Men når den talsmann kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, den sannhets Ånd som utgår fra Faderen, — Han skal vitne om meg. Men også I skal vitne; for I var med meg fra begynnelsen av.
Dette har jeg talt til eder for at I ikke skal ta anstøt. De skal utstøte eder av synagogene; ja, den tid skal komme da hver den som slår eder i hjel, skal mene at han gjør Gud en dyrkelse. Og dette skal de gjøre mot eder fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Men dette har jeg talt til eder, for at I, når timen kommer, skal komme i hu at jeg sa eder det. Men dette sa jeg eder ikke fra begynnelsen av, fordi jeg var hos eder. Joh 15:26-16:4
Dere har tidligere hørt om troen. La oss nå høre noe om troens vitnesbyrd og om det kors som følger på. For Paulus sier, Rom. 10: Dersom man tror av hjertet, da blir man rettferdig. Og dersom man bekjenner med munnen, da blir man salig. Disse to stykker, troen og troens bekjennelse, gjør oss salige. Troen frelser fra synd, helvede, djevel, død og all ulykke. Har vi troen, så har vi nok. Da lar Gud oss leve til nestens hjelp og tjeneste. Således vil Gud ha sitt navn prist og sitt rike formert. Derfor må man bekjenne troen og lokke andre til den, for at Hans rike kan bli formert og Hans navn prist.
Ja troen må øves å gå gjennom ilden som gull. For troen, som er en høy gave og skatt fra Gud, må bryte fram og vise seg i sin sannhet for meg, for Gud, for alle engler, djevler, og for hele verden. For likesom en edelsten ikke blir lagt i skjul, men bæres offentlig, slik må også troen bekjennes, som det står i 1. Pet. 1, 7: Eders tro skal prøves og finnes meget dyrebarere enn det forgjengelige gull, som prøves ved ilden.
Ved denne bekjennelse får jeg djevelen, helvede, døden og hele verden på halsen. For alt det som fornuften kan opptenke eller noensinne har opptenkt til salighet, faller bort ved troen. All verdens apespill blir straffet, og bare troens klenodie skal prises. Dette kan verden ikke tåle. Derfor løper den til og myrder og dreper, og sier som Kaifas: Det er bedre at én dør enn at hele folket forderves. Således må den bekjennelse at Kristus alene er Frelseren, bryte fram. En sann kristen må derfor lide spott og forfølgelse, ja endog døden for denne bekjennelses skyld. Derfor sier Herren til disiplene: De skal sette eder i bann.
Korset kan ikke bli avmalt annerledes enn det er blitt gjort her, for dette er dets rette farge. Å ligge i en seng å være syk, er intet å akte mot dette. Det er vel også en lidelse, men det er en herlig lidelse, å bli forfulgt og drept under spott og skam, mens de som forfølger oss, har rett og ære på sin side, vi derimot skam og urett på vår. For med det vil verden forsvare Guds ære, så alle må si at vi blir behandlet etter fortjeneste, og at Gud og Skriften og alle engler er imot oss. Man må ikke klage, ikke fordre rett, men henrettes med skam som et forbannet menneske.
Slik gikk det med Kristus, for man drepte Ham med den skammeligste død, og hengte Ham mellom to røvere og mordere. Han ble aktet som en bedrager. Derfor sa de også: Han har kalt seg Guds Sønn, la oss nå se om Gud vil hjelpe Ham. Således sier Han også her: De skal slå eder i hjel. Og ikke bare det, men de skal gjøre det med skam, så all verden skal si at man gjør Gud en dyrkelse med det. Det er nå en hård ting å gå på at man kan holde fast ved og bekjenne at Gud er oss en nådig Frelser, selv om det ofte kan se ut som det motsatte. Hvor hårdt og skarpt det enn kan være, så må det bekjennes, om vi ellers vil at det skal gå oss vel. Alt dette må troen vente seg. For på denne bekjennelse følger intet vissere enn korset. Nå ser du hvor få de er som tør bevitne denne tro. En frykter for sin hustru, en annen for sitt gods og sine barn, en tredje for seg selv.
Troen er forgjeves hvis den ikke blir ved til enden, som Kristus sier, Matt. 10, 22 og kap. 24, 13: Den som blir bestandig til enden, skal bli salig. Hvis man gir opp, da er det ingen tro i hjertet, men en død tanke eller mening, uten marg og ben, uten saft og kraft. For der hvor den rette tro er, der trenger den gjennom sverd og ild.
