Publisert

Uten eller under Herrens beskyttelse


Ca leselengde:
16 min

Tekst: Martin Luther



11. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: Jes 64,6b-65,2
 Rom 9,2-5;10,1-4
Prekentekst: Matt 23,37-39
Fortellingstekst: Jes 6,1-8
Poetisk tekst: Salme 89,2.15-16

 

Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vise og skriftlærde; og noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste, og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge dem fra by til by, for at alt dette rettferdige blod som er utøst på jorden, skal komme over eder, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’ Barakias’ sønns blod — han som I drepte mellom templet og alteret. Sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. Jerusalem! Jerusalem! Du som slår profetene i hjel og stener dem som er sendt til deg; hvor ofte ville jeg samle dine barn likesom en høne samler sine kyllinger under vingene! Og i ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!

Dette er et strengt evangelium mot troens forfølgere. Likevel, så hårdt som det er mot dem, så meget trøstefullere er det for de troende som forfølges. Dette evangelium lærer oss hva menneskenes naturlige innsikt, selvinnbilning og fornuft er for en halsstarrig ting når den holder fast ved gjerninger og befalinger. For da hører den ikke noen mer. Men dens gjerning og mening skal være rett.

Det hjelper ikke hva man prediker for den og hvor mange profeter Gud sender til den. Alle som er mot den, blir forfulgt og drept.

Evangeliet viser oss dette halsstarrige og morderiske sinn ved dette at Gud hadde forsøkt alle ting med dem og sendt dem alle slags lærere: profeter og vise og skriftlærde.

Profeter kalles de som prediker etter Den Hellige Ånds umiddelbare inngivelse. De tar ikke sin prediken av Skriften eller av menneskelige bøker. Slike har Moses og Amos vært. Disse lærere er de ypperste og beste. De er vise og kan gjøre andre vise. De kan skrive og utlegge Skriften.

Vise er de som har sin visdom ikke bare fra Gud, men også fra skrifter og mennesker. Disse er profetenes etterfølgere og disipler. Likevel prediker og lærer de muntlig det levende ord. En slik var Aron, som talte alt det Moses befalte ham.

Skriftlærde kalles de som underviser ved hjelp av bøker og skrifter hvor de ikke nærværende kan undervise muntlig. Evangelistene, apostlene og deres etterfølgere, de hellige fedre, var slike. De har likevel ikke skrevet eller avhandlet sine egne meninger, men Guds ord, som de har lært av de vise og av Skriften

. Det er tre måter som sannheten kan åpenbares på: ved skrift, ord og tanker; ved skrift gjennom bøker, ved ord gjennom munnen, ved tanker gjennom hjertet. For en kan ikke meddele lærdommen ved noe annet middel enn ved hjerte, munn og skrift.

Alt dette hjelper ikke hos den egensinidige fornuft. Den vil ikke la seg lære av ord, skrift eller opplysning. Gud må prøve med hvilket middel Han vil. Den undertrykker og brenner skrifter og bøker, likesom kong Joakim gjorde med Jeremias’ bøker (Jer. 36, 23). Ordet forbyr, fortier og fordømmer den.

Opplysningen jager og dreper den sammen med profetene. Og det er underlig at ingen profet er drept, jagd og forfulgt fordi han har straffet de grove synder, unntatt døperen Johannes, som Herodias lot drepe da han straffet hennes horeri. Hos denne store mann måtte det jo være den mest forsmedelige årsak til å bli drept. Likevel var det ikke for dette at jødene hatet ham, men fordi han ikke ville billige deres gudsdyrkelse, sa de: Han er av djevelen.

For all uenighet og tvedrakt har alltid oppstått om rett og falsk gudsdyrkelse. Abel ble myrdet av Kain for at hans gudsdyrkelse ikke skulle gjelde.

Slik har alle profeter, vise og skriftlærde straffet som avguderi den gudsdyrkelse som forrettes uten tro, med ord, fornuft og gjerninger. Dette kan den kloke fornuft ikke tåle, men sier at det skjer til Guds ære, og altså må det være godt. Derfor måtte profetene dø da de forbød og straffet gudstjeneste, ære og gode gjerninger. Kristus sier i Joh. 16, 2:

Den tid skal komme, da hver den som slår eder i hjel, skal mene han gjør Gud en dyrkelse

Derfor består all tvedrakt i at de falske helgener tretter med de rette hellige om gudstjeneste og gode gjerninger. Hine sier: Dette er den rette gudstjeneste. Disse sier: Nei, det er avguderi og overtro. Dette har vært stridens eple fra begynnelsen, og vil være det inntil enden.

