Denne prekenteksten er klippet fra del to av beretningen om Jesus og den samaritanske kvinnen ved Sykars brønn. En hovedsak i beretningens første del (som er prekentekst i åpenbaringstiden) var at Jesus ga kvinnen levende vann (= Guds ord) – i form av både lov og evangelium. Loven talte til samvittigheten hennes om samlivs-synder. Evangeliet møtte hun ved at Jesus identifiserte seg for henne som Messias Guds sønn (v 26); han er all syndstilgivelses kilde.
Rammeopplysningene for hele beretningen stå i v 4-8. Landsbyen Sykar ligger den dag i dag i dalen ved de to fjellene Garisim og Ebal i Samaria. Jakobsbrønnen ble riktignok delvis ødelagt av terrorister under intifadaen i 2002. Brønnen er over 30 meter dyp og to meter bred. Samaritanernes folkeslag fins ennå. De regner fremdeles bare GTs Mosebøker som hellig skrift. Men det betyr at de likevel venter på Messias, slik som GT forøvrig. For profetien om den nye Moses i 5Mos 18:15 er en av GTs Messias-profetier. Derfor skjønte den samaritanske kvinnen hva Jesus mente, da han identifiserte seg for henne som Messias (se v 26). Og hun skjønte nok også hva Jesus mente om resten av bøkene i GT da han sa til henne at samaritanerne tilber den de ikke kjenner, mens jødene tilber den Gud som de kjenner (les: jødene kjenner Gud fra hele GT). Og: «Frelsen kommer fra jødene» (v 22).
Den samaritanske kvinnen kom til Sykars brønn ved middagstid. Det var et ukurant tidspunkt, kanskje fordi hun ikke likte å gå dit samtidig med andre kvinner. Jesus bryter åpenbart et tabu ved å snakke til henne.
Prekenteksten begynner rett etter verset hvor Jesus identifiserer seg som Messias. I denne delen av beretningen fokuseres det på den samaritanske kvinnens forbilde som evangeliserende misjonskvinne, sitat:
27 I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han talte med en kvinne. Likevel spurte ingen: Hva vil du henne? eller: Hvorfor taler du med henne?
I dette verset fornemmer vi et kultur-tabu der mann og kvinne, samt jøde og samaritaner, ofte ikke har direkte relasjoner med hverandre, og ikke snakker sammen offentlig. Jesus har i versene foran fastholdt ekteskapsbudets ukrenkelighet. Men dette kultur-tabuet regner han derimot ikke som forpliktende.
Om kvinnesynspørsmål ellers lærer vi så i de følgende versene å tenke stort om kvinnelig evangelisttjeneste og kvinnelig misjonsengasjement, sitat:
28 Kvinnen lot da vannkrukken sin stå og gikk inn i byen. Og hun sa til folket der:
29 Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?
Det første høydepunktet i denne teksten møter vi i disse to versene. Her skildres det hvordan en nyomvendt kvinne i herlig frelsesglede svarer på møtet med Jesus med å bli et brennende Kristus-vitne. Legg merke til detaljene: Kvinnen lar vannkrukken sin bli stående. Vitnetjenesten blir plutselig viktigere enn det opprinnelige ærendet. Dessuten har hun så definitivt tenkt seg tilbake til Jesus. Da kan krukken trygt bli stående.
Til folk i landsbyen Sykar sier hun: «Kom og se ...». Det vil si at hun inviterer folk til å gjøre den samme salige erfaringen som hun selv hadde gjort. Om Jesus sier hun: «Han har sagt meg alt jeg har gjort». «Det er en tilgivelig overdrivelse», skriver Leon Morris. Det Jesus hadde gjort, var å identifisert syndene hennes som synder, også de som var så private at hun trolig holdt dem hemmelig.
Men hvordan kan hun regne en slik avsløring av private synder for å være noe gledelig, noe som er attraktivt for folk flest? Svaret må være at avsløringen bare er det første trinnet i en totrinnsprosess. Neste trinn er det syndstilgivende møtet med Jesus Messias selv. Det er dét kvinnen signaliserer med neste halvvers: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Det evangelisiserende trosvitnesbyrdet til den samaritanske kvinnen har trolig inneholdt mange enkeltheter som Johannes ikke tar med i referatet sitt. Johannes gir oss sannsynligvis bare et stikkord-referat, der «alt jeg har gjort» handler om ting som i Guds øyne er synder og «han er Messsias» er stikkord for hele evangeliet om syndenes forlatelse på grunn av frelsesverket til Jesus Messias.
I det mellomavsnittet som vår tekst nå hopper over, resymerer Johannes en disippelsamtale med Jesus om misjonsoppdragets mer generelle trafikkregler. Til slutt vender så Johannes tilbake til den siste delen av fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn, sitat:
39 Det var mange av samaritanerne fra denne byen som trodde på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: Han har sagt meg alt det jeg har gjort.
40 Da nå samaritanerne kom til ham, bad de ham om å bli hos dem. Og han ble der i to dager.
41 Og mange flere kom til tro på grunn av ordene hans.
42 Og de sa til kvinnen: Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. For nå har vi selv hørt, og vi vet at han i sannhet er verdens frelser.
43 Men etter de to dagene dro han derfra til Galilea.
I disse fem versene leser vi antagelig et mini-referat av en hel vekkelsesberetning. Søndagstekstens andre høydepunkt står i v 42. Her blir misjonens stafettpinn gitt videre. De nyomvendte inne i landsbyen Sykar begynner nå selv å vitne om møtet sitt med Jesus.
Legg merke til de to verbene som de nyomvendte bruker i v 42: De sier at de nå selv «har hørt». Og de sier at de nå «vet» at Jesus i sannhet er verdens frelser. Her fotograferer beretningen et bilde til oss av hvordan normal og sunn vekst og modning bør være i kristen evangelisering og misjon. De nyomvendte begynner med å høre seg til frelse ved at noen vitner for den om syndenes syndighet og Jesu frelsesverk. I denne fasen er de nyomvendte ennå på en nærmest kjødelig måte avhengige av den som er evangelist og misjonær. Men sunn vekst og modning i evangelisering og misjon består deretter i at de nyomvendte møter Jesus selv og begynner å hører på ham (dvs: gjennom Bibelens ord).
