler likevel sjelen ikke denne død, fordi den er i dette lys og ved dette helt innesluttet i Kristi liv.
Dersom du tror at et slikt liv er i Kristus, et liv som forblir i døden, og som har overvunnet den, da blir [96] du rettelig opplyst av dette lys, og det blir også i døden et lys og liv for deg. Av dette følger at intet skapt kan være et slikt liv og lys. For ingen skapning kan overvinne døden, hverken i seg selv eller i andre. Disse tanker om lyset er også nyttig til salighet. Og av dette ser du hvor langt borte fra dette lys de er som vil gjøre et naturlig fornuftslys av det. For det forbedrer ingen, men fører bare lenger bort fra Kristus hen til skapningen og inn i den falske fornuft. Inn i Kristus må vi fare og ikke se inn i de lys som kommer fra Ham. Men inn i Hans lys som de andre lys kommer fra. Vi må ikke følge de små bekker, men alltid søke til kilden.
Og lyset skinner i mørket, og mørket fattet det ikke. Det er merkelig at evangelisten her sier: Lyset skinner, det er: det er åpenbart og nærværende for alles øyne i mørket. Men den som ikke tilegner seg det, han blir likevel i mørket. Solen skinner også for den blinde, men han ser den likevel ikke. Slik er det også med dette lyset. Det skinner i mørket, men mørket blir ikke til lys for det. I de troende ikke bare skinner det, men det gjør dem også skinnende og seende. Ja, det lever i dem, så en med rette kan si at livet er menneskenes lys. Derimot er lyset uten liv et skinn i mørket. Derfor hjelper det ikke at lyset skinner for de vantroende. Hvor tydelig man enn viser og foreholder dem sannheten, så blir de likevel i mørke.
Altså vil vi forstå alle disse nevnte uttrykk som Kristi titler og egenskaper. Ved disse vil Johannes, som i en fortale eller inngang til sitt evangelium, vise hva han akter å skrive om Kristus i hele evangeliet: at Han er sann Gud og menneske, at Han har skapt alle ting, og at Han er gitt menneskene til liv og lys, skjønt bare få blant dem som Han blir åpenbart for, tar imot Ham. Evangeliet handler bare om dette. På samme måte har også Paulus i Rom. 1 en fortale og inngang til sitt brev. Nå begynner han først sitt evangelium: Det ble et menneske utsendt av Gud; hans navn var Johannes.
På samme måte begynner Markus og Lukas sine evangelier med døperen Johannes. Dette er også rettest etter det Kristus selv sier i Matt. 11, 12: Fra døperen Johannes’ dager inntil nå lider himmerikes rike vold. Og i Ap. gj. 1, 22 sier Peter at Kristus hadde begynt fra Johannes’ dåp, i den var Han beskikket og kalt til lærer. Dette viser døperen Johannes i Joh. 1, 32: Jeg så at Ånden fór ned som en due fra himmelen, og den ble over Ham, og: Det kom en røst fra himmelen som sa: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag. (Matt. 3, 17). Her er Kristus gjort til lærer. Da, ved dåpen, begynte Han også å lære, og da først tok evangeliet til ved Kristus selv. For ingen skulle begynne de høye, salige og trøstefulle ord uten Kristus selv. For Hans skyld måtte også Johannes komme, føre og berede folket til denne prediken, så det kunne være i stand til å ta imot dette lys og liv.
Det som i advent var sagt om døperen Johannes, det gjelder også her. Likesom han gikk foran Kristus og viste folket til Ham, således skal også evangeliets muntlige prediken [97] bare predike Kristus og vise til ham. For dertil er det alene forordnet på samme måte som Johannes er sendt av Gud. Vi har hørt at Johannes var en røst i ørkenen, og med sitt embete betegnet han evangeliets muntlige prediken. Likesom nå mørket ikke av seg selv kunne begripe dette lys — skjønt det var der, men Johannes måtte åpenbare og vise dem det, således kan heller ikke noen naturlig fornuft begripe det av seg selv — til tross for at det er til stede i hele verden. Evangeliets muntlige ord må åpenbare og vise lyset.
