Og på den tredje dag ble det holdt et bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der. Men også Jesus og Hans disipler var budne til brylluppet. Og da de manglet vin, sa Jesu mor til Ham: De har ikke vin. Jesus sa til henne: Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre? Min time er ennå ikke kommet. Hans mor sa til tjenerne: Hva Han sier eder, det skal I gjøre. Men der var seks vannkar av sten, satt (fram) etter jødenes renselskikk, hver holdt to eller tre anker. Jesus sa til dem: Fyll vannkarene med vann! Og de fylte dem inntil øverste (kant). Og Han sa til dem: Øs nå og bær til kjøkemesteren! Og de bar fram. Men da kjøkemesteren smakte vannet som var blitt til vin, og ikke visste hvor det kom fra; — men tjenerne som hadde øst vannet, de visste det, — kalte kjøkemesteren på brudgommen og sa til ham: Hvert menneske setter først den gode vin fram, og når de er blitt drukne, da den ringere; du har gjemt den gode vin inntil nå. Denne begynnelse på (sine) tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet; og Hans disipler trodde på Ham. (Joh 2:1-11)
Dette er det første under som vår elskelige Herre Jesus gjorde på jorden. Med det ville Han, som Johannes sier, åpenbare sin herlighet for disiplene. Ved slike under skulle de lære å kjenne Ham og holde Ham for Guds Sønn og den rette Messias. For Han kunne gjøre det som ellers intet menneske på jorden kunne gjøre, å forvandle skapningen og gjøre vann til vin. Denne kunst er bare Guds kunst, Han som er herre over skapningen. Menneskene kan ikke gjøre det.
Derfor skal dette mirakel først og fremst tjene til at vi rett lærer å kjenne vår elskelige Herre Kristus, så vi med viss tillit tar vår tilflukt til Ham, ja søker hjelp og nåde hos Ham når vi er i mangel og nød. Da blir vi hjulpet i rett tid.
Det er tre stykker vi vil behandle i dette evangeliet. For det første den trøst som gifte folk kan ha av denne fortellingen. For det annet vil vi behandle den ro og kjærlighet som dette evangeliet viser fram. Og for det tredje dette bryllups åndelige betydning.
For det første blir jo den gifte stand høyt æret når Kristus selv og Hans mor og disipler går til bryllup. Til det kommer at moren selv anrettet bryllupet. Alle ting tyder derfor på at det har vært en av hennes nærmeste fattige venner som har hatt bryllup, og at hun har vært i brudens mors sted. Det har sannelig vært et bryllup og ikke noe prektig gjestebud. Og Kristus har holdt seg til sin lære når Han ikke gikk til de rike, men til de fattige. Kom Han til de rike og store, gjorde Han ikke annet enn å straffe og skjenne, så Han til slutt ikke fikk meget ære og takk av dem. For ikke å tale om at Han beæret de rike med noe under som her.
Fordi nå ektestanden har den grunn og trøst at den er stiftet av Gud, at Gud elsker den, og at Kristus til og med selv ærer og trøster den, da skal hver elske og ære den og være vel til mote. Fordi han er viss på at Gud elsker den, skal han og med glede lide alt som er besværlig i den, ja om det så var ti ganger besværligere. Når det etter det utvortes menneske er så meget møye og besvær i ektestanden, kommer det av at alt det som er Guds ord og gjerning, er surt, bittert og tungt for det utvortes menneske, selv om det ellers er til salighet. Derfor er den også en stand som øver troen på Gud og kjærligheten til nesten ved mange slags møye, arbeid, besvær, kors og all slags motgang. For slikt må følge på alt det som er Guds gjerning.
Kristus viser også at Han vil oppfylle det som mangler i ektestanden. Da det manglet vin, ga Han den og gjorde den av vann. Det er som Han vil si: Dersom dere må drikke vann, det vil si lide savn for det utvortes menneske, da vil jeg forsøte deres gjenvordighet. Jeg vil forandre vannet til vin, så deres trengsel skal bli dere til lyst og glede. Det vil jeg ikke gjøre på den måten at jeg tar bort vannet eller befaler å øse det ut. Nei, det skal bli, ja, jeg vil først befale å skjenke i og fylle karene helt fulle. Jeg vil ikke ta bort gjenvordigheten fra den kristelige ektestand, men meget mer øke den. Det skal gå underlig for seg, og ingen skal erkjenne det uten de som erfarer det.