Nå vil vi se hvorledes Herren her trøster sine disipler. Han sier: Men når den Talsmann kommer. For at vi ikke skulle fortvile, sier Han: Jeg vil sende eder en Talsmann, og sådan en som er allmektig. Her kaller Han den Hellige Ånd en Talsmann. For når mine synder og frykt for døden gjør meg redd, så kommer Han, rører mitt hjerte, og sier: Vær ved godt mot! Slik inngir Han oss mot, taler vennlig og trøstelig til oss, for at vi ikke skulle fortvile og bli redde for døden, men at vi glade skulle gå den i møte, om vi enn skulle li døden ti ganger. Vi skulle si: Om jeg enn har synd, så er den dog borte; og om jeg ennå hadde flere synder, så håper jeg dog at de ikke skal skade meg. Ikke slik at man ikke skal føle synden. For kjødet må føle den, men ånden overvinner og undertrykker frykten, og fører oss igjennom. For Han er mektig nok til det.
Derfor sier Herren videre: Som jeg skal sende eder fra Faderen. For Faderen er Guddommens kilde, jeg er Sønnen, og fra oss kommer den Hellige Ånd. Og disse tre personer er ett vesen, og er like mektige. Dette forklarer Han ennå bedre idet Han sier: Den sannhets Ånd som utgår fra Faderen. Dermed har Han sagt at den som skal trøste oss, er allmektig og alle tings Herre. Hva kan da skapningen gjøre mot oss, når Skaperen er med oss? Se hvor stor den Hellige Ånds trøst er! La nå bare tyrkerne komme fram. Når Han er vårt forsvar og ryggstø, så kan vi være trygge. For Johannes sier, 1. Joh. 3, 19. 20: Og på dette kjenner vi at vi er av sannheten og kan stille våre hjerter tilfreds for Ham; for om enn vårt hjerte fordømmer oss, da er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. Og kap. 4, 4: Mine barn! I er av Gud og har overvunnet dem; for den som er i eder, er større enn den som er i verden. Når nå Herren sier: Jeg vil sende eder en Talsmann, for at intet skal skade eder, er da ikke det en stor trøst? Hvem vil ikke nå bli modig?
Han kaller Ham sannhets Ånd. Det betyr: Hvor denne Ånd er og kommer, der er det fast grunn, der er det bare den rene sannhet, der er det ingen falskhet eller hykleri. For Ånden hykler ikke. Men hvor denne Ånd ikke er, der er det bare hykleri og falskhet. For den som mangler denne sannhets Ånd, han faller derfor også fra i striden.
Nå sier Han videre: Han skal vitne om meg. Det vil si, når Han er i hjertet, da taler Han i eder og forvisser og overbeviser eder om at evangeliet er sannhet. Da bryter evangeliets bekjennelse fram. Men hva er evangeliet? Det er vitnesbyrd om Kristus, at Han er Guds Sønn og all verdens Frelser. Det mener Peter når han sier, 1. Pet. 2, 9: I er et kongelig prestedømme, utvalt til å predike og forkynne Kristus. Når vitnesbyrdet kommer, ytrer verden sin vrede. Da kommer korset, da blir menneskene opprørske, da fortørnes herrer og fyrster og alt det som er stort i verden. For verden kan ikke høre eller tåle denne prediken. Derfor er evangeliet en forargerlig prediken.
Nå mener fornuften: Man kunne jo predike evangeliet likefrem og enfoldig uten å opprøre verden. Det er djevelen som sier dette. For når jeg tror og sier at troen på Kristus utretter alle ting, så omstøter jeg all verdens apespill. Det kan den ikke tåle. Derfor må det bli opprør der hvor evangeliet og bekjennelsen av Kristus kommer. For dette evangelium og denne bekjennelse støter alt det som ikke vil tro, for hodet. Hvis nå verden og evangeliet ikke hadde vært mot hinannen, så kunne de vel forlikes. Men nå er de mot hinannen. Derfor må en ild tennes opp, for Herren sier selv, Luk. 12, 51: Jeg er ikke kommet for å bringe fred på jorden, men tvedrakt.
