Jeg er den gode hyrde, den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspreder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Og jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, en hyrde. (Joh. 10, 11—16.)
Dette er et trøstefullt evangelium som Kristus avmaler meget kjærlig for oss, og lærer oss hva Han er for en person, hva for gjerninger Han gjør, og hvordan Han er sinnet mot menneskene. En kan ikke forstå det bedre enn når en setter lys og mørke mot hverandre, dag og natt, det er, en god og en ond hyrde. som Herren selv gjør her.
Dere har ofte hørt at Gud har sendt to slags predikener på jorden. Den første forkynner det Guds ord som sier: Du skal ikke ha fremmede guder, du skal ikke slå i hjel, ikke bedrive hor, ikke stjele (2. Moseb. 20), og Han truer med at hver som ikke holder dette, skal være dødsens. Denne prediken gjør aldri et menneske fromt av hjertet. For om det enn tvinger det til å vise seg from for menneskene i det ytre, så er likevel hjertet en fiende av loven og ser gjerne at den slett ikke er til.
Den andre predikenen er evangeliet. Det forteller hvordan en skal få kraft til å gjøre det som loven krever. Det driver og truer ikke, men lokker menneskene vennlig. Det sier ikke: Gjør det og det, men: Kom, jeg vil vise deg hvor du skal ta og hente det, så du kan bli from. Se, her er den Herre Kristus. Han vil gi deg det. Derfor står disse to predikener mot hverandre som dette å ta og å gi, å kreve og å skjenke. Denne forskjell må man vel fatte. Slik har Gud regjert verden og regjerer den ennå. For de rå og ville mennesker, som ikke føler evangeliet, skal en predike loven og drive på dem så lenge til de kjenner sin skrøpelighet. Når det er skjedd, skal en tale med dem av evangeliet.
Denne prediken har ikke kommet fra menneskene. Kristus har selv brakt den og gitt den i apostlenes og deres etterkommeres hjerter, så de fattet den, og i deres munn, så de talte og prediket den. Det er Hans rike, slik regjerer Han, så at all dets kraft består og ligger i Guds ord. De som hører og tror ordet, hører til dette rike. Ordet blir da så mektig at det skaffer mennesket alt det som det trenger, og fører med seg alt det gode som det kan ønske seg. For det er en Guds kraft til å gjøre alle dem salige som tror på det [275] (Rom. 1, 16). Når du tror at Kristus er død for å hjelpe deg fra all ulykke, og slik holder deg til ordet, så er det visst og sant at ingen skapning kan omstøte det. Ingen kan omstøte ordet, og derfor kan heller ikke noen gjøre deg skade når du tror på det.
Ved ordet overvinner du således synden, døden, djevelen og helvede, og kommer til sist til evig fred, glede og liv. Du blir delaktig i den kraft som ligger i ordet. Derfor er det et underlig rike. Ordet er der og blir prediket for all verden, men dets kraft er skjult, og ingen føler at det er så kraftig og utretter så store ting uten de som tror på det. Det må føles og smakes i hjertet.
Derfor kan vi lærere ikke gjøre mer enn at vi er vår Herre Kristi munn og redskap, som Han prediker ordet gjennom. Han lar det forkynne offentlig, så enhver kan høre det. Men å føle det i hjertet, så det bringer tro, det er en hemmelig Kristi gjerning. Det er det Han mener når han sier: Jeg er den gode hyrde. Hva er en god hyrde? En god hyrde setter sitt liv til for fårene. I denne dyd innbefatter Herren alt, og kommer med en vakker lignelse om fårene.
Sine troende sammenligner Han med en fåreflokk, og gjør seg selv til en god hyrde. Dermed viser Han hva Hans rike er og hva det består i: Mitt rike er ikke annet enn at jeg regjerer fårene, de arme, nødlidende og elendige mennesker på jorden, som ser og føler at de ikke kan hjelpe seg selv på noen annen måte.