Men hvorfor sier Kristus at

alt det rettferdige blod som er utøst på jorden fra den rettferdige Abels blod, skal komme over dem

da de likevel ikke har utøst det? Jo, Kristi ord angår hele den jødiske slekt, som fra begynnelsen hadde forfulgt profetene. Det fremgår også av det at Han ikke bare taler til de nærværende jøder, men til hele Jerusalem.

Jerusalem! Jerusalem! Du som slår profetene i hjel og stener dem som er sendt til deg; hvor ofte ville jeg samle dine barn

Dette sikter jo ikke bare til det nærværende Jerusalem, men også til det forrige Jerusalem. Herren vil altså med ordene:

alt det rettferdige blod skal komme over dem

si så meget som at dette folk utgyter alt rettferdig blod, det er dets natur, det kan heller ikke gjøre annet. Derfor skal også det utgytte blod komme over det.

Det er også noen som spør: Da ingen kan stå imot Guds vilje, hvorfor sier Han da:

Hvor ofte ville jeg samle dine barn, og I ville ikke?

Dette ord er forklart på mange måter. Noen har grunnet det på den frie vilje, da det jo er klart at det ikke er den frie vilje, men egenviljen som straffes her. Det er også en dårlig fri vilje som bare står Gud imot, og som derfor straffes og dømmes så hårdt.

Vi vil derfor svare slik: Disse ord skal på aller enfoldigste måte forstås om den guddommelige vilje. Det er Skriftens måte å tale på, når den for de enfoldiges skyld taler om Gud som om Han var et menneske. Således sies det i 1. Mos. 6, 6:

Han angret at Han hadde skapt mennesket

Skjønt Gud ikke kan angre noe. Likeså at Han er vred, da det dog ingen vrede er i Ham. Videre i 1. Mos. 11, 5:

Han fór ned fra himmelen og så deres bygning i Babel

Skjønt Han alltid sitter stille. Og i Salmene sier profeten om Ham:

Våkn opp, hvorfor sover du så lenge? Stå opp, kom til meg

og lignende uttrykk, skjønt Han hverken sover, ligger eller er langt borte. Likeså i Salm. 1, 6:

Gud kjenner ikke de urettferdiges vei

skjønt Han vet alle ting.

Alle disse ord er formet etter våre følelser og tanker og ikke etter den guddommelige naturs beskaffenhet. Derfor må vi ikke føre vår spekulasjon inn i den høye guddommelige natur, men forstå enfoldig det som tales om den. For vi føler ikke annet enn at Han gjør som ordene lyder. Det er også en trøstefull måte å tale om Gud på. Den er hverken skremmende eller for høy.

Derfor må også disse ordene: Hvor ofte ville jeg osv. forståes slik: Han har handlet slik at ingen kunne annet enn tenke og føle hvor gjerne Han ville samle alle. Han har båret seg at som mennesker som går med lignende ønske. La derfor alle høye ting fare, og bli i enfoldighet ved den troens lære som dette evangelium omfatter.

For at vi også kan lære noe av dette evangelium, fremsetter Herren en meget vakker lignelse om hvordan troen og et troende menneske er beskaffent. Jeg vet ikke noen vakrere lignelse i hele Skriften.

Han har like før i vrede talt hårde ord over jødene og ropt ve åtte ganger over dem. Nå gjør Han som vrede mennesker pleier å gjøre mot utakknemlige. På det aller heftigste uttrykker de sin gode vilje og sier: Jeg hadde gjerne delt hjertet i livet med ham!

Slik berømmer Herren sin gode vilje og velgjerninger mot jødene, når Han sier at Han gjerne ville samle dem som en høne samler kyllingene under vingene, om de bare hadde villet. O menneske, tenk vel over disse ord og denne lignelse! Hvor alvorlig og hjertelig utøser Han hele sitt hjerte.

I dette bilde kan du se hvordan du skal forholde deg overfor Kristus, hvordan Han er deg til nytte, og hvordan du skal bruke Ham. Se på en høne og kyllingene hennes! Der ser du Kristus malt bedre enn noen maler kan gjøre det.