Nå sier Han videre: Men også I skal vitne; for I var med meg fra begynnelsen av. Da først skal dere også vitne om meg, når dere selv er blitt forvisset ved den Hellige Ånd. For Han vitner for dere. Derfor har jeg utvalt dere til apostler. Derfor har dere hørt mitt ord og sett mine gjerninger, og dere har hørt og sett alt det dere skal predike. Men den Hellige Ånd må først komme til dere, ellers gjør dere det ikke. For samvittigheten er altfor svak mot synden. Ja samvittigheten kan ikke stå imot den aller minste synd, om den ikke var større enn det å le i en kirke. Likeså er samvittigheten altfor svak til å stå imot døden.
Derfor må det komme en annen, som kan gjøre den redde, fryktaktige samvittighet modig til å trenge igjennom, selv om alle synder lå på den. Ja samvittigheten må være likeså allmektig som han som trøster den. Da vil den som før fryktet for et rystende blad, ikke engang frykte for alle djevler. Den samvittighet som før ble bekymret og ville fortvile for den aller minste synd, er nå ikke lenger redd for alle synder. For nytten og frukten av den Hellige Ånd er at synden blir skiftet om til den aller høyeste og beste bruk.
Slik roser Paulus seg etterat han var blitt omvendt. Før hadde han levd så ille, men nå foraktet han sine synder og laget en sang om det, 1. Tim. 1, 12—17: Jeg takker Kristus Jesus, vår Herre, som har gjort meg sterk, at Han aktet meg å være tro og satte meg i embetet, meg som før var en gudsbespotter og en forfølger og en forhåner. Men meg er vederfaret barmhjertighet, for jeg gjorde det uvitterlig i vantro. Men vår Herres nåde har vært meget overflødig med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Det er en troverdig tale og aldeles verd å anta, at Kristus kom til verden for å gjøre syndere salige, blant hvilke jeg er den største. Men derfor er barmhjertighet vederfaret meg, at Jesus Kristus ville bevise på meg — som den groveste +— all langmodighet, til et eksempel for dem som heretter skulle tro på Ham til det evige liv. Men den evige Konge, den uforkrenkelige, usynlige, den alene vise Gud være pris og ære i all evighet! Amen.
Jeg mener at den Hellige Ånd gjør det samme over alt hvor den kommer i hjertet.
Nå sier teksten videre: Dette har jeg talt til eder for at I ikke skal ta anstøt. — Da Han nå hadde styrket dem, minner Han dem om den tilkommende lidelse, for at de kunne lide modig. Det er jo en god venn som advarer en, og det onde er meget lettere å holde ut når en på forhånd har forberedt seg på det.
Videre sier Han: De skal utstøte eder av synagogene; ja, den tid skal komme da hver den som slår eder i hjel, skal mene at han gjør Gud en dyrkelse. Her vitner Han selv tydelig nok hva det skulle hende dem i verden på grunn av deres prediken. Han fremsetter to sterke stykker, som er de mektigste til å dempe evangeliet. Det første er at man setter i bann og dreper evangeliets lærere. Det andre er at man endog mener å gjøre Gud en dyrkelse med det. Hvem kan vel bestå mot en slik forargelse? Eller hvem vil eller kan vel predike og vitne om Kristus, når de som gjør det, blir behandlet så ille? Men Han har sagt at den Hellige Ånd skal vitne om Ham, og at de også skal vitne. Han styrker dem med at verden ikke skal utrydde dette vitnesbyrd, til tross for denne forfølgelse mot dem. Han sier det på forhånd til dem, for at de kan tenke på å ruste seg mot en slik forargelse.
Nå er det jo underlig å høre og tale om at ikke bare verden skal forfølge Kristus, Guds Sønn og verdens Frelser, med bitterhet og raseri, men at også apostlene selv skulle forarge seg over denne verdens dom. For hvem skulle tenkt at det skulle gå slik med Kristus og Hans evangelium, og det endog blant Hans egne. Han var jo lovt dem, og de kunne jo vente alt godt av Ham. Det beviste Han dem jo også offentlig. Men her hører du at evangeliet etter fornuften og all menneskelig dom er en forargelig prediken. Verden holder den ikke bare for en stor villfarelse og et narreri, og forakter og ler av den. Men den holder denne prediken for noe som ikke må høres eller tåles, ja som den skadeligste gift fra djevelen i helvede.