Nå ser vi at evangeliet henter ikke dette lys langt borte, og at vi heller ikke behøver å løpe langt etter det, men at det er oss nærmere enn noe annet og skinner like inn i våre hjerter. Det behøver bare å vises og predikes. Og den som hører, prediker og tror det, han finner det i hjertet. For troen kan ikke være andre steder enn i hjertet. Altså kan dette lys ikke være andre steder enn i troen.
Som Johannes ikke kom av seg selv, men ble sendt av Gud, så kan heller ikke evangeliet eller predikenen om dette lyset komme av seg selv eller av menneskelig fornuft, men Gud må sende det. Derfor gjør evangelisten all menneskelære til intet. For det som menneskene lærer, viser aldri fram dette lys, Kristus, men fordunkler det bare. Men det som viser fram Kristus, det er sannelig sendt av Gud og ikke oppfunnet av mennesker.
Av alt dette ser vi at evangelisten taler om Kristus, slik at Han kan bli kjent som Gud. For dersom Han er et allestedsnærværende lys som skinner i mørket, og ikke trenger mer enn ved ordet å bli åpenbart, og ved troen å bli erkjent i hjertet, så må Han sannelig være Gud. Ingen skapning kan på en slik måte være nærværende alle steder og skinne i alle hjerter. Likevel er Han Gud slik at Han også er menneske, og blir prediket i og av samme menneske.
Han kom til et vitnesbyrd, for å vitne om lyset, for at alle skulle tro ved ham.
Se, nå er det tydelig av det vi før har sagt, at evangeliet bare forkynner dette lys, mennesket Kristus, og arbeider på at mørket kan begripe det, ikke ved fornuft eller følelse, men ved troen. For han sier: at alle skulle tro ved ham. Og: Han kom til et vitnesbyrd for å vitne om lyset. Nå er et vitnesbyrd av den natur at det taler om ting som en ikke ser, vet og føler, men må tro. Likeså krever evangeliet ikke fornuftsmessige slutninger og bifall, men en tro som er over all fornuft. På annen måte kan ikke dette lys erkjennes.
Han var ikke lyset: men han skulle vitne om lyset. Evangeliet kan ikke tåle noen annen lære ved siden av seg. Det alene vil være et vitne om Kristus og føre menneskene til dette lys, til Kristus. Derfor er disse ordene: Han var ikke lyset, vel verd å bli skrevet med store bokstaver, og å bli lagt flittig merke til overfor de mennesker som tillater seg å lære og gi folk lov av sine egne hoder, idet de foregir å ville opplyse dem, men styrter både seg selv og andre ned i helvedes avgrunn. For de lærer ikke troen og kan heller ikke lære den. Det kan ingen uten en Johannes, Guds sendebud, ved det hellige evangelium. Akk, om dette var det meget å tale!
[98] Den som ikke prediker evangeliet for deg, ham kan du fritt forkaste, og hør ikke på ham. Bare den prediker evangeliet for deg, den som lærer deg å tro på Kristus, å overgi deg til det evige lys og ikke å bygge på dine egne gjerninger. Vokt deg derfor for alt som sies deg utenfor evangeliet. Tro det ikke og hold det ikke for å være et lys som kan opplyse og forbedre din sjel. Men akt det som en annen utvortes ting, som mat og drikke, nødvendig for legemet. Dette bruker du etter din egen vilje eller for å føye deg etter andre, men ikke til din sjels salighet. Til den er intet annet nyttig eller nødvendig uten dette lyset alene.
Det var det sanne lys, — som opplyser hvert menneske, — (og) som skulle komme til verden.
Johannes eller noen annen helgen er ikke lyset. Men det som Johannes og alle evangeliske lærere vitner om, det er det sanne lys. Vi har denne gang talt nok om hvor dette lys er, hvordan det ved troen blir erkjent, og hvordan det oppholder oss evig i liv og død, så at ingen fiende noensinne kan skade oss. Men det er underlig hva han videre skriver: Det opplyser hvert menneske som kommer til verden. Augustin sier at det skal forståes slik: Intet menneske blir opplyst uten ved dette lys. Det er som en pleier å si, når det er bare en eneste lærer i en by: Denne lærer underviser alle i byen. Han er eneste lærer, og han alene har alle elever å lese for. Men dermed er ikke sagt at han lærer alle mennesker i byen, men at det bare er én lærer i byen og ingen lærer noe av noen annen.
