Kjærlighet er fellestema for denne søndagens tekster. Søndagens prekentekst knytter en krans av kjærlighet fra hjerte til hjerte i tre-fire ledd.
Det er neppe tilfeldig at teksten er hentet fra kapittel 15 i Johannesevangeliet. Det kjennetegnes av at Jesus i det første verset introduserer lignelsen om vintreet og grenene. Jesus sier: «Jeg er det sanne vintreet og Faren min er vingårdsmannen». I v 5 står det «Dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt». En hovedsak i lignelsen som helhet er budskapet om hvordan Jesu venner må bære frukter av innbyrdes kjærlighet som kan herliggjøre Faderen (se v 8).
I de versene som følger etter selve lignelsen utlegger Jesus vintrelignelsen. Derfor må vi ha i tankene at de fire versene i vår søndagstekst er ment som utleggelse av ett av poengene i vintrelignelsen. Riktignok er det på denne søndagen gått en uke siden Vingårdssøndagen. Men en tanketråd tilbake til forrige søndags vingårds-tema er det heller ikke bortkastet tid å ha i tankene.
Jeg har nevnt det før, men det bør sikkert gjentas: En del bibellesere sliter med å forstå hvordan Jesu tanketråd beveger seg i Johannesevangeliets tale-tekster. Forklaringen er at Jesus i disse avsnittene er glad i tanketråder som gjør en full sirkelbevegelse over tre-fire vers, før tanken i et sprang rykker fremover til neste tankemessige sirkelbevegelse. Kanskje kan vi sammenligne det med de delvis overlappende sirklene i det olympiske symbolet. Eller med en kunstferdig brodert bård som sirkelbevegelse for sirkelbevegelse rykker fremover inntil hele sømfeltet er blitt dekket.
Kommende søndags tekst utgjør nettopp en slik tankens sirkelbevegelse. Den forlenger linjene fra vintrelignelsens sterke vekt på kjærlighetssamfunnet mellom Gud i himmelen og Jesu disipler på jorden, sitat:
9 Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.
Her tegner Jesus bilde av en sammenhengende kjede av kjærlighet i tre ledd: Faderen elsker Sønnen. Sønnen elsker disiplene. Og disiplene må «bli i» Jesu kjærlighet. I v 12 (se nedenfor) sier Jesus at disiplene må «elske hverandre». Dermed lærer vi at innbyrdes disippelkjærlighet er frukt av sanne disiplers maksimale samhørighet med Jesus (sml Joh 15:4).
Det er det greske agape-begrepet Jesus her gjør bruk av. Dette greske ordet er blitt berømt på grunn av Anders Nygrens doktoravhandling. Men i v 9 er det ikke kjærlighet som abstrakt begrep Jesus fremhever, men kjærlighet som konkret handling. Jesus bruker i v 9 verbet «agapáoo» i aorist (= fullstendig handling): Faderen «har elsket» Sønnen (les: med hele fylden av faderlig kjærlighet).
Gang på gang i Joh 13-17 beskriver Jesus relasjonen mellom Faderen og Sønnen som mønster også for relasjonen mellom Sønnen og disiplene. I v 9 kommer dette til uttrykk ved hjelp av en sammenlignings-setning: «Likesom …, så også …». Poenget er da at Den himmelske kjærlighetsfylden skal være like helt og fullt til stede også hos de troende disiplene på jorden. Derfor bor det en voldsom slitestyrke i denne tre-leddede kjeden av kjærlighet: fra Faderen, via Sønnen, til disiplene.
En motsvarende tre-leddet sammenligning fyller også neste vers:
10 Hvis dere holder budene mine, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
I dette verset fokuserer Jesus på budenes overholdelse. I dette verset føyer Jesus dessuten disiplenes gjenkjærlighet (= holde budene) inn i den samme tre-leddede kjeden: fra disiplene, via Sønnen, tilbake til Faderen. Å holde budene er derfor selve definisjonen på å «bli i» Jesu kjærlighet.
Med «bud» (gr: «entolée») mener Jesus ikke bare etiske lovbud, slik som i sondringen mellom lov og evangelium. Men Jesus sikter til hele åpenbaringsbudskapet, hele evangeliet. Derfor er v 10 et bibelvers om skriftprinsippet og om Kristus-prinsippet.
Og ettersom «bud» i v 10 betyr hele evangeliet, er det ikke overraskende at neste vers handler om glede, sitat:
11 Dette har jeg talt til dere for at gleden min kan være i dere, og gleden deres bli fullkommen.
Jesus sier her at glede er formålet med dobbeltformaningen om (a) å bli i Jesu kjærlighet og (b) å holde budene (= fastholde evangeliet). Mange tror (nokså naivt) at et liv i samsvar med evangeliet er tørt og gledesløst. Men Jesus garanterer her det motsatte. Ja, ikke barte det. Men Jesus påberoper seg også eiendomsretten og opphavsretten til all sann glede. For det tredje lover Jesus at denne gleden skal bli fullkommen.
Vi bør nok da forstå uttrykket «Jesu glede» i lys av de samme tre leddene som i v 9 og v 10. Faderen gir Sønnen fullkommen glede fordi Sønnen holder Faderens bud. På samme måten gir Sønnen fullkommen glede til disiplene når de holder Sønnens bud.
Slik knyttes løftet om glede inn i den stor-unionen av kjærlighet som vintre-lignelsen tegner bilde av. Enheten mellom Faderen, Sønnen og disiplene er en kjærlighets-union. Kjærlighet er troskap mot Faderens bud, som er det samme som summen av både lov og evangelium. Og både enheten og kjærligheten og åpenbaringsbudskapet gir Jesu disipler enhetsfellesskap i glede.
Det er etter denne tankemessige sirkelbevegelsen Jesu kommer til konklusjonen i vår tekst, sitat:
12 Dette er budet mitt at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
Jesu konklusjon handler om gjensidig disippel-kjærlighet: disipler bør elske hverandre. Det er hit Jesus i vår tekst har til formål å lede tankene våre. Det er dette som så langt er tanketrådens endestasjon.
Men også i dette verset minner Jesus om de forangående sammenlignings-operasjonene. Mønsteret for disiplenes innbyrdes kjærlighet er Jesu forangående kjærlighetsrelasjon med disiplene. Denne kjeden av kjærlighet er alt i alt både sterk og ubrytelig. Og tar du med verset etter vår tekst, får du også med deg selve Bibelens kjærlighetsdefinisjon: At Jesus ga livet sitt for vennene sine (se v 13).
