God gammel prekenvisdom sier at vi i denne teksten bør feste øynene på Jesus idet han i v 22 beseirer Satan og demonhæren hans. Derav søndagens gamle navn: «Oculi» = øyne.
I første del (v 14-23) møter vi en demonutdrivelse med etterfølgende tvilstanker. Tvilstankene gjendrives med tre argumenter pluss en lignelse. I andre del (v 24-28) får vi demonologisk tilleggsundervisning. I en sum sier teksten at vi lever i åndskamp. Åndskampen er en reell kamp mellom lysets og mørkets hærer. De to hærene er ledet av hver sin fyrste. Og av de to fyrstene er Satan «den sterke». Men Jesus er den sterkeste. Vårt kall er så å finne vår egen plass: Enten med Jesus. Eller mot ham (v 23).
Lukas skriver:
14 Han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånden var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret seg.
15 Men noen av dem sa: Det er ved Be’elsebul, de onde åndenes fyrste, han driver de onde åndene ut.
16 Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.
Mens folk i vår tid har problemer med å tro på Satan og demonene utenfor den synlige virkeligheten, var det ingen av de tilstedeværende som hadde dét problemet. De hadde altfor ofte sett demoner herje med besatte mennesker, til å tvile på at demoner fantes. Skal du lære noe av denne teksten, bør du tro på demonutdrivelsens realitet: At Jesus ved Guds finger kan drive ut demoner.
Tvilstankene blant dem som var til stede, var av to andre slag (v 15+16): Enten at Jesu makt over demonene selv var av demonisk opphav. Eller at han i det minste burde bevise det himmelske opphavet til overmakten han hadde over demonene med et eget tegn. Men Jesus svarer i stedet med tre (obs:) tankebaserte argumenter:
17 Men han visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus.
18 Men om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Be’elsebul jeg driver de onde åndene ut!
19 Men er det ved Be’elsebul jeg driver de onde åndene ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de være dommerne deres!
20 Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da er jo Guds rike kommet til dere.
Navnet «Beelsebul» kommer av «baal» = herre, og «z’bul» = (muligens:) møkk. Kanaaneisk religion hadde en gud som het Beelsebub (= fluenes herre), men den lesemåten står ikke sterkt her. Jesus forutsetter i v 18f at Beelsebul enten hører under Satan eller er et annet navn på Satan.
Første argument (v 17-19a) er et absurditetsargument: Hvis beelsebul-argumentet skulle være holdbart, ville det ha vært borgerkrig i Satans rike, og det er en absurd tanke. Andre argument (v 19b): Hvis beelsebul-argumentet var holdbart, ville det ha ramme også alle andre jødiske demonutdrivere («deres egne sønner»). Tredje argument er et motangreps-argument (v 20) som følger etter nedkjempingen av de to første argumentene: Er utdrivelsen et verk «ved Guds finger», da er Jesus nødvendigvis Guds Sønn. Og da er Guds rike, det som i Dan 7:13f ble gitt til Sønnen, bevislig kommet nær.
Det er etter dette Jesus fokuserer øynene våre mot den lille lignelsen om de to rikenes sterke overherrer, sitat:
21 Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får eiendommen hans være i fred.
22 Men når en som er sterkere enn ham kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.
23 Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
«Den sterke» = Satan. «Eiendommen hans» = mennesker Satan har suveren makt over. «Den sterkere» = Jesus. (Komparativ er her sikkert ment som faktisk superlativ: «den sterkeste av to»). «Byttet hans» = mennesker som Satan hadde makt over. Alle mennesker med arvesynd er i virkeligheten Satans eiendom, men Jesus har (ved dåp og tro) satt oss fri. Utfordringen i v 23 gjelder derfor ikke bare forhenværende demonbesatte, men alle: Vi må etablere oss varig på Jesu side i åndskampen. Se Kol 2:14f og Efes 6:10ff.
I annet hovedavsnitt utdyper Jesus de demonologiske informasjonene noe. Det gjør han for å begrunne alvoret i v 23. Det er farlig å neglisjere det basale valget mellom Satans rike og Jesu Kristi rike, sitat:
24 Når den urene ånden er fart ut av et menneske, går den gjennom tørre trakter og søker hvile. Når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg for ut av.
25 Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet.
26 Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv. De går inn og bor der. Og for det mennesket blir det siste verre enn det første.
Legg i v 24 merke til at Jesus taler om et menneske som er blitt befridd fra en demon og deretter billedlig lar demonen omtaler dette mennesket som «huset mitt». Det er en viktig informasjon. I valget mellom Jesus og Satan (v 24) rår det store enten-eller. Men når det gjelder demonbesettelse fins det tre muligheter: Enten kan man være demonbesatt. Eller man kan være et tomt hus. Eller man kan være et hus som Jesus bor i ved Den Hellige Ånd (og da er besettelse ikke mulig).
Legg så i v 25-26 merke til Jesu advarsel til alle i mellomgruppen, de som er tomme hus. De risikerer syvdoblet demonbesettelse. I det etterkristne Norge kan det være fare for at det fins mange mennesker som sokner til denne mellomgruppen. Derfor bør vi av denne teksten lære å la oss advare mot avkristningens farer.
Men mest av alt bør vi av denne teksten lære å feste blikket på Jesus selv – slik at vi hører ordet hans og tar vare på det (v 28). For det er Jesus som i denne teksten viser seg for oss; ved Guds finger er han Satans overmann (v 20).
27 Som han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til ham: Salig er det morslivet som har båret deg og det brystet som du har diet!
28 Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!