Guds ord, som alle ting blir skapt, oppholdt og forandret ved, skal gjøre det. Det er Guds ord som forandrer deres vann til vin, deres sure ektestand til fornøyelse. Hedningene og de vantroende vet ikke at Gud har innstiftet ekteskapet. Derfor blir deres vann bare vann og aldri vin. De føler ikke mitt velbehag og min lyst til den gifte stand. Følte de den, ville de ha en slik lyst til mitt velbehag at de ikke kjente halvparten av sin bedrøvelse, ja de følte den bare utvortes og ikke innvortes. Det er min måte å gjøre vann til vin, mitt velbehag i ditt mishag. Men mitt ord gir deg mitt velbehag i 1. Mos. 1, 31: Gud så alt det Han hadde skapt, og se det var såre godt.
Dette ser en også i livet. For når mann og hustru lever kristelig med hverandre, så ernærer vår Herre Gud dem så rikelig at de får mer enn de venter. Om man på engang ga en ellers flittig og gudfryktig håndverker så mange penger som han med sitt arbeid tjener i et år, tror jeg sikkert ikke at han ville trøste seg til å holde hus bare med det. Nei, Guds velsignelse virker i det stille. Når en får en skilling i dag, og en annen i morgen, og på den måten hjelper seg, kan en spore Guds velsignelse i alle ting i denne stille husholdning.
Slik gjør Herren Kristus også i dag vann til vin i ditt og mitt hus dersom vi er gudfryktige, fromme og lar Ham sørge for oss. Han gjør også at et stykke brød blir til ti, og at én kledning varer like lenge som tre andre. Dersom vi lukker opp øynene, skal vi av erfaring kunne si: Husholdningens arbeid og gjerning er din. Med den tjener vi deg, for du har æret den og ærer den ennå med din velsignelse. Derfor vil jeg heller ikke forakte den, men hjelpe flittig til i min stand.
Vi kommer nå til det andre stykket i vårt evangelium. Her ser vi et eksempel på den kjærlighet som Kristus og Hans mor hadde. Moren tjener og er husmor. Kristus ærer forsamlingen med sitt nærvær, med under og gaver. Det skjer alt til beste for brudgommen, bruden og gjestene. Det er og den natur kjærligheten og dens gjerning har. Slik lokker Kristus alle hjerter til seg, så de kan betro seg til Ham, som også er ferdig til å hjelpe enhver i det timelige. Han tillater ikke at de som tror på Herren, skal lide nød, det være seg i det timelige eller i det evige. Før skal vann bli til vin, ja skapningen forandres og bli til det som Hans troende trenger. Den som tror, skal ha nok, og ingen kan hindre det.
Men dette eksempel på troen er enda underligere i dette evangelium. For her lar Han det komme like til den ytterste nød, så mangelen føles av alle som er til stede, og ingen råd og hjelp synes å være nær. Med dette vises den guddommelige nådes natur. Den blir nemlig ingen til del som har nok og ikke føler sin mangel. Den metter ikke dem som er fulle og mette, men de hungrige. Som det ofte er sagt: Den som er klok, sterk og from, og finner noe godt hos seg selv, og ikke er fattig, elendig og syk synder og narr, han kan ikke komme til Herren Kristus og får heller ikke nåden.
Men der mangelen føles, der gir Han — om ikke straks — det man trenger og begjærer. Men han prøver [142] troen som Han gjorde her. Ja, Han gjør det som er enda hårdere og bitrere å tåle. Han later som om Han ikke vil hjelpe. Han taler strengt. Det ser en her på Hans mor. Hun føler og klager over mangelen. Hun søker hjelp og råd hos Ham i en ydmyk og sømmelig bønn. Hun sier jo ikke: Kjære sønn! Skaff oss vin! Men: De har ikke vin. Dermed overlater hun alt til Hans godhet, som hun alene trøster seg til. Det er som hun vil si: Han er så god og nådig at jeg ikke behøver å be Ham. Jeg vil bare vise Ham hva de mangler, så gjør Han av seg selv mer enn en kan be om. Sådan er troens sinnelag. Den har de samme tanker om Guds godhet og tviler slett ikke. Derfor våger den seg til å be og legge fram sin nød og elendighet.