For å gjøre dette desto tydeligere, kan vi nevne et ord av profeten Esekiel, som taler om de onde hyrder som er mot Kristus. Ve Israels hyrder, som før seg selv! Skal ikke hyrdene fø fårene? I eter fettet og kler eder med ullen, I slakter det fete, I før ikke fårene. I styrket ikke det svake, legte ikke det syke, forbandt ikke det sønderbrutte, førte ikke det fordrevne tilbake, og lette ikke etter det dyr som var tapt. Men med hårdhet og strenghet hersket I over dem. Og de er adspredt, for de har ingen hyrde. De har blitt til føde for alle ville dyr på marken og er spredt over hele landet. (Esek, 34, 2—5). Her straffer Gud de hyrdene som ikke røkter fårene rett. Det er Hans alvorige mening at de svake, syke, sønderbrutte, fordrevne og tapte skal styrkes og leges, igjen samles og ikke spredes. Det skulle dere ha gjort, sier Han til hyrdene, men dere har ikke gjort det. Derfor vil jeg selv gjøre det, som Han sier i vers 16: Jeg ville lete etter det som er tapt, føre det fordrevne tilbake, forbinde det sønderbrutte og styrke det syke.
Av dette ser du at Kristi rike har å gjøre med dem som er svake, syke og sønderknuste. Dem tar Han seg av og hjelper. Det er jo en trøstefull prediken. Det kommer an på om vi føler vår nød og skrøpelighet. Føler vi den, løper vi straks til Kristus. Men hva gjorde hyrdene? De hersket med strenghet, og brukte loven med makt. Dessuten la de til sine egne lover, som de gjør ennå. Og når vi ikke holder dem, da roper de ve over oss og fordømmer oss, så det ikke er noe annet enn stadig driving og befaling. Men det er ikke å fø fårene og regjere over sjelene, sier Kristus. En slik hyrde er ikke [276] Han. Det kan ikke hjelpe noen, men bare forderve dem i bunn og grunn.
Derfor skal en være klok og lære å kjenne Kristus som den som alene har syke og svake mennesker i sitt rike. Det er likesom et hospital, hvor det bare ligger skrøpelige mennesker som må oppvartes. Men den forstand har bare ganske få mennesker. Denne visdom er godt skjult, så også de som ellers erkjenner evangeliet, mangler den. For det er den største visdom en kan ha. Om de enn ser at Skriften berømmer Kristi rike og sier at det er en kostelig ting, så gir de likevel ikke akt på hva ordene betyr, og ser heller ikke den rette visdom i dem, som langt overgår all menneskelig kløkt. For vår klokskap består ikke i å tale og handle med fornuftige, kloke og vise folk og preke for dem, men i dette å omgåes med narrer og dårer og ta seg av dem. Ikke fordi vi liker det, men for å hjelpe dem, så de kan komme ut av synden og dårskapen til rettferdighet og en rett forstand.
Der ser du at den kristelige visdom ikke består i å se i været etter det som er høyt og klokt og å speile seg i det, men å se ned og se etter det som er lavt og tåpelig. Den som vet dette, han takker Gud. For ved denne erkjennelse blir han til et slikt menneske som kan skikke seg i alt som er på jorden. Dere vil finne mange som ikke har denne erkjennelse, også blant dem som prediker evangeliet. De har tidligere lært oss at vi ikke må komme til Kristus uten at vi er helt rene. Du må forlate disse tankene og lære å kjenne Kristus rett som den gode hyrde.
Han holder en god hyrde opp mot en ond hyrde eller leiesvenn og sier: Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspeder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene.
Kristus er egentlig den rette hyrde. Men likesom Han alene er Kristus og likevel gir oss det samme navn, så vi kalles kristne, således gir Han — skjønt Han alene er hyrden — også hyrdenavnet til dem son skal føre predike-embetet i kristenheten. På samme måte forbyr Han — ifølge Matteus — å kalle noen på jorden far, fordi én er vår Fader i himmelen, og likevel kaller Paulus seg far når han sier: Jeg avlet eder i Kristus ved evangeliet. (1. Kor. 4, 15). Altså later Gud som Han alene vil være Fader, og likevel meddeler Han menneskene det samme navn, så de også er fedre. Dette har de i Kristus, likesom vi også kalles kristne. Vi har ikke noe av oss selv, men alt ved Ham. Han sier: Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr. Det er sannelig et hårdt ord at også de som rettelig prediker evangeliet og som styrker og helbreder fårene, at også de til sist flykter, når fårene mest trenger hjelp. Når ulven er borte, er de flittige og før hjorden godt, men når de ser ulven komme, lar de fårene i stikken. Har de fødd fårene godt, så de er sterke, sunne og fete, da liker ulven dem enda bedre. De har fødd dem for ham.