For det første vises at ved kyllingene forståes våre sjeler. Djevelen og de onde ånder ligner da rovfuglene i luften. Men vi er ikke så kloke som kyllingene til å fly under hønens vinger. Dessuten er djevelen meget listigere til å røve våre sjeler enn rovfuglene til å snappe bort kyllingene. Vi har andre steder sagt at det ikke er nok at vi er fromme, gjør gode gjerninger og lever i nåden. For vår rettferdighet kan ikke bestå for Guds øyne og dom, enn si vår urettferdighet.

Derfor har jeg sagt at troen — dersom den er rettskaffen — ikke stoler på seg selv, men holder seg til Kristus. Den underkaster seg Hans rettferdighet. Den lar Ham være sin beskyttelse og sitt forsvar, likesom kyllingene ikke stoler på sitt eget liv og sitt løp, men gir seg inn under hønens vinger.

Den som vil bestå for Guds dom, for ham er det ikke nok at han sier: Jeg tror og har nåde. For alt det som han eier og har, er ikke i stand til å beskytte ham. Men han trer fram for Guds dom med Kristi rettferdighet, og lar den avgjøre saken. Den kan med ære bestå i all evighet. Salme 11 og 111 sier:

Hans rettferdighet består evinnelig

Under denne kryper han. Med den smykker han seg. Av den får han trøst til sikker hjelp og forsvar. Det går ham som han tror. Ved dette blir han hjulpet, ikke for sin egen eller for sin tros skyld, men for Kristi og Hans rettferdighets skyld. Til Ham overgir han seg. Den tro som ikke gjør dette, kan ikke kalles eller være rett.

Vi må endelig bli i, ved og under Kristus. Under hønens vinger må vi være, ellers er vi fortapt. Peter sier at den rettferdige neppe frelses. Så vanskelig er det å bli under denne hønens vinger. For mange slags legemlige og åndelige anfektelser vil med all makt rive oss fra Ham.

Se nå på hvordan en naturlig høne bærer seg at. Neppe noe dyr bekymrer seg så meget for sine unger. Den forandrer sin naturlige stemme og tar på seg en klagende og jamrende stemme. Den prøver å lokke kyllingene til seg. Finner den noe, så eter den det ikke selv, men gir dem det. Kommer rovfuglene, kaller den ungene til seg, brer villig vingene ut og lar kyllingene komme under seg. Den har behag i dem og tåler dem godt. Dette er et meget vakkert bilde og eksempel.

Slik har også Kristus tatt på seg en klagende stemme Han ynkes over oss. Han prediker omvendelse for oss. Han viser oss all vår synd og jammer. Han lokker oss inn i Skriften, gir oss å ete, og brer sine vinger over oss med all sin rettferdighet, fortjeneste og nåde.

Han tar oss kjærlig inn til seg og varmer oss med sin naturlige varme, det er: Med sin Hellige Ånd, som bare kommer fra Ham. Han strider for oss mot djevelen som regjerer i luften. Hvordan gjør Han dette? Ikke legemlig, men åndelig.

Hans to vinger er de to testamenter i den hellige skrift. De brer Hans rettferdighet over oss og fører oss under Ham. For Skriften lærer oss at vi blir frelst ved Hans rettferdighet, i troen.

Således er dette og alle andre evangelier Hans vinger eller sannhet. For de lærer alle Kristus på denne måten, likevel tydeligere på ett sted enn på et annet. Tidligere har vi hørt at Han kalles lys og liv, herre og hjelper. Her sammenlignes Han med en høne. Med det oppmuntres vi mer til troen jo lenger vi kommer. Hans legeme er Ham selv eller den kristne kirke. Hans varme er Hans nåde og Hellige Ånd.

Se, hvilket trøsterikt bilde! Han vil så gjerne samle oss under seg. Han brer ut sine vinger og lokker på oss. Det er: Han prediker og lar predike de to testamenter. Han sender profeter, vise og skriftlærde til Jerusalem og til hele verden.

Men hva skjer? Vi vil ikke skjule oss under Ham. Særlig de hovmodige kristne, de strider imot med sine gode gjerninger. De vil ikke erkjenne at troen er så nødvendig og salig. De vet ikke av fare å si. De lar heller ikke sitt eget strev være udugelig til frelse. Ja, de blir selv rovdyr, som sluker og forfølger kyllingene og hønen, dreper profetene og stener dem som blir sendt til dem. Men hva lønn får de? Hør nå! Det er skrekkelige ting du får høre.