Slik vil også evangelisten her si at hverken Johannes eller noe menneske eller noen skapning er lyset. Men at det er et eneste lys som opplyser enhver og at intet menneske på jorden kan bli opplyst ved noe annet enn dette lys. Denne fortolkning av disse ordene kan jeg ikke forkaste. For på samme måte taler også Paulus i Rom. 5, 18: Likesom der ved ens fall kom fordømmelse over alle mennesker, så er der og ved ens rettferdighet kommet rettferdiggjørelse og liv over alle mennesker, skjønt ikke alle mennesker blir rettferdiggjort ved Kristus. Men likevel er Han det eneste menneske som all rettferdiggjørelse kommer fra. Slik kan det også forståes her. Selv om ikke alle mennesker blir opplyst, så er Han likevel det lys som all opplysning kommer fra.
Ordet kan også forståes slik at evangelisten mener at evangeliet og troen skal predikes i hele verden, og at dette lys skal gå opp for alle mennesker i verden, likesom solen går opp over alle. Således sier Paulus i Kolos. 1, 23: Evangeliet er forkynt for all skapningen under himmelen. Og Han sier selv i Mark. 16, 15: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.
Lett og enfoldig forklares således evangelistens ord om det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden så at jødene eller andre ikke skal tillate seg å ville tenne et eget lys. Denne forklaringen stemmer også godt med teksten. For før lyset ble bevitnet ved Johannes og evangeliet, skinte det i mørket og ble ikke begrepet. Men etter at det ble forkynt og bevitnet offentlig, skinner det, så [99] langt som verden er, over alle mennesker, selv om ikke alle antar det, som de følgende ord lærer:
Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Dette er alt sammen sagt om mennesket Kristus, og spesielt etter Hans dåp, da Han begynte å skinne etter Johannes’ vitnesbyrd. Da var Han jo midt i verden. Men hvilket sted i verden visste det? Hvem tok imot Ham? Han ble ikke engang antatt av dem Han var midt iblant.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot Ham.
Han kaller jødene sitt eget folk, fordi de fremfor all verden var utvalgt til Hans folk, og fordi Han var lovt til dem gjennom Abraham, Isak, Jakob og David. Oss hedninger er intet lovt om Kristus. Derfor kalles vi fremmede og ikke Hans egne. Men nå er vi antatt av bare nåde, og har blitt Hans folk, skjønt vi dessverre daglig lar Ham komme og forakter Ham.
Men hva det er for skam og spott at verden ikke kjenner sin Skaper, og at det jødiske folk ikke tar imot sin Gud, det lar evangelisten hver enkelt tenke over. Hvordan kan en vel skjelle ut verden mer enn å si at den ikke kjenner sin Skaper? Hvilke laster følger ikke av dette ene stykket? Hva godt kan det vel være der, hvor det ikke er annet enn bare vankundighet, mørke og blindhet? Hva ondt er det ikke der, hvor det ikke er noen Guds kunnskap? O ve oss! Hva er dog verden for en gruelig ting! Den som rett kjenner og tenker etter dette stykket, han må anse den som helvede selv. Han kan aldri være riktig glad her i denne verden som blir så ille avmalt og beskrevet.
Men så mange som tok imot Ham, dem har Han gitt makt til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn.
Nå ser vi hva det er for et lys han hittil har talt om. Det er jo Kristus, det trøstefulle nådelys, og ikke det naturlige lys eller fornuften. Vel er det så at alle de som har fått det naturlige lys eller fornuften, tar imot Ham etter dette lys. Hvordan skulle de ellers ta imot Ham? Men likevel gir ikke dette lys dem makt til å bli Guds barn. Tvert imot blir de fiender av lyset, de kjenner det ikke og tar ikke imot det. Derfor tales det slett intet om det naturlige lys i dette evangelium, men bare om Kristus, at Han skal bli erkjent for å være sann Gud.
