Ordet «advent» er latin og betyr «komme», «ankomst». I denne teksten kommer Jesus ridende som konge på eselfolen. Eselfolen var i jødisk bevissthet et kongelig ridedyr. Det er ikke riktig at jødene på Jesu tid trodde Messias skulle komme på en stridshest. Folk flest visste godt hva slags ridedyr både David og Salomo hadde ridd på (1Kong 1:33).
Det var hedningene på Jesu tid som var vant til at mektige konger holdt inntog på stridshester. Jesus kom derimot ridende som en ekte gammeltestamentlig fredskonge, sitat:
1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: 2 «Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. 3 Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: “Herren har bruk for dem!” Da skal han straks sende dem.»
Antagelig er «landsbyen like foran dere» det samme som Betfage. Men strengt tatt kan det også ha vært nabolandsbyen Betania. Leon Morris anfører sterke grunner til at Jesus må ha forhåndsavtalt esellånet med eieren. Videre mener han at utsagnet «Herren har bruk fort dem» er et forhåndsavtalt kodeord. Matteus utdyper saken med et såkalt «refleksjonssitat» fra GT:
4 Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: 5 “Si til Sions datter: Se, kongen din kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel – på trelldyrets fole.”
Et refleksjonssitat hos Matteus er en gammeltestamentlige profeti som siteres sammen med en konstatering av Jesu oppfyllelse. Her dreier det seg om to profetier. Den ene står i Jes 62:11. Originalen lød «Si til Sions datter: Se, frelsen din kommer». Den andre står i Sak 9:9 og sier noe som ligner: «Rop med fryd, Sions datter! (…) Se kongen din kommer til deg. …». Matteus bygger begge ordene sammen til én profeti, i samsvar med datidens sitatskikk: å gjengi teksten i forkortet form. Jesus og disiplene var vant til at mange kunne GT bortimot utenat.
Et kjernepunkt i Sak 9:9 er fortsettelsen. Der forhåndsvarsles og fortolkes ridedyret: «… saktmodig er han, og på et esel rir han, på den unge eselfolen.». Eselfolen er altså et kongelig ridedyr og et tegn på at rytteren er en saktmodig kong Messias. Sakarja mener ikke å si at Messias skal ri på begge dyrene, både eselet og folen. Men han gjør bruk av hebraisk parallellisme.
Messias skulle ri på eselfolen, men moren måtte være i nærheten slik at folen holdt seg rolig. «Sions datter» er det samme som Jerusalem. Sak 9:9 profeterer altså at frelserkongen, kong Messias, skulle holde inntog i Jerusalem på ryggen av en eselfole. Slik skulle han presentere seg som en saktmodig fredsfyrste. Og Jesus oppfylte profetien 500 år etter Sakarja. Det ser vi av fortsettelsen:
6 Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. 7 De hentet eslet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem.
Heller ikke Matteus mener å si at Jesus red samtidig på begge ridedyrene. I praksis satt nok Jesus på ungeselet, mens hoppen ble leid beroligende ved siden av. At Jesus satte seg på «dem» (i flertall), betyr at han satte seg på kappene de hadde lagt på eselfolens rygg. (Pussig nok fins det folk som på alvor tror Matteus her sier at Jesus satte seg på to ridedyr på en gang). Så introduserer Matteus den store folkemengden:
8 Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde på veien.
Siden det i tekstsammenhengen stunder mot jødisk påske, er det rimelig å anta at denne folkemengden især har dreid seg om tilreisende pilegrimer. I parallellavsnittet hos Johannes lar det seg gjøre å skjelne grupper i folkemengden fra hverandre.
Dels har det dreid seg om tilreisende pilegrimer som kjente Jesus fra Galilea. Dels har det dreid seg om folk fra stor-Jerusalem som visste om helbredelsen av Lasarus. Og dels kan det ha dreid seg om tilreisende diaspora-jøder som hadde hørt rykter om Jesus. (Derimot var det neppe tale om støttespillerne til Jesu motstandere, som i en annen folkemengde noen dager senere ropte «Korsfest, korsfest».).
Både klærne på veien og grenene på veien hadde til formål å symbolisere æresbevisninger. Det vitner også folks ordbruk om:
9 Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: “Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”
Også folkemengdens rop er et GT-sitat, denne gangen fra Salme 118:25-26. Igjen er ordlyden forkortet og justert. «Hosianna» er en gresk-klingende gjengivelse av det hebraiske «hosjia na» som betyr: «frels nå!» Den hebraiske originalen i Salme 118:25 kan oversettes: «Vær så snill Herre, frels! (…)». Derimot står ikke uttrykket «Davids sønn» i Salme 118. Folk har kanskje lagt det til fordi de to blinde lenger nede i Jeriko-bakkene hadde brukt akkurat den tittelen om Jesus (se Mt 20:30).
«Velsignet være ..» motsvarer en lovprisning (i tillegg til at det kan bety «velkommen»). Uttrykket «han som kommer i Herrens navn» varsler at Messias skal komme i Gud Faders navn. Uttrykket «Hossianna i det høyeste» fins ikke i Salme 118, men kan tyde på at de som ropte, har trodd på Jesu guddom. Matteus fortsetter slik:
10 Da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og de spurte: Hvem er dette?
Ved slutten av inntoget «kom hele byen i bevegelse», sier vårt v 10 (og bruker gresk jordskjelv-terminologi; verbet «seíoo» beskriver riste-bevegelsene under jordskjelv). Og nå spør resten av byen hvem Jesus er. Svaret lyder slik:
11 Og folket svarte: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.
Jeg er ikke sikker på om forkynnertradisjonen har loddet dybdene i dette svaret godt nok. Mange tror visst av «profeten Jesus fra Nasaret i Galilea» bare er en folkereligiøs floskel. Men uttrykket «profeten» sikter til profetien om Den nye Moses i 5 Mos18:15. Dessuten er bynavnet Nasaret viktig. Det betyr «Rotskudd-landsbyen». Byen ble kalte opp etter det løftet de gjenlevende i den gamle kongefamilien fikk i Jes 11:1b: «.. et skudd skal skyte fra Isais stubb». Uttrykket «profeten fra Nasaret» identifiserer dermed Jesus som medlem av Davids kongelige etterslekt.
Klassisk kristen troslære sier at Jesus hadde tre «embeder»: Kristi profetiske embete, Kristi prestelige embete og Kristi kongelige embete. Det er ikkje minst Kristus i det kongelige embedet vi feirer på første søndag i adventstiden.