Se, eders hus skal lates eder øde

Hvilken forferdelig straff! Det ser vi på jødene. De har så lenge drept profeter at Gud ikke vil sende dem flere. Han har nå latt dem gå over 1600 år uten prediken og uten profeter. Han har tatt sitt ord fra dem, og trukket vingene til seg. Og slik er deres hus øde. Ingen arbeider på deres sjel. Gud bor ikke mer blant dem. De har fått som de ønsket det, som Salm. 109, 17 sier:

De ville ikke begjære velsignelsen, derfor skal den og være langt fra dem. De ville gjerne ha forbannelsen, og den skal også komme over dem

På den måten kommer alt det blod over dem som er utgytt på jorden, og dette evangelium er oppfylt på dem.

Dette må vi hedninger tenke vel over. Vi er ikke bedre enn jødene. Vi har også forfulgt Kristus og ikke blitt stående i troen. Derfor er og vårt hus blitt øde og våre vingårder forlatt. Vi har ikke mer noen erkjennelse av troen, intet kristelig liv, ingen kjærlighet, ingen Åndens frukt, men bare torn og tistel, dvs. øyentjeneste og hykleri.

Herre Gud, alle ting er helt nedrevet og tråkkes nå under fot! Herre Kristus, vi elendige mennesker er i disse siste vredens dager altfor meget øde og forlatt! Våre hyrder er ulver, våre voktere er forrædere, våre beskyttere hater oss, våre fedre er mordere, og våre lærere forførere. Akk, akk! Når? Når? Når vil din strenge vrede holde opp?

Til slutt får jødene likevel denne trøst:

Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn!

Disse ordene talte Kristus tirsdag etter palmesøndag, og de er slutten på Hans prediken her på jorden. Derfor er de enda ikke oppfylt, men må oppfylles. De tok nok imot Ham en gang på palmesøndag, men det er ikke nok.

For disse ordene: Fra nå av skal I ikke se meg, er ikke slik å forstå at de ikke mer skulle se Ham legemlig. De så Ham jo da de korsfestet Ham. Men Han mener at de ikke mer skal se Ham som predikant og Messias, som Han var sendt og kommet til. Hans embete og Han i sitt embete skal ikke mer sees blant dem. Denne prediken skal være den siste. Nå vil Han slutte det embete Han var sendt til.

Det vil da vises at jødene enda skulle si til Kristus:

Velsignet være Han som kommer i Herrens navn

Det har også Moses forut forkynt, der han i 5. Mos. 4, 30—31 sier:

I de siste dager skal du omvende deg til Herren din Gud og høre på Hans røst. For Herren din Gud er en barmhjertig Gud. Han skal ikke overgi deg eller ødelegge deg. Han skal heller ikke glemme den pakt som Han svor med dine fedre.

Likeså Hos. 3, 4—5:

Israels barn skal mange dager bli uten konge, uten fyrste, uten offer, uten støtte, uten livkjortel og uten bilder. Deretter skal Israels barn omvende seg og søke Herren sin Gud og David sin konge (det er: Kristus). Og de skal frykte og komme til Herren og til Hans gode i de siste dager.

Og Asarja 2. Krøn. 15, 2—4:

Dersom I forlater Herren, skal Han forlate eder. Og det skal være mange dager for Israel da de skal være uten sann Gud og uten prest, som underviser dem, og uten lov. Men når de i sin nød omvender seg til Herren, Israels Gud, og søker Ham, da lar Han seg finne av dem.

Disse ord forståes ikke om andre enn de nærværende jøder. For tidligere har de ikke noen gang vært uten fyrste, uten profeter, uten prester, uten lærere og uten lov. Her stemmer Paulus overens i Rom. 11, 25—26:

Forherdelse er kommet over en del av Israel, inntil hedningenes fylde kommer inn, og således skal hele Israel bli salig

Gud gi at den tid måtte komme snart! Vi vil håpe det. Amen.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  23: 37-39

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Martin Luther.
  Martin Luther (1483-1546) var tysk teolog og reformator. Han var først katolsk prest og etterhvert professor, men er mest kjent for danne grobunnen for reformasjonen. Han var gift med Katharina og de fikk seks barn. Luthers innflytelse har ikke minst kommet fra alle hans skrifter og hans oversettelse av Bibelen til tysk fikk mye å si for utviklingen av det tyske språket.
   Ressurser av Martin Luther
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.