I dag skal vi lese en tekst som har betydd mye for mange mennesker. I sentrum av teksten sier Jesus: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg."
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kapittel, fra vers 1:
Jesus sa til disiplene: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. Joh 14:1-11
Bønn:
Kjære Jesus! Gjør disse ordene levende for oss! Amen.
Jeg er veien
Da jeg var 14 år, opplevde jeg noe spesielt med det jeg leste nå. Etter sommerferien, var det en jente som sa at hun hadde vært på leir, og var blitt en kristen. Jeg er vokst opp med troen, så det var litt rart å høre om en på min egen alder som sa at hun var blitt en kristen. Men jeg visste jo at mange av kameratene mine hadde sagt nei til kristendommen, så da kunne vel noen ombestemme seg, og si ja.
Jeg husker da hun fortalte hvordan hun var blitt en kristen. Hun sa at det var ett vers i Bibelen som hun ikke kunne bli ferdig med. Det er det som Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Jeg kunne det verset utenat. Men jeg hadde aldri forestilt meg at de to setningene kunne virke så sterkt at det gikk an å bli kristen av bare de to setningene. «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Jeg ble veldig nysgjerrig på det bibelverset.
«Jeg er veien.» – Det er jo ikke logisk i det hele tatt. Hvordan kan et menneske være en vei? Hva var det den jenta hadde skjønt som jeg ikke kunne skjønne?
Så fikk jeg høre en historie. Det var om en europeer på besøk i Afrika. Han skulle inn til en landsby langt inne i en jungel. Han fikk med seg en kjentmann. Kjentmannen gikk foran, og europeeren gikk bak. Til å begynne med gikk det greit. Kjentmannen fulgte stier innover i skogen, tok til høyre og til venstre. Europeeren merket at de gikk i én retning innover, så han var ganske trygg. Men etter hvert tettet skogen seg til. Ikke bare på bakken. Trekronene ble til et tett tak, stien forsvant, og kjentmannen måtte hogge seg vei i buskaset. Etter hvert mistet europeeren tilliten til kjentmannen. Han kunne ikke begripe hvordan han fant fram. Til slutt stoppet han kjentmannen og spurte: «Hvor er veien? Hvordan kan du finne fram? Det er jo ingen stier lenger, ingen skilt, og ingen sol å styre etter.» Da så kjentmannen på ham og sa: «Jeg er veien.» Han kjente terrenget og visste hvor de skulle, og de kom frem.
Da skjønte jeg litt mer av det Jesus sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Jesus skaper tillit
Så flyttet jeg til Oslo, og fikk noen venner fra Arendal. De snakket om troen på en annen måte enn jeg var vant til. Jeg var vokst opp med Gud som vår himmelske Far. Vi snakket mest om Gud. Han lærte oss hva som var rett og galt, og det var viktig å tro på Gud, bekjenne sine synder og få Guds nåde. Men de nye vennene mine snakket så mye om Jesus. De snakket ikke så mye om å få til å tro. Jesus kom så nær at jeg fikk tillit til ham. Han var ikke bare en Gud som jeg måtte prøve å tro på, men en venn som brydde seg om meg.
Troen ble liksom så personlig. Troen var ikke lenger noe viktig som jeg måtte få til. Troen ble en tillit til Jesus, og den vokste jo mer jeg ble kjent med ham. Ja, jeg fikk inntrykk av at Jesus gledet seg til at jeg skulle komme hjem til ham. Dermed fikk alt jeg hadde vokst opp med en ny betydning. Jeg ønsket ikke å rote meg bort fra Jesus, eller gjøre ham lei seg. Jeg ønsket å få gjort opp med ham og med dem han var glad i, hvis noe var kommet mellom oss.
Da begynte jeg å forstå denne bibelteksten. Jeg begynte å forstå hvorfor disiplene ble urolige og redde, da Jesus fortalte at han skulle reise fra dem og dra tilbake til sin Far. De var redde for å miste den vennen de var blitt så glad i. Og Jesus sa:
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Joh 14:1-3
Å få sitt eget rom
Det er ganske fint å tenke på. Grunnen til at Jesus ikke er her hos oss, er at han er av gårde for å gjøre i stand et rom til sine venner. Og når han er ferdig med det, kommer han igjen for å hente oss hjem til seg. Jeg kan se ham for meg der han går og koser seg, og gleder seg til å vise oss de nye rommene våre.
Noen av dere har ikke eget rom, og kanskje ønsker du deg et eget rom mest av alt i denne verden! Jeg fikk eget rom da jeg var 17 år. Det husker jeg godt. Visste du at ordet «frelse» i Bibelen kan bety «å få et rom». Noen av oss forstår det veldig godt. Derfor blir det litt spesielt noe som står i Juleevangeliet. Da Jesus ble født, så var det ikke rom for ham i herberget. Han som kom for å gi oss mennesker et rom!
Jesus er så menneskelig
Det er ikke så lett å tro, selv om vi har både juleevangeliet og teksten vi har lest i dag.
Noen av oss har kanskje ønsket at vi kunne se Jesus i dag, eller ønsket at vi hadde levd mens han gikk rundt på jorden. Da kunne vi sett de gjerningene han gjorde.
Det var visst ikke så enkelt den gangen heller. Enda disiplene hadde vært sammen med Jesus i tre år, hadde de uro og angst inne i seg. Mange sliter med det i dag også. Det er godt at Thomas er med i teksten vår. Han sa: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Og Filip er også med i teksten. Han sa: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.»
Da Jesus fikk disse spørsmålene, viste han at han er et menneske. Han ble temmelig oppgitt over at disiplene var så trege til å tro: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far.»
Jeg synes det er betryggende at Jesus kunne gå lei. Da blir han menneskelig. Men selv om han kan bli lei, så lengter han etter å ha vennene sine hos seg.
Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Joh 14:3
Det er Jesu høyeste ønske, – at vi skal være der han er. Jeg husker at broren min hadde et bilde av Jesus over sengen sin. Det var av Jesus som ba, og bønnen stod skrevet under:
Far, jeg vil at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg, så de får se min herlighet, som du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Joh 17:24
Jesus er ikke bare verdens flotteste menneske, han er ikke bare Guds egen Sønn. Han holder på med å gjøre i stand et rom til meg, og til deg. Midt inn i vårt kaos kommer han med sine ord. Midt inn i livet vårt, hvor vi ofte ikke ser noe vei frem eller tilbake. Og han sier:
«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»
Det er to flotte setninger. I dag forstår jeg godt den jenta som ble en kristen av de to setningene.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