Hvordan går det til? Kristus mener: I mitt rike, som ikke er annet enn å styrke de svake, helbrede de [277] syke, trøste de bedrøvede osv., der mangler aldri det hellige kors. For når en prediker at Kristus alene må styrke, helbrede og hjelpe oss arme får, og at vi ikke kan hjelpe oss selv med våre egne krefter og gjerninger, at altså alle gjerninger må falle bort, ja alt det som verden ellers bygger sin gudsdyrkelse på, da er det en prediken som ikke tåles. Evangeliets naturlige beskaffenhet er altså å bringe det hellige kors med seg over den som vil bekjenne det for verden. Han må da være villig til å sette livet til for det.
Da det nå er slik, skiller de gode hyrder seg fra leiesvennene på denne veien. Den som da er leiesvenn, prediker evangeliet så lenge man kaller ham en lærd, from og hellig mann, men når man begynner å skjelle ham ut for en kjetter og skurk, da kaller han sine ord tilbake eller løper sin vei, og lar de arme får bli sittende i sin elendighet, så det blir verre enn før. Hva kan det da hjelpe fårene at de før ble godt nært? Var de gode hyrder, så ville de ha blitt hos fårene om de enn skulle sette livet til og for evangeliets skyld holde fram halsen. Derfor er det ikke rette hyrder som prediker slik at de kan ha ære, gods og nytte av det. De er sannelig leiesvenner, for de søker sitt eget også når de forkynner den rette lære og Guds ord. Derfor holder de ikke ut lenger enn de har ære og berømmelse av det. Når ulven kommer, trer de tilbake og fornekter ordet, eller løper fra det og lar fårene bli igjen. De gaper og vil gjerne ha føde, og de vil ha en hyrde som kan forsvare og beskytte dem mot ulven, men det kommer ingen. Når nøden er til stede og de trenger å styrkes, da lar man dem sitte.
Slik vil det også gå nå når man en gang rett vil ta fatt på oss og forfølge oss. Da vil lærerne tie stille og flykte, og fårene atspredes. Den ene løper hit, den andre dit. Gud gi at noen må bli stående, som vil sette sitt liv til for fårenes frelse. Etter at Kristus har avmalt leiesvennene, sier Han: Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine.
Han taler her om det spesielle embete som hører Ham til. Jeg kjenner mine får, sier Han, og de kjenner meg igjen. Kristi får kjenner ingen annen hyrde enn Kristus. De som da ikke prediker hvordan man skal kjenne Kristus, de prediker Kristus som falsknere og forførere.
Men hva er det å kjenne Kristus? Ikke annet enn at dere først tar imot Ham som en gave, og deretter som et eksempel. Som en gave som er gitt deg av Gud til eiendom, så du — når du ser eller hører at Han lider noe — ikke tviler at Kristus med sin gjerning og lidelse er din. Det kan du forlate deg på like trygt som om du selv hadde gjort eller utstått det, ja som om du var Kristus. Se, det er å kjenne Kristus, når man tror at Han med alt det som Han har, er gitt oss av idel guddommelig godhet, at Han har gjort fyldest for oss, ervervet oss salighet og det evige liv, og at alt dette gis oss for Hans skyld uten vår fortjeneste.
Når du således har Kristus til din salighets grunnvoll, så følger det andre at du tar imot Ham som eksempel og overgir deg til tjeneste for din neste, som du så Han gjorde. Se, da går tro og kjærlighet hånd i hånd. [278] Guds bud blir oppfylt og mennesket blir glad og uforferdet til å gjøre og lide alle ting. Kristus som gave nærer din tro og gjør deg til en kristen. Kristus som eksempel øver dine gjerninger. Disse gjør deg ikke til en kristen, men de øves av deg når du først er blitt en kristen.
Den rette erkjennelse av Kristus er å vite hvorfor Han er kommet, og hvordan vi skal bruke Ham til nytte for oss. I sine brever ønsker Paulus ofte denne erkjennelse for sine kristne. Og Peter formaner: Voks i vår Herre og Frelsers Jesu Kristi nåde og i kunnskap om Ham. (2. Pet. 3, 18). Denne erkjennelse skal vi glede oss over og synge om, som også profetene formaner oss til. For når denne erkjennelse kommer, da smelter bergene, som Salm. 97 sier. Det er de hellige med de store gjerninger som de har gjort. De gjerningene forakter de nå og holder dem for skarn, som Paulus sier i Fil. 3, men de er glade for at de har en som de trøstig tør forlate seg på. Denne erkjennelse kommer ved evangeliet.
