Hvordan vi som kristne forholder oss til fastetiden i kirkeåret varierer veldig. Hvordan vi forholder oss til askeonsdag, starten på fastetiden, varierer nok vel så mye. For noen er dagen en viktig markering, med den faste gudstjenesten med tegning av askekors i pannen, som et fast innslag. For andre går kanskje dagen som en helt vanlig onsdag.
Noe av fordelen med å ha et kirkeår hvor vi beveger oss gjennom viktige tema i det kristne livet i løpet av året er nettopp at vi får særskilte tider til å tenke på spesielle ting. Det betyr ikke at det ikke er viktig ellers. Jesu fødsel er viktig hele året, ikke bare i julen. Hans oppstandelse er også viktig hele året, ikke bare i påsken. Sånn er det også med fasten, hvor omvendelse og bot, altså å gjøre opp for våre synder, er viktig hele året. Men kan det være en hjelp å ha egne perioder i løpet av året hvor dette er i fokus? Absolutt.
Botshandling hentet fra GT
Askeonsdag representerer noe så rart og fremmed i vår tid som en offentlig botshandling. Vi er ikke vant med å se mennesker som angrer sine synder offentlig, i hvert fall ikke som man pleide. Nå er det begrenset til en og annen politiker som har gjort noe dumt, men middelalderen var det ikke uvanlig med offentlige botsøvelser for angrende syndere. Å kle seg i sekk og aske er jo et begrep som mange kjenner, og kommer fra å kle seg i begredelige klær, samt å strø aske over hodet sitt. Alt for å vise sin store anger over syndene sine.
Dette har også sitt bibelske grunnlag. I Det gamle testamente kan vi lese om at når Jona forkynner sitt budskap om dom til byen Ninive, så gjør de faktisk noe så sjeldent som å høre på profeten. De gripes av øyeblikkelig nød over sine mange synder, og kongen befaler at alle skal kle seg i sekk og aske. De skal angre sine synder, og det skal synes at de angrer. Denne skikken holdt seg gjennom århundrene og ble også viktig i den tidlige kirke. I våre dager er det, som mange sikkert kjenner til, vanlig å feire gudstjeneste hvor man får tegnet et kors av aske i pannen.
Omvendelse og lånt tid
Vi mennesker må stadig vende om. Luther lærer oss at livet i dåpen og den daglige omvendelse er nært knyttet sammen. De er på mange måter to sider av samme sak. Den kristne som vil leve i sin dåp skal daglig vende om til Herren og angre både kjente og ukjente synder.
Så skal også askeonsdag minne oss på at vi er til stede på denne jorden på lånt tid. I den store sammenhengen er livene våre korte, og vår vei er å vandre videre. Vi er forgjengelige, som det heter. Våre liv skal ta slutt, vi er dødelige. Det er også en viktig påminnelse. Vi må stadig minnes på at nå er nådens tid. Det er en uklok forvaltning av vår evige skjebne å tenke at «Jeg kan da alltids vende om i morgen». Bibelen lærer oss at vi aldri kan vite når vår tid er over og vi skal stå for Guds trone. Da gjelder det å stadig holde seg til den smale sti.
Askens symbolikk
Men for oss er det nok en påminnelse i askens symbolikk. Nemlig, at som kristne er vi allerede døde. Vårt gamle liv er dødt og begravet med Kristus, og ved Guds nåde i dåpens bad er vi reist opp til et nytt liv. På den måten blir asken ikke bare et mørkt og tungt symbol på at vi er svake mennesker. Vår tro handler om så mye mer enn å slå oss selv ned i vår svakhet. Det er i møte med vår svakhet at vi kan reise oss, det er der vi ser at vi virkelig er sterke.
Grunnen til det er jo nettopp dette, at vi ikke er sterke i oss selv. Vi har en som har vært sterk for oss. Vi har en som har vært hellig for oss. Jesus Kristus gir oss sin hellighet og sin rettferdighet. Så når vi minner hverandre på botens og omvendelsens nødvendighet kan vi også bli minnet på det største og vakreste under av dem alle: Jesus Kristus har sonet alle våre synder, og daglig i sin kirke gir han deg og alle kristne rikelig tilgivelse for synder. Guds store nåde tar aldri slutt, nå er nådens tid. Så kom, la oss vende om til Herren.
Denne teksten ble først publisert i mars 2022.