Nå er dette evangelium vel kjent. Det taler om at troen på Kristi navn gjør oss til Guds barn. Det er herlige ord, og det strider kraftig imot gjerningshelgener og lovlærere. Gode gjerninger forandrer og forbedrer ikke personen. Men troen forandrer personen og gjør et barn av en fiende, og det så hemmelig at de utvortes gjerninger, stand og omstendigheter blir ved, om de ikke ellers av naturen er onde gjerninger, som før sagt. Derfor bringer troen hele rettferdighetens og salighetens arv og hovedgode med seg, så at en ikke har behov for å søke det ved gjerninger, som de falske forførere og bedragere gjør. For dersom noen er et Guds barn, har han allerede ved denne utkåring Guds arvedel. Dersom nå troen gir denne utkåring, så er det jo klart at gode gjerninger skal øves bare til Guds ære av [100] dem som allerede ved troen har saligheten og Guds arvedel.
De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.
Her taler han for å forklare seg selv om troens virkning, og hvordan alle ting som ikke er skjedd i troen, er unyttige. Her forkaster han natur, lys, fornuft og alt det som ikke er tro, enn si at han skulle rose det. Denne utkåring til barn er altfor høy og edel til at den skulle komme og bli befordret av naturen.
Fire slags barn taler han her om: først de som er født av blod, for det annet de som er født av kjøds vilje, for det tredje de som er født av manns vilje og endelig de som er født av Gud.
Dette skal forståes slik at de som er født av blod, er de som hører blodet til, det være seg som barn eller venner i blodet. Til kjøds vilje hører alt vennskap utenfor blodet. Men til manns vilje hører de åndelige barn, en lærers disipler. Her ser vi altså hvordan evangeliet forkaster alt det som blod, kjød, natur, fornuft, kunst, lære, lov og fri vilje med alle sine krefter formår, for at ingen skal tillate seg ved sin lære, gjerninger, kunst og fri vilje å hjelpe noe menneske på jorden til Guds rike. Alt skal forkastes og bare den guddommelige fødsel etterjages.
Den guddommelige fødsel er intet annet enn troen. Hvordan går den til? Før er sagt at nådens lys forblinder det naturlige lys i fornuften og strider mot det. Når evangeliet kommer, bevitner nådelyset at intet menneske må handle og lære eier sine egne tanker, men må forkaste, døde og avskaffe det naturlige lys. Og hvis et menneske mottar og følger dette vitnesbyrd, overgir sitt eget lys og tanker, og gjerne vil være en narr, se, da blir han forandret i sitt naturlige lys. Da slukkes hans gamle lys ut, og troen tennes i et nytt lys. Dette følger han i liv og død, og henger alene fast ved Johannes’ eller evangeliets vitnesbyrd, om han så skal miste alt han har og formår.
Se, slik er han ved evangeliet født av Gud. I dette forblir han og lar sitt eget lys fare. Paulus sier i 1. Kor. 4, 15: Jeg avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet.
Når nå fornuften, det gamle lys, er død, mørk og forandret til et nytt lys, så må og menneskets hele liv, ja alle hans krefter følge med og forandres. For der fornuften går, følger viljen etter. Hvor viljen går, der følger lysten og kjærligheten etter. Slik må hele mennesket krype inn i evangeliet, bli nytt og legge av den gamle hud, akkurat som slangen gjør, når dens hud blir gammel. Da oppsøker den et trangt hull i en klippe. Der kryper den igjennom og trekker huden av seg, og lar den bli igjen på den andre siden av hullet.
På samme vis må mennesket også begi seg inn i evangeliet og Guds ord og tillitsfullt følge dets forjettelser. For det kan ikke lyve. Derved avfører han seg sin gamle hud, lar sitt lys, sin vilje, kjærlighet, lyst, tale og gjerning bli utenfor. Selv blir han et helt nytt menneske, som i alle måter ser annerledes enn før, dømmer annerledes, tenker annerledes, vil annerledes, taler annerledes, elsker annerledes, ønsker annerledes [101] og handler annerledes enn før. Nå kan han kjenne og dømme om alle menneskers gjerninger, hva enten de er onde eller gode, som Paulus sier i 1. Kor. 2, 15: Den som er åndelig, dømmer alle ting, men selv dømmes han av ingen.