Men se, hvor uvennlig Han avviser sin mors ydmyke begjæring, som likevel sa dette til Ham med så stor tillit. Se her hvordan troen er beskaffen. Hva ser den nå? Slett intet, bare mørke! Den føler mangelen, men øyner ingen hjelp. Gud blir også helt fremmed for den. Den kjenner Ham ikke, så nå blir det absolutt intet å vente. Slik går det også til i samvittigheten når vi føler våre synder og vår urettferdighet, i dødens nød når vi føler mangel på livet, eller i helvedes angst når den evige salighet blir borte. Da er det sannelig ydmyk begjæring, bønn og søken om å bli fri synden, døden og vår samvittighetsjammer. Men Han optrer ofte som om synden først skal komme for alvor, og døden holde sitt tak, og helvede ikke ta slutt. Slik gjorde han også overfor sin mor. Med sin avvisning gjorde Han mangelen større og tyngre, enn den var før hun talte til Ham om den. For nå så det ut til at alt var tapt, ja den eneste trøst som hun i denne mangel forlot seg på, var også borte.
Her står troen i kamp. Men la oss nå se hva Hans mor gjør og lærer oss. Hvor hårde Hans ord enn synes å være, hvor uvennlig Han enn oppfører seg, så tolker hennes hjerte det likevel ikke som vrede og unåde. Hun tror stadig at Han likevel er god og nådig. Denne tanke lot hun seg ikke berøve. Hun holdt Ham enda for mild og vennlig. Slik gjør ikke de som er uten tro. De faller tilbake ved det første støt. De holder seg til Gud ikke lenger enn de føler, likesom hest og muldyr. (Salm. 32, 9). For dersom Hans mor hadde latt seg avskrekke med disse hårde ord, hadde hun nok gått bort i stille anger. Men da hun ba tjenerne gjøre hva Han kom til å befale, da ga hun til kjenne at hun hadde overvunnet dette støt, og ikke ventet annet av Herren enn bare godhet.
Hva tror du vel det er for et helvedes støt når mennesket i sin nød, særlig i samvittighetens største nød, føler hvorledes Gud taler til det: Hva har jeg med deg å gjøre? Han må jo fortvile dersom han ikke kjente hvordan Guds gjerninger var, og ikke var øvd i troen. For han handler jo etter sin følelse, og han tenker heller ikke annerledes om Gud enn slik ordene lyder. Han føler bare vrede og hører bare unåde. Han holder Gud for sin fiende og vrede dommer. Og som han mener Gud er, slik finner han Ham også. I en slik tilstand kan han ikke vente noe godt av Ham. Dette er å [143] fornekte Gud med all Hans godhet. På dette følger at mennesket flykter og hater Ham, og ønsker at Gud ikke var Gud. Ja, all gudsbespottelse, som er vantroens frukt, innfinner seg hos ham.
Derfor er dette stykket av evangeliet det høyeste. Vi bør legge vel merke til at vi må gi Gud den ære at Han er god og nådig, selv om Han viser seg på en annen måte i gjerning og tale, og selv om vårt sinn og vår følelse tenker annerledes. For dermed blir følelsen dødet, og det gamle menneske går under, for at det ikke kan bli annet i oss enn bare tro og slett ingen følelse. Her ser du at Hans mor beholder en fri tro, og holder den fram som forbilde for oss. Hun er viss på at Han er nådig, skjønt hun ikke føler det. Det er også sannhet at hun føler noe annet enn hun tror. Derfor overlater hun alene til Hans godhet, hva Han vil gjøre, uten å foreskrive Ham hverken tid eller sted, måte eller mål, person eller navn. Han kan gjøre det som behager Ham. Skjer det ikke under måltidet, så skjer det ved slutten eller etter måltidet. Jeg tåler gjerne den avvisning at Han lar meg bli til skamme for alle gjestene og taler så hårdt til meg, ja lar oss bli beskjemmet alle sammen. Han ser nok sur ut, men jeg vet likevel at Han er god. Gjør og vi slik, da er vi rette kristne.
