Publisert

Hvordan Bibelen skapte liv og bevarte Umanakaina- folket Etter 15 år uten kontakt med folket de bodde 20 år blant kom det i vår et brev fra Papa Ny- Guinea.


Ca leselengde:
10 min

Tekst: Sigmund Evensen



I sommer er det 38 år siden familien min og jeg kom til Papua Ny-Guinea første gangen. Vi hadde reist dit som lingvister og bibeloversettere med Wycliffe. Vi bosatte oss høyt oppe i fjellene blant et lite folk på bare 2500 mennesker. Det ble hjemmet vårt de neste 20 årene. Umanakaina-folket hadde ikke hørt evangeliet om Jesus, de snakket bare sitt eget muntlige språk, de hadde ikke alfabet og skriftsystem, de kunne ikke lese og skrive, og til alt overmål trodde de at vi var ånder som var kommet tilbake fra de døde.

Gud snakker umanakaina

Umanakaina-folket adopterte oss inn i familiene sine. De lærte oss språket sitt, og de oppdro oss som om vi var deres egne barn. Målet vi hadde var å lære av dem, leve så mye som mulig likt dem, og ved dette få tak i nøklene til hvordan de tenker og resonerer, og hvilke ord og uttrykk de bruker. Det langsiktige målet vårt var at de en dag skulle få Bibelen på sitt eget språk. Ikke som noe fremmed, gitt dem av folk utenfra. Nei, som noe som var deres eget, som var ”født” på umanakaina, og som til en stor grad var oversatt av dem selv. For at dette skulle skje, måtte vi først få utviklet et skriftspråk, folk måtte lære å lese og skrive, og et tålmodighetskrevende arbeid med oversettelse og opplæring måtte komme i gang.

Den 19. september 1999, 19 år etter at vi kom dit første gangen, var det stor fest blant umanakaina-folket. Nesten hele befolkningen stimlet sammen i lykkerus for å feire at Det nye testamentet på språket deres endelig var blitt en virkelighet. For første gang i verdenshistorien ’snakket’ Gud til dem på umanakaina! Nå hadde de eget skriftspråk, mange kunne lese og skrive, og et stort antall kvinner og menn hadde valgt å følge Jesus. Hele opplaget på 1400 nytestamenter var utsolgt på et par dager.

Overgitt til Gud og hans nådeord

Jeg husker så godt avskjeden. Alle i landsbyen satt i en sirkel på bakken. Vi mimret om årene vi hadde hatt sammen, og vi snakket om framtiden. Vi leste fra Bibelen, fra Apostlenes gjerninger kapittel 20, om Paulus som tar avskjed med de eldste i menigheten i Efesos.  Han forteller dem at det vil komme falske lærere som vil trenge seg inn i menigheten. Jo takk, umanakaina-folket kjente godt til slike. Noen hadde allerede forsøkt å få dem til å brenne biblene. Det er vanskelig å holde tårene tilbake. Jeg kommer mest sannsynlig aldri til å få se dem igjen, dette folket jeg har blitt så uendelig glad i. Ikke før i himmelen. Jeg reiser meg og leser videre fra talen til Paulus: Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.

Smerte ved ikke å vite

Hele 15 år har gått siden dette skjedde. Her i Norge har venner mange ganger i løpet av denne tiden spurt oss om hvordan det står til med dette folket der på den andre siden av jordkloden. Til det har vi bare kunnet svare at vi ikke vet. Det finnes ikke postforbindelse eller annen kommunikasjon inn dit der de bor. – Ja men, hvem er hos dem nå da? Ikke sjelden har vi fått det spørsmålet. - De trenger ingen til å være hos seg, har vi svart. - De er modne kristne med stor bibelkunnskap. Som bibeloversettere har de vært med på å plukke hvert eneste vers i småbiter og sette det sammen igjen. Sikkert hundre ganger! De kan store deler av Bibelen utenat.