Av dette er det klart at blodet, vennskap, lov, lære, fornuft, fri vilje, gode gjerninger, et godt liv, en åndelig stand, om den så var englene lik, ikke er til nytte og hjelp, men bare til hinder. For dersom ikke fornuften først blir fornyet, så faller den over de tingene vi har nevnt, og forblinder seg i dem så den siden neppe kan hjelpes. Den mener nemlig at dens vesen er rett og godt. Derfor fnyser den med vrede mot alle dem som forakter og forkaster dens vesen. Slik blir det gamle menneske en fiende av Gud og Hans nåde, av Kristus og Hans lys. Det forakter Johannes’ vitnesbyrd, evangeliet, og oppretter en menneskelære i stedet. Vi må forsage vår vilje, gjerninger og liv, da de ved fornuftens falske, egensindige og selvkjærlige lys er forgiftet. Vi må fremfor alt høre døperens stemme og vitnesbyrd, og tro og følge det. Da opplyser det rette lys, Kristus, oss, gjør oss nye og gir oss makt til å bli Guds barn. For derfor kom Han og ble menneske.
Og Ordet ble kjød og bodde iblant oss — og vi så Hans herlighet, en herlighet som den enbårnes av Faderen, — full av nåde og sannhet.
Her skal vi ved kjød forstå den hele person, legeme og sjel. Etter Skriftens sedvane kalles mennesket kjød, som ovenfor, der han sier: ikke av kjøds vilje. I vår trosbekjennelse sier vi også: Jeg tror på kjødets oppstandelse, det er alle menneskers oppstandelse.
Det er en høy artikkel at bare Ordet har blitt kjød, og ikke Faderen, da de jo begge er en eneste sann Gud. Troen forstår det nok, og det er også rimelig at fornuften ikke kan begripe det. For derfor har det skjedd og er skrevet at den ikke skal begripe det, men bli blind, mørk og til en narr, for at den kan forlate sitt gamle falske lys og søke det nye lys.
Likevel taler ikke fornuften mot den artikkel som sier at en skal tjene og tro på Gud og vandre fromt. Men når det sies hvem denne Gud er, da strider den imot og vil kalle Gud det som den selv mener er Gud. Slik gjør den også i alle Guds gjerninger og ord. Den påstår alltid at en skal ære Guds ord og gjerninger. Likevel skal det være i dens makt å si hva som skal være Guds ord og gjerninger. Den vil sette Gud til rette i alle Hans ord og gjerninger, men den vil ikke la seg mestre av Gud. Det skal stå den fritt å avgjøre hva Gud skal være eller ikke være.
Se, slik skaper fornuften avguder, ja, den må nødvendig også gjøre det. For den vet meget godt å tale om Guds ære, men den gir den ære, som den etter sine tanker mener å være Gud. Kan vel det være Gud, som den i eget tykke og villfarelse kaller Gud? Profetene klager mange steder over dette.
Om Abraham hadde sagt at det ikke var Gud som hadde befalt ham å ofre sin sønn, Isak, men hadde fulgt sin fornuft, og sagt at han ikke ville ofre sin sønn, men ellers tjene [102] den Gud som har skapt himmel og jord, hva hadde det hjulpet ham? Han ville jo ha løyet. For dermed ville han nettopp ha forkastet den Gud som har skapt himmel og jord, og opptenkt en annen Gud, under navn av den Gud som har skapt himmel og jord. Da ville han ha foraktet den Gud som befalte ham å ofre sin sønn.
Således lyver også alle som sier at de ærer den sanne Gud, som har skapt himmel og jord, og likevel ikke antar hans ord og gjerninger, men setter sin fornuft over Gud og Hans ord. Dersom de virkelig tror på en Gud som har skapt himmel og jord, så må de jo også vite at denne Gud har skapt deres fornuft, og kan handle og gjøre med dem som Han vil. Dersom de nå ikke vil la Ham være den som har skapt dem og deres fornuft, hvordan kan de da med sannhet tro at Han har skapt alle ting?