Merk også hvordan Han, når Han er så hård mot sin egen mor, ikke bare lærer dette som før er sagt om troens forbilde, men også bekrefter hva Moses sier i 5. Mos. 33, 9: Den som sier til sin far og mor: Jeg kjenner dem ikke, han holder dine skikker, Israel. Skjønt ingen makt på jorden er større enn fars og mors, så har den likevel intet å gjøre i Guds ord og gjerninger. For i guddommelige saker skal hverken far eller mor — og slett ikke noen biskop eller noe annet menneske — lære å føre oss, men bare Guds ord; Dersom far og mor befaler, lærer eller ber deg gjøre noe som er Gud imot, eller som ikke er tydelig befalt av Gud, da skal du si til dem: Hva har du og jeg med hverandre å gjøre? Kristus ville ikke gjøre denne Guds gjerning skjønt Hans mor ville det.
Far og mor er pliktige — ja de er beskikket til det av Gud — å lære og føre sine barn til Gud ikke etter sitt eget forgodtbefinnende og andakt, men etter Guds bud. Paulus sier jo i Efes. 6, 4: I fedre, oppvekk ikke eders barn til vrede, men dra dem i tukt og Herrens formaning. Lær dem Guds bud og ord som dere har lært, og ikke deres egne ting! Derfor ser du i evangeliet her at Kristi mor viser tjenerne fra seg til Kristus. Hun sier ikke: Gjør det jeg sier. Men: Hva Han sier eder, det skal I gjøre. Til Hans ord skal man vise alle, dersom man ellers vil vise dem rett. Derfor skal disse Marias ord: Hva Han sier, det skal I gjøre, være et daglig ord i kristenheten. Med det skal all menneskelære støtes til grunne, og alt som ikke egentlig er Kristi ord. Vi skal alltid tro at det som er utenfor og over Guds ord, ikke er kirkens bud. De som påstår det motsatte, lyver. For Maria sier: Hva Han sier eder, det skal I gjøre, og intet annet. Dermed har vi nok å gjøre.
Her ser du også at troen ikke blir til skamme, at Gud ikke forlater den, men at Han gir den flere og herligere [144] ting enn man ber om. For her gir Kristus ikke bare vin, men kostelig og god vin og det i mengdevis. Dermed lokker og oppmuntrer Han oss til å tro på Ham om Han enn venter en stund. For Han er sanndru og kan ikke fornekte seg selv. Han er god og nådig. Det bekjenner Han om seg selv, og beviser det, med mindre vi selv hindrer Ham og ikke gir Ham tid og leilighet til det. Endelig kan Han ikke svikte noen, likeså lite som Han kan svikte seg selv, dersom vi bare venter på Ham.
For det tredje vil vi også tale kort om evangeliets åndelige betydning. Dette bryllup og alle brylluper viser at Kristus er den rette brudgom og Hans kristenhet bruden. Evangeliet vitner nok om dette (Matt. 22).
At Kristus ble innbudt til bryllup, betyr at Han lenge før var lovt i loven og profetene. Derfor ventet de hjertelig på Ham og kalte på Ham for at Han skulle gjøre vann til vin, oppfylle loven, opprette troen og gjøre oss til rette galileere. Og Hans disipler. De ventet at Han skulle bli en stor konge og bruke mange apostler og disipler, for at Hans ord i rikt monn kunne bli prediket overalt. Likeså Hans mor, det er den kristne kirke, tatt av jødene, som aller nærmest hørte til bryllupet. For Kristus var egentlig lovt det jødiske folk.
De seks vannkar som jødene renset seg i, er det gamle testamentets bøker, som ved lover og befalinger gjorde det jødiske folk bare fromt og rent i det ytre. Derfor sier også evangelisten at disse vannkar var satt der etter jødenes renselsesskikk.
Vannet er lovens innhold og mening, som samvittigheten retter seg etter, og som er innfattet i bokstaver som i et kar. Og de er av sten som Mose tavler. Det betyr jødenes halsstarrige hjerter. For som deres hjerte er mot loven, så viser og loven seg i det ytre mot dem. De synes at den er hård og vanskelig. Derfor er den også hård og vanskelig. Deres hårde hjerter gjør det som ikke er i ferd med loven. Også vi finner, føler og erfarer at vi er hårde til det gode, men bløte til det onde. Dette føler ikke de ryggeløse, men de som gjerne vil være fromme, og som derfor gjør seg umak med gjerninger. Dette er de to eller tre mål som hvert av karene inneholdt.