Og likevel, det er ikke fritt for at vi til tider har kjent oss hjelpeløse, engstelige og urolige for vennene våre langt der borte. Har de beholdt troen? Fortsetter de å vokse som kristne? Har de falske profetene klart å lokke noen til seg? Til tider har vi kjent på både mismot og dårlig samvittighet for at vi reiste fra dem. Og vi har kjent smerte ved ikke å vite. En brennende lengsel etter å få være sammen med dem igjen. I slike stunder har det vært godt å kunne hvile i bevisstheten om at umanakaina-folkets åndelige liv ikke avhenger av oss. De har Guds ord, de har hans Ånd, og Gud selv er der sammen med dem!

Gledelige nyheter

Rett før påske (2017) skjedde det noe uventet. Vi fikk vi en e-post fra noen Wycliffe-kolleger og venner i Papua Ny-Guinea. Av en eller annen grunn hadde de landet på den flystripen vi pleide å bruke nede ved kysten i umanakaina-området, og der hadde de truffet ’adoptivsønnen’ vår Giru og kona hans Dorosiya!

Giru hadde vært en av oversetterne i landsbyen. Teamet bestod av mer enn 20 kvinner og menn, som gjennom prosessen med å oversette Bibelen alle hadde kommet til tro på Jesus. Jeg pleide å kalle Giru for teologen, for han hadde en egen evne til å filosofere og tenke dypt. Den dagen vi reiste ga jeg han noen av oppslagsbøkene om Bibelen som jeg hadde i landsbyen. De siste årene hadde jeg undervist han litt i enkel engelsk, og jeg tenkte det var like godt å la han få bøkene i stedet for å betale dyr frakt på dem hjem til Norge. Han ville antagelig ikke forstå så mye, men alt var bedre enn ingenting, tenkte jeg.

Denne spesielle dagen rett før påske i år hadde Giru gjenkjent flyet som hadde landet på den korte flystripa, og hadde gått fram og spurt kollegene våre om de tilfeldigvis kjente oss. Det gjorde de jo, og dermed hadde han satt seg sporenstreks ned og skrevet et brev til oss på flere sider med blokkbokstaver på umanakaina. Det var dette brevet vi fikk som vedlegg i e-posten ved påsketider. Og hvilke nyheter! Etter 15 år!!! Jeg skjelver fortsatt når jeg tenker på det.

Brevet

Han begynner med å hilse oss, og formelig sprudler over av glede og takknemlighet: - Å, vår Far Gud, du er så veldig god. Vi løfter navnet ditt høyt opp! Min mor, min far og mine yngre søsken: Jeg har ikke glemt dere. Jord og hav de skiller oss, men med min ånd ber jeg for dere. Jeg ber om at jeg en dag må få se ansiktene til søsknene mine igjen. Men dere, min mor og min far, dere er vel blitt oldinger nå! Han kan virkelig få sagt det, den ’adoptivsønnen’ vår!

Så kommer det: - Bibelen, vår Far Guds gave som dere hjalp oss å få, det ordet bærer i dag stor og synlig frukt. Jeg er nå bibelskolelærer her nede ved kysten, og jeg reiser ofte opp i fjellene til landsbyen vår.  Jeg lærer opp ungdommer og gifte par til å bli misjonærer, slik at de kan reise rundt og forkynne de gode nyhetene om Jesus Kristus her i denne provinsen og i hele Papua Ny-Guinea. Jeg går også med tanken om å starte en bibelskole i landsbyen vår Bonenepi! For å få mer bibelkunnskap, gikk jeg selv på bibelskole i årene 2004-2010, og i dag kaller folk meg bare ’Han som underviser fra Bibelen.’

Bibelskolelærer! Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Det var visst ikke så dumt å kalle han teologen, denne unge gutten som ikke ikke kjente Jesus og som fikk livet forvandlet ved å bli med på teamet da vi begynte å oversette til Bibelen til umanakaina for mange, mange år siden.