Hvordan kjenner Kristus sine? Det har vi talt om ovenfor, og summen av det er dette: Kristus erkjenner oss for sine får, som vi erkjenner Ham som vår hyrde. Vi har hørt hva en god hyrde er og hvordan de skrøpelige får er. Han kjenner oss som svake, syke og skrøpelige. Likevel forakter og forkaster Han oss ikke, men tar seg av oss og helbreder oss, om vi enn er så skrøpelige at hele verden mener vi ikke er Hans får. Dette er verdens erkjennelse. Men Kristus kjenner oss ikke slik. Han ser bare på fårene, ikke på ullen.
For selv om de kristne har ytre tegn som Kristus har gitt dem, dåpen, nattverden og evangeliets prediken, så kan en likevel feile om en skal dømme alle etter det. For mange er døpt, hører evangeliet, og går med andre til sakramentet, og likevel er de skalker og ukristne. Men en skal kjenne dem på om de i hjertet har den tro som holder Kristus for sin hyrde. Men hvem kjenner det? Det kan hverken du se på meg eller jeg se på deg. For den ene kan ikke se den andre inn i hjertet. Derfor blir det slik at ingen kan kjenne og beskrive disse får så nøye som hyrden Kristus. Mine får kjenner meg, sier Han, og det slik at de ikke vil la seg vise bort fra meg eller la seg rive fra meg, men blir ved denne tro, bekjennelse og prediken, at jeg er deres hyrde, og at jeg lot mitt liv for dem mot djevelen, verden, døden og helvede.
Av dette har vi nå denne trøst at enhver som således kjenner Kristus, han er sannelig et av Hans får og allerede kjent og utvalgt av Ham. Han trenger ikke søke eller gape videre etter frelse, heller ikke engste og pine seg med unyttige tanker om han er utvalgt eller ikke, og sikker på den evige salighet. Han kan trøste seg og være sikker på — når han hører denne røst — at han i Ham har en kjær hyrde, som kjenner ham, tar seg av ham, og vil bevare og redde ham, så han ikke behøver å frykte for djevel, helvede og død. Denne erkjennelse og dens kraft utlegger Han med trøstefulle ord når Han videre sier: Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem det evige [279] liv, og ingen skal rive dem av min hånd.
Til større trøst sier Han videre: Likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen. Det er en herlig og trøstefull erkjennelse. Faderen kjenner sin Sønn med en usigelig, bunnløs, evig kjærlighet, som Han også offentlig vitnet om ved røsten fra himmelen: Denne er min elskelige Sønn. Han har for Hans skyld forbarmet seg over menneskeslekten, som var falt i evig vrede og fordømmelse. Han har tatt den til nåde, som Paulus sier i Efes. 1, 6: Han tok oss til nåde i den elskede. Likeså kjenner også Kristus oss med samme usigelige kjærlighet hvormed Han fra begynnelsen elsket menneskeslekten, og derfor fornedret seg så dypt under alle mennesker, ja under synden og døden, og bar Guds vrede i vårt sted. Han kunne ikke tåle at djevelen skulle beholde oss i sine hender til evig fordømmelse.
Fordi Faderen nå kjenner Kristus og Kristus kjenner oss som sine får, så blir det av dette en slags erkjennelse som kommer fra Faderen ved Kristus til oss, og ved den kan vi igjen ved Kristus kjenne Faderens hjerte mot oss. Likesom Han elsker sin Sønn Kristus, så elsker Han også oss for Hans skyld. Men betingelsen er at vi som får kjenner Kristus som vår hyrde, så vi vet at fordi Han har gitt oss sin Sønn, så vil Han ikke ha oss fortapt eller fordømt, dersom vi bare tror på Ham. Han kan ikke hate sin Sønn. Derfor har Han sendt Ham fra himmelen, for at Han ved sin død og sitt blod skulle frelse oss fra synden.
