I denne søndagsteksten er det hele to vers som er kjent som såkalte mannakornvers, vers som mange kan utenat og er glade i. Det ene er ordet om de mange rommene i Faderens hus og det andre er ordet om at Jesus er veien, sannheten og livet. Naturligvis er mannakornversene Guds åpenbarte ord. Men fordi de er så velkjente, kan de utsettes for en slags tanke-slitasje.
Men kommende søndag får vi en gylden anledning til å gjenoppfriske den velsignede innholdsfylden i mannakornordene. Og som vanlig er det i tekstsammenhengen vi finner den beste hjelpen til å forstå tingene bedre. Tekstsammenhengen er at Jesus tar avskjed med disiplene og gir dem trøstefulle formaningsord, sitat:
1 La ikke hjertet deres forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!
Allerede i dette verset er det lærerikt å se hvordan Jesus trøster. Som motsetning til å ha et forferdet hjerte stiller Jesus opp to ting: tro på Gud Fader, og tro på Herren Jesus selv. Dette dobbeltbudet har verbene i bydeform. Det representerer i grunnen den første og den andre trosartikkelen i kortform.
Ordet om de mange rommene følger så som begrunnelse, sitat:
2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. 3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.
Vers 2 lærer oss å å ha i tankene en størrelse som heter «Faderens hus». Jesus bruker sikkert bildet av et jordisk fyrstehus som metafor og innbyr oss til å tenke at Faderen hus langt overgår alt slikt her på jorden. Og Faderens hus er altså kjennetegnet av de mange rommene. Det er ikke noe poeng i teksten å tolke disse to metaforene. Men bibellesere flest er sikkert vant til å tenke på den nye himmelen og den nye jorden som den realiteten de to bildene svarer til (se Åpb 21:1).
At Jesus går bort for å «gjøre i stand» alle rommene, betyr at Jesus skal lide og dø stedfortredende på alle troende vegne, slik at vi ved troen får adgang til Faderens mange rom. Dessuten varsler Jesus i v 3b at han skal komme tilbake for å hente med seg alle disiplene sine. Formålsangivelsen i v 3c er betont. Formålet er det evige samværet med Jesus.
Thomas-misforståelsen i v 5 springer ut av ordet om veien i v 4:
5 Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? 6 Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
En tysk teolog har pekt på hvordan Jeg-er-setningene i Johannesevangeliet synes å ha klang fra Guds navn «Jeg Er» i 2Mos 3:14f. Jesus inkluderer i så fall tanken på sin egen guddommelighet allerede her.
Jeg-er-setningen i v 6a er denne tekstens andre mannakornord. Setningen inneholder tre predikatsord: veien, sannheten og livet. At Jesus er veien, er et svar på Thomasmisforståelsen. Thomas så for seg en vei eller sti til Faderens mange rom, og Jesus forklarer at denne veien egentlig er en person, Jesus selv.
Forklaringen på at Jesus kan være «veien» gis så gjennom neste predikatsord: At Jesus er sannheten. Det bibelske sannhetsbegrepet handler om en åpenbart sannhet, en sannhet som består av åpenbarte ord. Setningen «Jeg er sannheten» betyr derfort det samme som i Johs 1:1: Jesus er Ordet, det virkekraftige guddomsordet som eksisterte hos Gud forut for tid og rom og som skapte himmel og jord.
Det tredje predikatsordet utdyper de to foregående ved å si at Jesus er livet, dvs. det som Johannes også kaller «det evige livet». Jesus «er» det evige livet, fordi han (i kraft av å være sannhetens ord) «gir» det evige livet til menneskene. Slik kaster de tre predikatsordene gjensidig lys over hverandre og fotograferer til sammen et svært dyptpløyende tankeinnhold i v 6a. Dypest sett handler dette om treenighetslæren.
I treenighetssammenheng er også vers 6b viktig: Jesus er den eneste veien som kan lede et menneske til Faderen. Evangelikal engelskspråklig teologi bruker ut fra v 6b begrepet «the uniqueness of Christ»: Kristi stilling er så enestående at det ikke fins noen annen frelsesvei enn ham. Det Jesus her sier, er at troen på Jesus er dekket av det første buds forbud mot å tro på noen annen Gud.
Læren om at Jesus er menneskenes eneste frelsesvei (v 6b), er full av konsekvenser som folk i dag trenger å bli minnet om. Alle de gamle hedenske religioner er falske frelsesveier. Også Islam er en falsk frelsesvei, Hinduismen er en falsk frelsesvei. Buddismen er en falsk frelsesvei. Og Shintoismen er en falsk frelsesvei. Men også moderne religionserstatninger og blandingsreligioner, så som verdenskommunismen og alternativreligionene, er falske frelsesveier.
Avslutningsvis følger en ny dialogavdeling som belyser den nære enheten mellom Faderen og Sønnen i den kristne treenighetslærens forstand:
7 Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent Faren min. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. 8 Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! 9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. 11 Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
Teologene sier at det Filip ber om i vers 8, er en «teofani» (= at Gud selv gjør seg synlig for mennesker). Fra beretningen om Moses er det kjent hvordan Moses en gang ba om det samme, men fikk det innvilget bare indirekte. Moses fikk se Gud bakfra (se 2. Mos 33:18). Kjernen i Jesu svar i v 9-11 er at enheten mellom Faderen og Sønnen er så stor – at det å se Jesus i seg selv er en teofani.