Brevet fortsetter: - Min mor, min far og mine yngre søsken: I hele 20 tørketider (år) levde dere blant oss. Når jeg, deres sønn, tenker på det, da gråter jeg med virkelige tårer samtidig som jeg takker vår Far Gud og løfter opp navnet hans. ’Å, vår Far Gud: Din kjærlighet til oss er så uendelig stor!’ Min mor og min far, om dere ikke hadde kommet hit, da hadde ikke jeg i dag kunnet gjøre denne ’plantingen’ som misjonær. Og jeg ville heller ikke hatt kunnskap om alle de 66 bøkene som finnes i Bibelen.

 Så følger det en strøm av lengre og kortere bibelsitater fra både Det gamle og Det nye testamentet. Han har ikke slått dem opp og skrevet dem av. Nei, han kan dem utenat, og de bare fosser fram!

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Jer 29:11-14

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Salme 139:17

Kontakten gjenopprettet

Oppmuntringene Giru deler med oss bare fortsetter og fortsetter. Gleden vår er enorm ved at kontakten endelig er gjenopprettet etter alle disse årene. Nå har vi en adresse vi kan nå igjennom på. - Kaiwa kaiwa, min mor, min far og mine yngre søsken. Sannelig, vår Far Gud, han sendte dere fra stedet langt av sted, bortenfor alt, og dere kom hit til Papua Ny-Guinea og til sist helt hit til fjellene, til Bonenepi, der sola kommer til syne og sola går ned. Ordet som gir Liv, de 27 bøkene, de hjalp dere oss å skrive. Det er som i 1. Mosebok 12, der Abraham fikk kall. Til et ukjent sted han ikke hadde sett, dit dro han, og i tro forlot han sitt eget land. Min mor og min far: I dag er veldig mange av barnebarna deres født i Bonenepi, gutter og jenter. Det er massevis av barn der. Vi forteller dem fra Guds gode ord slik at de kan få sinnet forvandlet og livene snudd i riktig retning. Min mor og min far: Fortsett å tro på vår Far Gud og hans sønn Iyesu. Han er det sanne Ordet! Han er Livet! Han er Veien! (Joh 14:6).

Bibelen skaper forvandling

Forvandlingen som fant sted i umanakaina-samfunnet var et direkte resultat av arbeidet med bibeloversettelse. Da vi etter 6 års leting fant en måte å uttrykke tilgivelse på, og folk begynte å sette dette ut i livet, da begynte en dyptpløyende prosess som gradvis gjorde noe med hat- og hevnkulturen dette folket var så dominert av. Siden da har Guds ord bare fortsatt å gjøre sin gjerning.

Kona mi og jeg forstår ikke hvorfor nettopp vi skulle få lov til å sitte på første rad og være vitne til så utrolig mye stort som Gud har gjort blant umanakaina-folket. Historien om Giru er overveldende! Det er alt av Guds nåde!

Forstår du hvorfor jeg er så begeistret for å jobbe med bibeloversettelse? Bibelen har makt i seg til å forvandle enkeltpersoner og hele samfunn! Men husk: Mer enn 1700 språk i verden har fortsatt ikke et eneste vers i Bibelen oversatt. Dette må det gjøres noe med!

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. Jes 55:10-11


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
10 min
Ressurstype

  Aktuelt

Skrifthenvisning

  Profeten Jesaja  55: 10-11

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sigmund Evensen.
  Sigmund er maskiningeniøren som ble lingvist og bibeloversetter. Han er for tiden seniorrådgiver hos Wycliffe. Han er gift med Ingjerd og har fire voksne barn og sju barnebarn. I 19 år jobbet han som bibeloversetter blant Umanakaina-folket i Papua Ny-Guinea. Senere var han daglig leder for Wycliffe i Norge i 18 år. Sigmund har hatt flere internasjonale lederverv, og er forfatter av den prisbelønte boken ”De skjulte ordene – en fortelling fra Papua Ny Guinea” (Verbum forlag, 2002).
   Ressurser av Sigmund Evensen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.