I dag er vi kommet til Vingårdssøndagen i kirkeåret. Tekstene handler om vår plass i Guds skaperplaner og vår plass i hans frelsesplaner. Det er lett å havne i den tankegang at jeg er bare et lite fnugg, og Gud er så stor, og han driver med sitt i stor målestokk. Det kan høres så riktig ut, men en slik tankegang fører lett til at vi betrakter Gud på avstand, og melder oss selv ut av verden.
Hvis vi tenker slik, da begynner vi lett å gi Gud skylden for det vonde i verden. For eksempel: Hvordan kan Gud være rettferdig når det er så mye vondt i verden? Slik kan vi spørre når vi har meldt oss selv ut. Hvem har laget all urettferdigheten i verden? Er det Gud eller vi mennesker? Hvem har voldtatt og drept i Serbia og Kroatia? Er det Gud eller mennesker? Hvem har satt i gang negerslaveriet? Er det Gud eller mennesker? Det blir for lettvint å skylde på Gud for det vi mennesker selv har stelt i stand.
Sist fredag [prekenen er fra 1998, red.anm.] ble utenriksminister Knut Vollebækk intervjuet på NRK1. Han ble blant annet spurt om sin tid som fredsmekler i det tidligere Jugoslavia. Han ble spurt om ikke nærkontakten med nøden gjorde det vanskelig å tro på en kjærlig Gud. Vollebækk svarte at når man god og mett betrakter nøden på lang avstand, er det nærliggende å spørre etter Guds rettferdighet og kjærlighet, men når en står midt oppe i det, blir det mer påtrengende å hjelpe.
Gud skapte oss til å være hans medarbeidere. Vel kan vi føle oss små i det store skaperverket, men legg merke til hvordan salmisten i Det gamle testamente svarer på spørsmålene vi stiller oss under den overveldende stjernehimmelen.
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, 5 hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? … Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også de ville dyr i marken, fuglen i luften og fisken i sjøen, alt som ferdes på havets stier. Herre, vår Gud, hvor herlig ditt navn er over hele jorden! Sal 8:4, 6-10
Guds navn er herlig over hele jorden, men hvis vi reduserer mennesket til et støvfnugg, kommer vi fort til å belaste hans rykte med våre egne synder i skaperverket. Vi har ingen rett til å melde oss ut av oppgjøret for verdens urettferdighet!
På samme måte som menneskene fristes til å fraskrive seg ansvaret for det som går galt, ligger det en fristelse til å ta æren for alt som går bra, eller gi våre favoritter æren for alt som går bra. Jo mer vi selv tar æren, eller gir andre mennesker æren, jo større fare er det for at det blir partier og ufred mellom oss. Vi leste fra femte Mosebok om faren for å glemme alle Guds velgjerninger, når folket kunne spise seg mett i det lovede land. Og vi leste fra første Korinterbrev om hvordan menigheten hadde tendens til å gjøre enkelte predikanter til sine favoritter. Det er Gud som gir vekst i menigheten, skrev Paulus. Paulus plantet, Apollos vannet, men det var Gud som gav vekst. Derfor er det galt å si at én holder seg til Paulus og en annen holder seg til Apollos. "Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus’ navn?" (1 Kor 1:13)
Det er Guds menighet som skal bygges, og ingen kan legge noen annen grunnvoll enn Jesus Kristus, verken for menigheten eller sin egen tro.
Dermed er vi fremme ved dagens prekentekst. Den handler om vår himmelske Herre, og oss som hans tjenere. Den leder oss inn i spenningen mellom overmodighet og selvforakt. Og den leder oss inn i Herrens barske oppdragelse, og Herrens glede og oppmuntring til gode medarbeidere.
Prekentekst
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 17. kapittel, fra vers 7:
Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Etterpå kan du selv få deg mat. Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.” Luk 17:7-10
Herre, åpne disse ordene for oss, og del dem ut etter som vi trenger dem. Amen.
“Det står også skrevet…” (MATT 4:7)
I vår tid lyder denne teksten ganske provoserende. Heldigvis! Vi må være glade for at vi ikke har slike arbeidsstrukturer i vårt land, at noen bare forlanger og forlanger, og andre bare må streve og streve. "En arbeider er sin lønn verdt," sa Jesus (Luk 10:7). Og det er heldigvis blitt et prinsipp i vårt land.
Det har forekommet at arbeidsgivere og slaveeiere har brukt denne teksten til å undertrykke sine arbeidere. Da hopper de over det som Jesus sier bare fem kapitler tidligere i Lukasevangeliet:
Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner beredt, selv om han først kommer i andre eller tredje nattevakt. Luk 12:35-38
Disse to tekstene om forholdet mellom herren og hans tjenere, må sees sammen, og fordeles blant tilhørerne etter som de trenger dem.
