Publisert

Å legge ned livet og følge Jesus Hvorfor skal vi gjøre det - og hvordan ser det ut?


Ca leselengde:
9 min

Underveis i teologistudiet har jeg stadig kommet tilbake til de samme spørsmålene: Hvordan ser etterfølgelse av Jesus Kristus egentlig ut? Og vet kristne i Vesten – og dermed også jeg – hva etterfølgelsen innebærer?

For å komme noe nærmere svaret på dette, valgte jeg å gå dypere inn i Oskar Skaursaunes Etterlyst: Bergprekenes Jesus – Har folkekirkene glemt ham? og Dietrich Bonhoeffers Etterfølgelse. Bonhoeffer skrev i konteksten av den lutherske folkekirke som lot seg infiltere av nazismens «teologi», og måtte til slutt bøte med livet for sin motstand mot denne. Skarsaune har på sin side stilt kritiske spørsmål ved Den norske kirke, som han selv hører til i, og spør hva som skal være kirkens viktigste kjennetegn.

I tillegg tar begge teologene utgangspunkt i Bergprekenen for å belyse etterfølgelsesspørsmålet – en av tekstene i NT som protestantisk teologi har hatt vanskeligst for å komme til rette med. Dette måtte bare bli en interessant oppgave!

Hvorfor?

Aller først: hva legger teologene til grunn for å sette Bergprekenens radikalitet ut i live? Eller med andre ord: hvorfor skal vi legge ned vårt liv og følge Jesus?

Bonhoeffer åpner sin bok med ordene:

Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. I dag står kampen om den dyre nåden.

Han beskriver billig nåde som nåde uten noen pris, nåde som prinsipp og tilgivelse som en allmenn sannhet. En slik nåde «rettferdiggjør synden, ikke synderen», slik at man kan fortsette sitt liv som før.

Hvordan kan man snakke om «dyr nåde», når «nåde» i seg selv betyr gratis? Bonhoeffer sier det sånn:

Den er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, den er nåde fordi den kaller oss til å følge Jesus Kristus.

For nettopp det å legge ned sitt liv og følge Jesus, er frigjøring fra alle menneskeskapte krav. Istedet får en ta på seg Jesu milde åk (Matt 11:28-30).

Livet i etterfølgelse handler altså om å være lydig mot Guds Sønn, som vet hva vi trenger og setter oss på valg for å lede oss til fellesskap med ham alene. Bonhoeffer kaller dette «hemmeligheten ved det reformatoriske evangeliet». For Luther var nåden et resultat på enden av veien av etterfølgelse, men hos hans etterkommere ble den en forutsetning, før livet skulle leves. Sannheten er at det kostet Jesus alt å gi oss nåde; og den som ser det og tar i mot nåden, forandres av det.

Les også disse artiklene på foross.no om Dietrich Bonhoeffer: 

26 sitater fra Bonhoeffers Etterfølgelse

Forholdet mellom Kristus og mennesket i Dietrich Bonhoeffers bok Etterfølgelse

Etterfølgelse på norsk også

Skarsaune på sin side lar boken kulminere i kapitlet «La oss gjenoppdage Bergprekenen som den frigjørende nådens evangelium». Han skriver at han lenge forsto Bergprekenen som «lov, ikke evangelium», men at han nå anser Bergprekenens bud som «nåde virkeliggjort». Det evangelium som sier «du er god nok som du er» er et evangelium som ikke har noe å formidle til den som virkelig sliter i livet og som lengter etter virkelig hjelp.

Videre bruker Skarsaune den økonomiske velstanden i Norge for å forklare hva som vil være et sant nådebudskap. Hva skjer hvis nåden består i at vi er «gode nok som vi er»? Vi som tilhører den femdel av klodens befolkning som bruker fire femdeler av dens ressurser? En nåde som lar oss være i fred med vår dyrkelse av Mammon (som for øvrig ikke kjenner noen nåde), er ingen nåde!

Deretter sammenligner Skarsaune historien om den rike unge mannen og historien om Sakkeus. Førstnevnte gikk bort i sorg – Jesus hadde adressert akkurat det som bandt ham, og han ville ikke gi slipp på det. Sakkeus derimot, forsto at han hadde fått en ufortjent, ny start, og ble radikalt forandret av det.

Dette handler ikke om forandring som en betingelse for å motta nåden, men om nådens frigjørende kraft – frelsen består i det nye livet man settes fri til.

Nåde erfart er altså å få gi Jesus styringen over livet vårt. I fortsettelsen av dette sier Bonhoeffer de velkjente ordene:

Bare den troende er lydig. Bare den lydige tror.

Troen er en forutsetning for lydigheten, og lydigheten en frukt av troen. Men lydigheten på sin side er også en forutsetning for troen! Bonhoeffer legger til at handlingen i seg selv ikke fører til Kristus, men at den likevel må finne sted, som et uttrykk for tro på Jesu ord. Lydighet til Jesu ord er altså et helt sentralt kjennetegn ved en Jesu disippel.

Videre trekker Bonhoeffer frem flere karaktertrekk ved disiplenes liv, ut i fra Matt 5-7. Vi skal i det følgende se nærmere på hva Bonhoeffer trekker ut fra Matt 5.