Dette er en meget stor trøst, men den er åndelig. Den er skjult og hemmelig for våre øyne og sanser, fordi vi skal tro at både Faderen og Kristus kjenner oss slik. Det er dypt skjult for alle menneskers øyne, med mange slags forargelse og skrøpelighet, med motsigelse fra verden, ja vårt eget kjød og blod. Det er ikke nok at verden forarger seg på dette Kristi rike, fordi det ikke kommer overens med dens visdom, eller er så ordentlig som den mener det skulle være, dersom det skal være Guds gjerning og regimente. Ja fordi det er helt mot all fornuft og menneskelig tanke, så holder den denne lære for idel dårskap og forførelse, og fordømmer alle dem som holder seg til den og ikke vil følge verdens dom. Men det er enda tyngre at Kristus av og til skjuler seg for sin kirke og opptrer som om Han har glemt den, ja helt forlatt den, når Han lar den ligge under korset og under hele verdens grumhet. Da trosser Hans fiender og gleder seg, som vi får høre i det følgende evangelium. Og dertil lider hans kristne innvortes i sine hjerter av djevelen, med frykt for sine synder og Guds vrede. De må bære all ulykke og hele helvedes bitterhet, foruten at de må føle og se mange svakheter og skrøpeligheter både i tro og liv hos seg selv og sine brødre.
Hvem er det nå som kjenner fårene, når de er skjult slik med lidelse, skam, skjendsel, død og forargelse, så de endog er skjult for seg selv? Sannelig, ingen uten Kristus alene. Han sier og trøster dem med dette at Han — uansett alt dette som verden og vårt eget kjød og blod forarger seg over — likevel [280] kjenner sine får, og ikke glemmer og forlater dem, som det kan synes.
Og for at Han desto bedre kan innprente dette i oss, sier Han: Som Faderen kjenner meg. Det er sannelig en høy og skjult erkjennelse at Gud Fader kjenner sin enbårne Sønn, der Han som den aller elendigste tiggersønn må ligge i en krybbe, ikke bare ukjent blant sitt eget folk, men også foraktet og forstøtt, ja der Han må henge i luften naken og blottet mellom to røvere, som den største gudsbespotter og opprører, forbannet både av Gud og verden, så Han selv med stort skrik må rope: Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Likevel sier Han her: Min Fader kjenner meg, også i denne lidelse, skam og foraktelige skikkelse. Jeg er Hans eneste Sønn, sendt av Ham til å være et offer, og gi mitt liv til frelse og forløsning for mine får. Likeså kjenner jeg Ham og vet at Han ikke kan glemme eller forlate meg, men at Han vil føre meg gjennom og ut av denne skam, kors og død, til evig ære, liv og herlighet.
Slik skal også mine får lære å kjenne meg i all sin elendighet, skam, lidelse og død, som sin kjære, trofaste Frelser, som led på samme måte, ja lot sitt liv for dem. De kan stole på at de ikke skal forlates eller glemmes av meg i sin nød, som fornuften og verden tror. Men jeg vil på underlig måte oppholde dem i all ulykke, og føre dem til evig seier og herlighet.
Dette er den rette Kristi erkjennelse. Slik kjenner Han oss, og vi kjenner Ham. Det er en høy og ypperlig visdom, men den er meget dypt skjult for verdens fornuft og sanser. Den fattes bare i troen, som her må stå i kamp og strid for å beholde denne erkjennelse og vokse i den, så ikke store hindringer skal trekke den bort fra Kristus. Han sier selv i Matt. 11, 6: Salig er den som ikke forarger seg på meg.
Han slutter med å si: Jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og de skal bli én hjord, én hyrde.
Her sier Han at evangeliet også skal predikes for hedningene, så de også kan komme til å tro på Kristus. Av jøder og hedninger skal det altså bli én kristelig menighet. Dette gjorde Han ved apostlene, som prediket for hedningene og omvendte dem til troen.
Altså er det nå én kirke eller menighet, én tro, ett håp, én kjærlighet, én dåp. Det varer ennå og blir ved til den ytterste dag. Dette må dere ikke forstå slik at hele verden og alle mennesker skal komme til å tro på Kristus, men at vi alltid skal være under korset. Den største del vil forfølge de kristne, men nettopp derfor må evangeliet forkynnes, så en kan få noen til å bli kristne. For Guds rike skal komme, det er ikke fullført. Dette får i korthet være nok om dette evangelium.
Den trofaste og eneste Sjelehyrde og Tilsynsmann, Jesus Kristus, sammen med Faderen og den Hellige Ånd, gi oss nåde til rett å kjenne Ham og følge Hans røst! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