Du sier: Jeg kan jo bli forført til å tro at den er Gud, som ikke er Gud? Jeg svarer: Ti stille, kjære menneske! Det hjerte som ikke stoler på sin egen fornuft, det lar Gud aldri bli forført. For det er umulig at Han ikke skulle komme og ta bolig i et slikt hjerte. Som Maria sier: Han har fylt de hungrige. I Salm. 107, 9 står det: De hungrige sjeler fyller Han. Blir noen forført, så er det sikkert at han enten hemmelig eller åpenbart stoler på sin egen fornuft. Et hungrig hjerte frykter alltid de ting som er usikre og ikke tydelig er av Gud. Men fornuftskloke faller plutselig over en ting. Det er nok for dem at den skinner og synes god. De hungrige sjeler derimot tar straks imot det som kommer fra Gud. Men de fornuftskloke forfølger det.
Det får være nok om dette. La oss vende tilbake til evangeliet. Han sier at Ordet som ble kjød, bodde iblant oss. Som et annet menneske har Han vandret blant menneskene på jorden. Skjønt Han var Gud, var Han også borger i Nasaret og Kapernaum. Han har også oppført seg som et annet menneske, som Paulus sier i Filipp. 2, 5—8. Ingen skulle ha antatt Ham for en Gud om ikke Johannes og evangeliet hadde forkynt det.
Videre sier han: Vi så Hans herlighet. Dette er Hans guddom i Hans undergjerninger og lære. Vi sier i alminnelighet: Dette er en herlig ting, et herlig vesen, en herlig gjerning. Det mener også evangelisten når han sier: Vi så Hans herlighet, Hans herlige vesen og gjerninger. Det var ikke en slett og alminnelig herlighet, men en herlighet som den enbårnes av Faderen.
Her forklarer han selv hva det var for et ord som han og Moses hittil hadde talt om, nemlig: Guds eneste Sønn, som har samme herlighet som Faderen. Derfor kaller han Ham den enbårne. Med dette gjør han forskjell på Ham og andre Guds barn, som ikke er naturlige barn som denne ene. Dermed viser han og Hans sanne guddom. For dersom Han ikke var Gud, kunne Han ikke fremfor andre kalles den enbårne Sønn. Det er som om det stod: Han og ingen annen er Guds Sønn. Dette kan ikke sies om de hellige engler eller mennesker. Ingen av dem er Guds enbårne. De er alle brødre og likeskapte vesener. De er barn som [103] av nåde er utvalgt, og ikke født av naturen.
Dette syn må en ikke forklare om det legemlige syn. For jødene så også Hans herlighet, men holdt den likevel ikke for en herlighet som den enbårnes av Faderen. Men de troende har sett det og trodd det med hjertet. De vantroende som vender sine øyne til den verdslige herlighet, har ikke aktet denne guddommelige herlighet. De kan heller ikke stemme med hverandre. For den som vil være herlig for verden, må bli til skamme for Gud. Den derimot som for Guds skyld er foraktet av mennesker, er herlig for Gud.
Full av nåde og sannhet. Disse to ord setter Skriften i alminnelighet sammen. Nåde betyr at alt det Han gjorde, var behagelig for Gud. Sannhet, at alt som var i Ham, var godt og rett, behagelig og rettskaffent. I mennesker derimot er det ikke annet enn unåde og falskhet, så at alt det de gjør, ikke er behagelig for Gud. I grunnen er det også falskt og bare hykleri.
I dette evangelium er det herlige ord som alle beviser og danner grunnlaget for den troens artikkel at Kristus er sann Gud og menneske, og at naturen, den frie vilje og alle gjerninger utenfor nåden er ikke annet enn løgn, synd, villfarelse og kjetteri.
Den nyfødte frelser opplyse oss med sitt himmelske nådelys, la oss i troen se hans herlighet, og i og ved Ham bli fulle av Hans nåde og sannhet! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