En slik anseelse og ære skal Kristi rike ha på jorden. Av det kan man se og merke at det ikke er et verdslig rike, som kjød og blod søker. Det må ikke engang hete Kristi eller Guds rike, men en forstyrrelse og uorden i alle velordnede samfunn, både Guds og menneskenes. Det er jo et under over alle under at noe slikt skal hende Guds Sønn. Og det skal til og med gjøres av dem som kalles Guds folk og gjelder for de beste i verden. For Han taler ikke her om åpenbare lettsindige, onde og ugudelige mennesker. Men Han taler om dem som i verden kalles de ypperste, viseste, helligste, ja Guds tjenere.
Denne tekst har fremstilt for oss Kristi rike, og hvorledes det skal gå dette rike i verdens rike. Dette har også den første evangeliske forjettelse spådd om. Fra denne har kirken sin første begynnelse, da Gud sa til slangen: Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din sæd og hennes sæd. Han skal sønderknuse ditt hode, men du, du skal sønderknuse hans hæl. 1. Moseb. 3, 15. Dette fiendskap må alltid være i verden, og det blir et evig fiendskap og strid. Der hvor Kristus kommer med sin prediken, er også slangen til stede. Den begynner straks å rase, den stikker og biter om seg med sine giftige tenner og brodd. For den frykter for sitt hode. Men dermed har den ikke vunnet. Den ligger dog under føttene på kvinnens sæd. Han trår på dens hode, og fortsetter med det inntil den har utøst all sin gift og vrede på Ham. Da er dens makt tilintetgjort, og da kan den ikke skade mer.
Vår trøst og seier i Kristus er dette at Han vil oppholde sin kirke mot djevelens vrede og makt. Men vi må imidlertid tåle slike morderiske stikk og bit av djevelen, og de smerter vårt kjød og blod. Det hårdeste er at vi må se og tåle det av dem som selv ville være og kalles Guds folk og Kristi kirke. Men det må vi lære og venne oss til. For Kristus og alle hellige har ikke hatt det bedre.
Det har også vært besværlig for vår første far Adam å lære på sine egne barn å forstå dette språk: Jeg vil sette fiendskap mellom deg osv. For hans førstefødte sønn slo sin bror i hjel for hans offers og gudstjenestes skyld. Det samme har de kjære fedre Abraham, Isak osv, erfart i sine egne hus, hvor den rette kirke var. Også der forfulgte den ene bror den annen, skjønt de hadde én far, én tro, det samme Guds ord og den samme gudstjeneste. Derfor skal det ikke forundre oss at vi må erfare slikt, også av dem som lever blant oss og kaller seg evangeliske, men ikke er rettskafne.
Dette er den første del av denne Kristi prediken og profeti. Nå følger den annen del. I den forklares årsaken til at så mange som går for å være de beste, viseste og helligste blant Guds folk og med alvor og nidkjærhet vil fremme Guds ære og tjeneste, likevel forfølger Kristus og Hans troende så gruelig.
Og dette skal de gjøre mot eder fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke meg. Her hører du årsaken. Han sier selv hva det er som beveger dem til dette hat og denne forfølgelse mot de kristne. Det er, sier Han, fordi dere prediker om meg, som de ikke kjenner. For de sitter i ordentlige embeter for å lære og predike, som yppersteprester, skriftlærde osv. De skulle også se til at ingen lære kommer opp mot Moses og lovens gamle lære. Dette var alvorlig befalt dem av Moses, 5. Moseb. 13, 8.
Hvor tør da apostlene komme fram med denne nye lære og prediken, som man før ikke har hørt? Den forkynner jo en ukjent Messias eller Kristus, som jødene ikke antok, men i stedet korsfestet som en falsk profet, ja som en gudsbespotter og forfører. Hvem vil erkjenne eller anta Ham for Kristus, Han som så skammelig ble henrettet? Gjør man det, går man jo også imot den ordentlige makts dom og erkjennelse. Jødene pukket også på denne makt mot apostlene, da de sa, Ap. gj. 5, 28: Bød vi eder ikke alvorlig at I ikke skulle lære i dette navn?