Å forandre vann til vin er å gjøre lovens betydning behagelig. Det går slik til: Før evangeliet kommer, mener enhver at loven krever gjerninger av oss, og at vi skal gjøre fyllest for den med gjerninger.
Men evangeliet forklarer loven slik at den krever mer av oss enn vi formår, og at den vil ha en annen mann til å holde seg enn oss. Den krever Kristus og driver til Ham, for at vi først ved Hans nåde i troen kan bli nye mennesker, lik Kristus, og da gjøre rette, gode gjerninger. Lovens rette forstand og mening er å føre oss til erkjennelse av vår skrøpelighet, og å drive oss fra oss selv til en annen, til Kristus, for der å søke nåde og hjelp.
Da Jesus ville gjøre vann til vin, befalte Han å fylle karene til øverste kant. For evangeliet forklarer loven på den mest fullkomne måte, og sier at alle våre gjerninger ikke er annet enn synd. Derfor kan vi heller ikke ved loven bli fri fra synden. Når nå de gode hjerter hører det, [145] de som gjør seg umake med gjerninger etter loven, og som i seg selv er fryktsomme og har en urolig samvittighet, da gjør denne forklaring dem enda meget mer redde, og da vil vannet renne over karet. Før følte de at de var late og hårde til det gode, men tenkte likevel å gjøre det godt med gjerninger. Nå hører de at disse duger slett ikke, og at det er umulig å slippe ut av det med gjerninger. Da er karet altfor fullt av vann. Det kan ikke øses mer i det. Da er loven helt ut forstått. Da er det intet annet i en slik sjel enn bare fortvilelse.
Da kommer evangeliet og gjør vann til vin. For når hjertet hører at Kristus har oppfylt loven for oss og tatt våre synder på seg, da spør det ikke mer om lovens umulige krav. Det fortviler heller ikke fordi det ikke kan oppfylle den. Den blir nå en kostelig ting, og det smaker oss godt at den er så dyp og høy, så hellig, rett og god, og at den krever så store ting. Den roses og lovprises fordi den krever så stort og høyt. Årsaken er at hjertet nå har alt det i Kristus, som loven krever, og det vil angre om den krevde mindre. Se, slik blir loven lett og elsket, den som før var hård, tung og umulig. For den lever nå i hjertet på grunn av Ånden. Vannet er ikke lenger i karet. Det er blitt vin og er drukket. Det har gjort hjertet glad og fornøyd.
Tjenerne er alle lærere i det nye testamentet, det vil si, apostlene og deres etterfølgere. Å fylle eller skjenke i er å ta den rette betydning av Skriften, og å predike den for all verden, som er innbudt til Kristi bryllup. Og tjenerne visste hvor vinen var kommet fra, og at den har vært vann. Bare apostlene og deres etterfølgere forstår at ved Kristus blir loven elskelig, og at evangeliet oppfyller loven ved troen, ikke ved gjerninger. Det har nå blitt et helt annet vesen enn tidligere, da man omgikkes med gjerninger.
Merk også her hvordan Gud og menneskene alltid er mot hverandre. Menneskene gir først det beste, så det verste. Gud gir først kors og lidelse, så ære og salighet. Menneskene søker å oppholde det gamle mennesket. Derfor lærer de å holde loven ved gjerninger og gir store, søte forjettelser. Men slutten på det smaker ikke godt. For samvittigheten blir verre, jo lenger en holder på med det. Vel føler den ikke jammeren, for den er blitt beruset av de store løfter. Men når vinen til sist er fordøyd, og de falske løfter er ute, da føler den noe annet. Men Gud gjør først samvittigheten ond, gir dårlig vin, ja bare vann. Men deretter trøster Han med sine forjettelser i evangeliet. De varer evig. Dette vil Herren også gjøre med oss, for at vi som Hans sanne disipler kan se og tro Ham. Amen
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