Vi har en fortid hvor arbeiderne ble foraktet. Og når en blir foraktet lenge nok, begynner en også å forakte seg selv. Men pendelen har kanskje svingt så langt at vi er kommet over i den andre ytterlighet. I mitt arbeid som studentprest, så jeg at den tette oppfølging som mange studenter får, gjør dem ganske hjelpeløse når de ikke får daglige porsjoner av ros. Det er blitt en selvfølgelighet for mange å få oppvartning og premiering for sin innsats. I stedet for slaven som kryper for sin herre, er mange i vår tid blitt bortskjemte og selvopptatte mennesker som selger sin arbeidskraft dyrt, og har mistet arbeidets verdi av syne.
Vi skal ikke gjøre dagens prekentekst vanskeligere enn dette: De som må ha ros og oppmerksomhet for å gidde å gjøre noe, trenger å høre teksten om å gjøre sin plikt uten å hungre etter ros. Og trofaste slitere som ofrer seg i selvforglemmende tjeneste, skal få høre den andre teksten, om herren som blir så glad at han lar tjenerne gå til bords, så herren selv kan varte dem opp.
Det nye testamente og slaveriet
Dagens prekentekst blitt brukt av noen til å forsvare slaveriet. Han som er direktør i Kirkerådet, forteller at denne teksten er blitt brukt slik i Brasil. (LK 1/98)
Det er ikke grunnlag i Det nye testamente for å forsvare slaveriet. Jeg skal si litt om det. Men først bør vi erkjenne at vårt bilde av slave-ordningen er preget av det vi har lest om negerslavene. Det var på langt nær slike forhold mellom slave og herre i Middelhavsområdet i antikken. Det er nærmere å se på slaveriet som et kontraktsforhold, selv om vi ikke skal rosemale det heller.
Paulus og Peter oppmuntrer oss til å gjøre vårt arbeid for Herren.
Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør, enten han er fri eller slave. Ef 6:7-8
Arbeid er ikke bare noe en gjør for en arbeidsgiver, det er en del av vårt ansvar i Guds skaperverk, uavhengig av hvordan arbeidet blir organisert. Vi kan tjene Gud med vårt arbeid, uavhengig av hvilke tilsettingsforhold vi har. Det er de færreste mennesker som kan velge sine arbeidsgivere.
Paulus tenkte at det var så kort tid igjen før verdens ende, at det ikke var bryet verdt å prøve å bli fri. Men hvis det åpnet seg en mulighet, burde en benytte seg av det.
Ble du kalt som slave? La ikke det bekymre deg! Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det. 1 Kor 7:21
I brevet til Filemon formaner Paulus ham til ikke å anse Onesimus som slave lenger, men som en elsket bror. (Filem 1:15-16)
Dere herrer skal behandle slavene på samme måte. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk. Ef 6:9
I Det nye testamente regnes det med det faktum at en del mennesker er slaver, men Det nye testamente kan ikke brukes til forsvar for slaveriet. En slavehandler regnes sammen med de verste syndere:
Vi må huske at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige og syndere, folk uten respekt for det hellige, verdslige, slike som slår sin far eller mor, mordere, menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn, for slavehandlere, løgnere og dem som sverger falskt, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære. 1 Tim 1:9-10
Hva er din tjeneste?
Gud har kalt alle mennesker til å gjøre en innsats i sitt skaperverk. Han har gitt oss gode livsrammer, og kaller oss til å tjene Gud og medmennesker i dem. Det gjelder familie og ekteskap, arbeidsliv og samfunnsstrukturer. I tillegg kaller han oss inn i sine frelsesplaner. Rammen han har gitt oss for det er menigheten. Han utruster hver enkelt troende med nådegaver og oppgaver.
Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. 1 Pet 4:10
Ta vare på ditt oppdrag så det holdes rent og uangripelig helt til vår Herre Jesus Kristus kommer i herlighet. 1 Tim 6:14
Faren for å nedvurdere sin oppgave. Lignelsen om talentene i Matt 25. Han som fikk minst å forvalte, gravde den ned! Det er lett å se ned på det lille vi har, og grave det ned så det ikke blir noen ting av det. Jesus kunne gjort dette til en rørende historie om hvordan den som fikk minst, fikk mye ut av det lille. Men her er det advarsel mot å forakte det lille vi har. Og det trenger vi nok!
Let etter din tjeneste, din oppgave i skaperverket og frelsesverket. Kom frem til Jesus med din fortid, så han kan frigjøre deg fra den, slik at du kan ta fatt på oppdragene dine med friskt mot.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