At de således ikke kjenner denne Kristus er utenfor all tvil. Deres egne gjerninger og bekjennelse viser det. Riktignok roser de seg av å være Guds folk, å ha Hans lov, forjettelse, prestedømme og gudstjeneste, som våre fiender jo også roser seg av å ha Skriften, dåpen, sakramentet og Kristi navn. Men man kan se og føle at de likevel er blinde, uten Guds og Kristi erkjennelse. De er endog så forherdet i sin blindhet at de stormer med bann og mord mot Gud og Hans Sønn. Det gjør de under det skinn at de tjener Gud med det. Derfor styrker og trøster Kristus sine, så de ikke skulle bry seg om denne dom. Ikke heller skal fiendenes makt og forbud avskrekke dem fra deres bekjennelse og prediken. Men de skal si til fiendene som apostlene svarte yppersteprestene og Rådet i Jerusalem: Man må adtyde Gud mer enn menneskene.
Her gir Kristus selv dommen. Han gjør forskjell på den sanne og den falske kirke, så man ikke skal dømme etter navnet eller det ytre skinn. Men man skal få evne til å ta bort skjulet, og ha et sikkert kjennetegn og prøve, som man kan kjenne den hellige kirke, det sanne Guds folk og tjenere, på. For det kan fornuft og menneskelig visdom ikke lære oss. Den rette prøvesten er å se etter hvor Kristi rette erkjennelse er. For man kan ikke dømme etter det ytre skinn, navn og embete, makt og autoritet i kirken.
Hva vil det da si å kjenne Kristus og Faderen? Når de sier at de kjenner Gud, så er det ikke nok å ha mange lover og gudstjenester, som de mener å behage Gud med. Den som vil kjenne Ham rett, må kjenne Ham i denne Kristus. Det vil si, de må kjenne Ham i det ord og den forjettelse som Skriften og profetene har talt og vitnet om Ham. Det er nettopp evangeliets prediken, nemlig at denne Kristus er Guds Sønn, som er sendt av Faderen til et offer og en betaling for verdens synder ved sitt eget blod. Således har han formildet Guds vrede og forsonet oss med Ham, for at vi nå — forløst fra synd og død — skulle ha evig rettferdighet og evig liv. Av dette følger at intet menneske ved sine egne gjerninger eller sin egen hellighet kan betale for sine synder eller formilde Guds vrede. Det er heller ikke noen annen vei eller noe annet middel til å vinne Guds nåde og det evige liv, enn troen som fatter Kristus.
Dette er den rette Kristus, og slik kjennes Han rett. Og den som kjenner Kristus således, han kjenner også Faderen. For denne erkjennelse lærer ham at det fra evighet av har vært Gud Faders råd, hjerte og vilje, å være oss nådig og gjøre oss salige for sin Sønns skyld. Således skal ingen komme til Gud uten ved denne Frelser, som er vår synds bærer og vår nådestol. Erkjenner jeg dette, da elsker jeg Ham også. For en slik mann må jo være meg kjær. Så stiger jeg ved Sønnen videre opp til Faderen. Jeg ser at Kristus er Gud, at Han har lidd min død, utslettet min synd, båret min elendighet — at Han altså gir meg sin nåde. Da kjenner jeg Hans kjærlige vilje og Faderens høyeste kjærlighet, som intet hjerte formår å fatte.
Slik griper jeg Gud der hvor han er ømmest, og tenker: Det er Gud! Det er Guds vilje og velbehag at Kristus har gjort dette for meg! Og i denne betraktning ser og føler jeg Guds høye og usigelige barmhjertighet og kjærlighet, idet Han for min skyld ga sin elskelige Sønn hen til spott, skam og død. Denne herlige betraktning oppholder meg. Derfor sier Kristus selv til disiplene, Matt. 11, 27: Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, og ingen kjenner Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det.
Derimot kjenner gjerningshelgenene ikke Kristus. De vet heller ikke hva Faderen har gjort ved Kristus. De ser ikke at Gud ikke bryr seg om deres ting, men bare om sin Sønn. Altså kjenner de heller ikke Faderen. De vet heller ikke hva de ved Kristus har fått av Faderen. Derfor må de forderves. De anser Gud som den strengeste dommer, og med sine gjerninger forsøker de å unngå Hans dom. Men da de ikke finner noen tilstrekkelig god gjerning, må de til slutt fortvile. Nei, å kjenne Gud er å se at man er intet. Da stoler man av sitt hjertes grunn på Kristus. Og da holder man det for det ypperste gode å erkjenne Gud som Fader i liv og død.
Dette får være nok talt om dette evangelium. La oss be Gud at Han gir oss nåde til å kjenne Ham og Hans Sønn Jesus Kristus rett! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
