«Den andre Martin» (Martin Chemnitz 1522-1586) var en av de aller fremste tyske teologene i generasjonen etter Martin Luther. Han fikk stor betydning for den lutherske kirke og for mange lutherske predikanter. Først og fremst kom han til å prege arbeidet med Konkordieformelen fra 1577. Gjennom Konkordieformelen ønsket de å komme fram til en felles forståelse («konkordie») av tema det hadde vært noe ulike meninger om.
Ordparet lov og evangelium spiller en avgjørende rolle i luthersk teologi. For noen kan dette virke som en formel uten kontakt med virkelig hjerterettet forkynnelse. Men dette er en vrangforestilling.
Martin Chemnitz er av dem som har utdypet ‘dialektikken’ mellom lov og evangelium. Theol dr. Brynjulf Hoaas en av de største kjennerne av «den andre Martin». I en bok sammenfatter han hvordan Martin Chemnitz tilrettela dette forholdet. Leseren vil straks merke at dette er mer enn teori. Det gir basis for en hjerterettet sjelesorg med bibelsk forankring.
I det følgende er det Egil Sjaastad som har ført pennen i en samtale med Brynjulf Hoaas.
Hoaas forklarer:
Det er i skriftet Iuditium fra 1561 Chemnitz går mest systematisk inn på dette tema. Her sammenligner og kontrasterer han begrepsparet lov og evangelium i åtte punkter. Og han gjør det på en måte som både kristne generelt og forkynnere spesielt kan ha stor nytte av. La meg sammenfatte undervisningen hans slik:
1 Loven er til en viss grad kjent for mennesket slik det er fra skapelsen av.
Evangeliet, derimot, er et virkelig mysterium som er skjult fra evighet av. Men nå er det åpenbart gjennom Åndens gjerning.
2 Lovens løfter er betingede. Innholdet i løftet gis på vilkår av at du gjør og er slik eller slik.
Evangeliets løfter om syndenes forlatelse er helt frie og ubetingede. Evangeliet krever ikke noe, det bare gir.
3 Både loven og evangeliet har med synd å gjøre, men på forskjellig måte. Loven avdekker, anklager, tilregner og fordømmer synden.
Evangeliet, derimot, tilregner ikke synderen verken enkeltsyndene eller syndigheten, men tilgir den. For den viser oss Guds lam som tar bort verdens synd.
4 Loven foreskriver og krever fullkommen lydighet mot alle Guds bud og forskrifter som har gyldighet i den nye pakt. Og dem som ikke helt og fullt er eller lever i samsvar med Guds vilje, truer den med forbannelse.
Evangeliet taler på en annen måte. Det ‘maler’ Kristus som «er blitt til synd og forbannelse, født under loven, og som er en oppfyllelse av loven til rettferdighet for alle som tror».
5 Loven er gjerningenes lov. Og den godskriver livet som lønn til de som gjør det som den krever.
Evangeliet, derimot, er troens lov og ordning, og i samsvar med den rettferdiggjør Gud den ugudelige som ikke har noen gjerninger, men som tror på Kristus (Rom 3:27; 4:4; 10:5).
6 Loven sammenfatter alt under synd (Gal 3:22) for å gjøre hele verden skyldig for Gud. Den virker vrede, og overgir mennesket til Guds forbannelse. Loven er dødens og fordømmelsens tjeneste.
Evangeliet er det ganske motsatte. Det er ordet om frelse, fred og forsoning. Det frigjør fra syndens og dødens lov. Det er rettferdighetens og Åndens tjeneste.
7 Loven viser hva slags gjerninger Gud ønsker og vil at de som er gjenfødte, skal utføre. I lydighet mot ham.
Evangeliet derimot lærer oss hvordan de kan gjøre dette. For evangeliet er knyttet sammen med den Ånd som virker fornyelse, den Ånd som skriver loven i hjertet til de troende. Den lærer dem hvordan den begynnende lydighet, som verken er fullkommen eller ren, likevel kan være til behag for Gud, nemlig fordi de er rettferdige ved tro for Kristi skyld.
8 Loven retter seg mot hyklerne, de (selv-)sikre og til det gamle mennesket.
Evangeliet vender seg til de fattige i Ånden, de angrende, de som har en nedbrutt ånd, de fangne. Og det er evangeliets budskap som holder det frelste menneske fast i nåden.
Chemnitz definisjon på rettferdiggjørelsen gir i realiteten grunnlag for en utdypende presisering av hva evangeliet inneholder: «… evangeliet, som egentlig er løftet om tilgivelse for synder og rettferdiggjørelse for Jesu skyld, proklamerer rettferdigheten av tro på Kristus …»
Dette forutsetter, tydeliggjør og innebærer disse seks tingene:
For det første: Evangeliet «taler om Guds nådefulle løfter om forsoning, tilgivelse for synder, rettferdighet for Gud, frelse og det evige livs gave» til den botferdige. Den botferdige er den som bøyer seg for Guds ord og erkjenner syndene sine. Dette korresponderer med første delen av definisjonen. Men dette løftet har en klart uttrykt basis: Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet.
For det andre: Definisjonen av evangeliet inkluderer Kristi person, især hans rolle som midler – gjennom inkarnasjonen, lidelsen, korset, oppstandelsen, opphøyelsen og hans plass ved Faderens høyre hånd. Chemnitz tydeliggjør dette slik: «Forsoningens velsignelser er disse: Først at Kristus tok våre synder og deres straff på seg selv og gjorde fyllest for dem overfor Faderen, dernest at han er lovens oppfyllelse til rettferdighet for alle som tror.»
Dette innebærer at Kristus både ved sitt liv og sin død var vår stedfortreder. Det er dette som ligger implisitt i uttrykket «for Kristi skyld».
For det tredje: Frelsesbudskapet har i grunnen alltid vært det samme. Det ble først forkynt «like etter fallet», men Chemnitz føres det helt tilbake til «treenighetens skjulte råd». Der, i evigheten, ble Guds sønn «utpekt til å bli vår mellommann, redningsmann, forsoner og frelser.» Dette korresponderer med det som ovenfor er uttrykt, at evangeliet har sin grunn i Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet.
For det fjerde: Evangeliet i strikte betydning inkluderer også måten det blir gitt og mottatt på. Evangeliets velsignelser tilbys i Ordet og sakramentene. De er virkningsfulle midler som Ånden virker anger og tro gjennom.
Disse velsignelsene som mellommannen Kristus tilbyr, mottas i tro og gis og tilegnes dem som er botferdige. Her kommer så vel forholdet mellom nådemidlene og troen som dialektikken mellom lov og evangelium til uttrykk. Loven avslører oss og skaper botferdighet, evangeliet skaper troen.
For det femte: Evangeliets velsignelser som troen mottar for Kristi skyld, går ut over dette livet. De troende eier håpet om Guds rettferdighet og herlighet. Dette skal bli åpenbart på dem i det kommende liv.
For det sjette: Evangeliets frelsesløfte er universelt. Det gjelder jøder og hedninger på lik linje, og det appliseres på alle som omvender seg og mottar det i tro.
Til slutt: Chemnitz skjelner mellom Kristi velsignelser som vi får tilgivelse og evig liv på grunnlag av – og fornyelsens velsignelser, det vil si: At Gud arbeider i mennesket og fornyer det. Begge deler er Kristi gode gaver. Men vi blir rettferdiggjort bare på grunnlag av de første.
Denne skjelningen er fundamental for Chemnitz sin lære om omvendelsen.