Disiplene kommer til å bli utstøtt sammen med Jesus, men de er likevel salige, fordi de har mottatt Guds løfter. De bryter ikke sammen under byrden som følger av å leve som fremmede i verden, men bærer den med kraft fra ham de selv blir båret av. Sammen, som Jesu kirke, skal de vise barmhjertighet mot de undertrykte og gjøre gode gjerninger, og på den måten peke tilbake på Jesu liv og gjerning. Gjør de det er de jordens salt; det aller viktigste på jord. Gjør de ikke det, vil kirken miste sin kraft og gå fortapt.

Etterfølgelsen konkretiseres også i hvordan disiplene forholder seg til sin bror, sine lyster, sannheten, sine fiender og til gjengjeldelsesprinsippet. En brors liv er en grense som ikke skal krysses, verken ved ondsinnede ord eller handlinger. Og intet offer er for stort hvis det kan frigjøre en etterfølger fra å følge en lyst som skiller ham fra å følge Jesus. En disippel skal være et lys med alle sine ord, sann mot Gud og sann mot mennesker, og trenger derfor aldri dekke over sin synd. Og kjærligheten skal ikke begrenses til å spørre om den blir gjengjeldt, men søke den som trenger kjærlighet vår fiende inkludert.

Hos Skarsaune funger Det dobbelte kjærlighetsbudet (Matt 22:37-39) som tolkningsnøkkel for oppbygningen av Bergprekenen. Han knytter Jesu ord i Matt 6:24 («Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon»), til det første budet om å elske Gud alene. I GT var Baal Guds viktigste «rival», men hos Jesus heter han Mammon; «våre penger og alt vi eier».  Jesu alternativ er å være «rik i Gud», fordi vi har en Far i himmelen som sørger for oss.

Resten av Bergprekenen kaller Skarsaune en utførlig kommentar til «det andre budet»: du skal elske din neste som deg selv. Med den «den gyldne regel» tar Jesus et oppgjør med det Skarsaune kaller «gjensidighetens lov»: Jeg gjør mot deg slik du gjør mot meg. Skarsaune viser at Jesus ved å formulere «den gyldne regel» positivt ber disiplene ta initiativ til gode handlinger. Matt 5:38-42 er konkrete eksempler på hvordan denne «godhetens overraskende kreativitet» ser ut i praksis.

Skarsaune trekker frem lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren for å poengtere at det nettopp er det Gud har gjort mot deg, du skal gjøre mot din neste. Det er ikke mulig å «gi noe tilbake» til Jesus som måler seg mot det Han har gitt oss, men det skal gis videre. Ingenting av det disiplene har fått av Gud skal legges i en «oppbevaringskiste» eller holdes igjen fra andre mennesker. Det gjelder ikke minst tilgivelse, som er noe av det viktigste disiplene har fått.

Til slutt tar Skarsaune utgangspunkt i Misjonsbefalingen for å trekke frem noen sentrale kjennetegn ved Jesu disipler. Lydighet mot Jesu ord i Matt 28:18-20 innebærer å vinne nye disipler for Jesus, blant alle folkeslagene. Disiplene er Jesu lærlinger, og skal forsøke å etterligne Mesteren sin, som underviser i «hvordan vi skal leve for å nå det målet Gud har satt for oss, og bli de menneskene Gud hadde tenkt oss som, da han skapte oss». At de er lærlinger betyr at de er underveis, at de stadig lærer nye ting og at de noen ganger feiler og må begynne helt forfra.

At de er disipler betyr også at de må møte der opplæringen foregår – nemlig i disippelfellesskapet, i menigheten. På den måten knytter Skarsaune tilhørighet til det kristne fellesskapet nært sammen med lydighet til Jesu ord. Sammen skal de kristne holde seg til apostlenes lære; forkynnelsen om Jesus og videreføringen av Jesu egen forkynnelse. De skal dele sine liv med hverandre, og sammen holde seg trofast til nattverdsfellesskapet og til bønnene (Apg 2:42). Felles for disse dimensjonene ved det kristne fellesskapet står fellesskapet med Jesus – kilden til det nye livet er Jesus selv.

Oppsummering

Oppsummeringsvis kan vi si at nådebudskapet i de to bøkene har svært nære paralleller. Sammen er evangeliet om syndenes forlatelse og Bergprekenbudene evangeliet om en ny begynnelse og et nytt liv. Dette innebærer at man er rede til å ofre alt det som måtte komme mellom en selv og Jesus – fordi vi er kalt til fellesskap med Guds Sønn alene.

Og til slutt: disiplene skal gi videre det Gud har gitt dem, ikke sitte på det selv. Med alt de er, og alt de gjør, skal de få lede mennesker til Jesus. Han som har vist oss ufattelig nåde, som setter i stand til å leve et nytt liv – et liv til beste for meg, og til beste for mine medmennesker. Han som møter meg med nåde ved etterfølgelsens ende, basert på hans fullbrakte frelsesverk alene.


 

Relatert
  • AndaktHans Erik Nissen
  • AndaktHans Erik Nissen



Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Ingebjørg M. Fauske.
  Ingebjørg M. Fauske har en bachelor i teologi fra Fjellhaug internasjonale høyskole og studerer nå til master. Hun jobber som ungdomskonsulent i NLM ung og er med som frivillig i Young Life.
   Ressurser av Ingebjørg M. Fauske
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.